Winnerback Bergen 2016 001«Så det é ju et jävla fint gäng som har samlats här i kvell» konkluderer Lars Winnerbäck fra scenen i en fullsatt Peer Gynt Sal i Grieghallen denne mørke og regntunge novemberkvelden i Bergen.

Opptakten er det faktum at det er høst, det er mørkt og kald – sånn det ofte blir på høstturné. «Så det blir lite melankolisk», som han sier. Og forteller om en undersøkelse han har lest, som forteller at de som lytter på trist og melankolsk musikk som oftest er mer empatiske.

Bob Walkenhorst konkluderte i sommer med at «You Norwegians are only happy while listening to sad songs». Og det kan være noe i det. Vi har en lang, mørk høst og en enda mørkere vinter. Da er det fint å høre på triste menn med kassegitar som forteller om mørke stunder, og det faktum at det stort sett finnes et lys i den andre enden av melankolien.

Det har vel aldri vært så stille i Peer Gynt Salen når over 500 mennesker er samlet på konsert OG det er alkoholservering. Den siste tidens hjertesukk (også herfra) om respektløs oppførsel på konsert kunne ikke være mer fjern under gårsdagens maktdemonstrasjon.

Et aldeles nydelig respektfullt publikum lyttet musestille både til tekster og til monologene fra scenen. Et par spredte forsøk på tilrop mot slutten gjorde Winnerbäck tydelig brydd, men han valgte å overhøre og heller spille musikk, som effektivt slo beina under videre forsøk.

Han har jo fortalt mye om sin sjenanse og sceneskrekk, og det var tydelig i starten at han følte på disse tingene – men han fant raskt formen og tødde opp. Tilropene mot slutten satte ham litt ut igjen, men totalt sett så kunne det ikke vært en finere publikumsmessig forestilling.

Lyden i front var meget god, etter mange år med «blikkbokslyd» i dette lokalet så har jeg styrt unna konserter her – men de siste oppgraderinger som har vært gjort har hjulpet kraftig på rommet. Romklangen i lyden var nok i kraftigste laget, og gitarlyden i starten var noe ubalansert, men lydmannen skrudde seg kjapt inn.

Så hvordan leverte han da, vår venn Lars Mattias Winnerbäck?
Jeg minnes første gang jeg så ham live i Bergen tidlig på 2000-tallet. Solo. Det hadde vel møtt opp ca 15 personer, og Lasse ga en konsert som var magisk. Etterhvert begynte det å bli mer og mer folk på konsertene. Jeg har sett ham helt alene med kassegitar 3 ganger før. Med Hovet 4-5 ganger. Med Daugava-bandet to ganger. Med trio, med strykekvartett og som solo/duo i går.

Winnerback Bergen 2016 006

Og den mannen er altså ikke i stand til å skuffe. Han legger hele sin sjel i hver eneste opptreden, og har en utrolig evne til å tilpasse sine egne låter til enhver innpakning. Om han står der med et 10-manns rockeband i ryggen, eller om han står der helt alene med kassegitaren så kommer alltid budskapet frem, og låtene funker uansett hva instrumenteringen tilfører.

Det er naturligvis tekstene som har ansvar. Og jeg har sagt det før. Mange ganger. Jeg står gjerne på stuebordet til Springsteen og sier det igjen: Hadde Lasse Winnerbäck vært født i USA, så hadde Bruce Springsteen vært en fotnote i rockhistorien til sammenligning. Som låtskriver er det ytterst få jeg setter høyere. Kanskje bare én, og han er naturlig nok urokkelig på førsteplass.

Han åpnet kvelden med «Lågsäsong» fra den nye platen Granit och morän – og fulgte opp med «Väntat på ett regn» fra Daugava. En nylonstrenger blir hentet frem for å gi stemning til «Från kylan inn i värmen» – som bare finnes på liveopptak og «Utanför album» samlingen.

Vi er på fjerde låt og Miss Li-duetten «Om du lämnade mig nu» før han sier et par ord. Låten fungerer minst like bra uten duettpartner, og stemningen begynner å sette seg i Peer Gynt salen.

Winnerback Bergen 2016 002

Så kommer Mathias Blomdahl inn fra siden, og setter seg ned og begynner å legge en gitarintro som lover høstløv, våte oktoberkvelder, og nypebusker… hele veien nypebusker. Det er en usedvanlig kraftfull versjon av verdens beste låt. Lasse snakker seg vei gjennom hele «Söndermarken». Han forteller oss historien sin. Det er rett og slett nydelig. Så vakkert som det kan bli fra en scene. Et perfekt eksempel på hvordan låtene hans er like sterke om han fyrer på alle sylindere med et svært rockeband, eller regelrett snakker historien til rolig gitarkomp – nesten alene på scenen.

Han sier ikke mye, vår venn fra Linköping – men når han får en hilsen fra salen fra et bysbarn – så tør han opp. Han begynner å fortelle litt. Og det han først sier er så stort. Så viktig.
Han forteller veldig sterk historie om hvordan han observerte en skolekompis se livet sitt gå i oppløsning danner bakgrunnen for «Vem som helst blues» fra Hosianna. Hvordan en elev med «en V8 i bröstet» ikke blir sett, men blir plassert inn i den boksen med «skal passe inn». Han funderer på hvorfor vi blir helt like, hvorfor individualitet ikke verdsettes.

«Ett slags liv» fra Hosianna følger opp, og Mathias Blomdahl – som i løpet av konserten veksler mellom gitar og keyboard, har funnet plass bak orgelet og legger en perfekt madrass til Winnerbäcks ord og stemme.

Det blir aldri feil at han spiller «Elegi». Det er tydelig at han selv er glad i låten, jeg tror knapt jeg har hørt Winnerbäck live uten at han har spilt den, og med Lars/Mathias-duoen så sitter den perfekt.

Nygifte Winnerbäck er jo litt mer vår nå, etter at han og Agnes Kittelsen fikk ringer på. Og du ser han smiler når han gir «För dig» nytt liv. Enormt vakker versjon, helt naken og så kraftfull.

Winnerback Bergen 2016 003

Nok en klassiker fra Vatten under broarna hentes fram når han gir oss «Hjärtar Dams sista sång», før han sier «här kommer en gammal låt» – og besvares fra salen med «satan du é god!» på klingende Bergensk. Winnerbäck smiler, og lokkes til å snakke litt om den kommende låten, hvordan gjengen hans dro hver til sitt, og jenten han var forelsket i dro til England. Vi vet hva som kommer, og Lasse sier «…men alt har en mening». Han er fortsatt forelsket, den godeste Lasse – det er lett å merke.

«Hugger i sten» er stabil på settlisten. Og med god grunn. For du store allstyrendes for en låt det er. Med strykere, med fullt rockeøs, med bare Lasse og kassegitaren. Den bare svever og svever og blåser et svært hull i taket i Grieghallen og inntar kosmos for å få plass til sin egen storhet. Kan det merkes at jeg elsker den låten? Det ante meg.

Vi får kveldens første trampeklapp, og publikum koser seg glugg fordervet. I en hel time har det vært dønn stille i salen, og publikum har bare sugd i seg all den fantastiske musikken.

«Hugger i sten» går rett over i et av de beste sporene fra Granit och morän, når «Sysselmannen» presenteres med gitar og orgel.

Lasses lille fortelling om melankoli og empati er inntoget til kveldens høydepunkt. Duoversjonen av en låt jeg aldri ville trodd skulle fungere på denne måten er majestetisk. Enorm. Utrolig stor. «Järnvägsspår» med el-gitar og orgel, og Blomdahls koring lager et lydbilde som nesten er like stort som plateversjonen. En imponerende innsats i seg selv, og så perfekt. Så utrolig og inderlig perfekt.

Komp på boks har han også med seg. Og det får slippe ut når kveldens flaueste øyeblikk lyder fra salen. Rytmen starter, og en treskalle roper «Jiihaaa»…

Winnerbäck ignorerer heldigvis den kommentaren, og han spiller en gnistrende versjon av «En vän i solen» tilegnet en venn han ser så alt for sjelden. Nok en låt fra Granit och Morän, og for min del kunne han spilt hele platen denne kvelden.

Munnspillet finnes frem, og vi merker at det nærmer seg slutten. En metronom er rytmeboks, og han sier vi har nådd frem til kveldens siste låt.

Winnerback Bergen 2016 005

Blomdahls rytmegitar henter frem trampeklappen hos publikum. «Hosianna» er akkurat det vi trenger for å kunne mønstre kreftene til å møte høstkvelden utenfor.

Han slipper ikke Hosianna, for første ekstranummer er «Utkast till ett brev». Tittelsporet fra Granit och morän kommer endelig. Jeg har ventet på den, og alle som kjenner meg vet hvor flink jeg er til å vente. Men jaggu var den verdt å vente på. Blomdahl lar gitaren få full kontroll over låten, og løfter det hele til himmels.

En trampeklapp som aldri vil ta slutt lokker Lasse ut til et tredje ekstranummer. Hva annet enn «Elden» kan vi få med oss på veien hjem?

En perfekt kveld i Peer Gynt salen, med et perfekt publikum som ga Lars Winnerbäck en mottagelse han så intenst fortjener. Og han betalte tilbake med en konsert vi vil varme oss på i høst og i vinter. Kom snart tilbake, Lasse. Bergen (og spesielt en dame i salen) elsker deg – på ekte!

Egil Mosbrons videoer fra Haugesund skulle gi en viss innsikt i storheten av dette…

 

Forrige artikkelOlav Larsen & The Alabama Rodeo Stars – Gospel For Non-Believers
Neste artikkelVideopremiere: Anders Dahlberg – Dancing With The Stars
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here