fbpx
Forsiden Alle poster Americana Intervju med Otis Gibbs

Intervju med Otis Gibbs

Onsdag 5. oktober spiller Otis Gibbs på Garage i Bergen, og i den anledning bringer vi i dag høydepunktene fra et lengre intervju som ble laget under årets Bergenfest.

Otis Gibbs spilte sin første konsert i Bergen under årets Bergenfest. Musikkbloggen var så heldig å få møte Hr. Gibbs, og gjorde i den anledning et langt intervju.

I dag presenterer vi det Sportsrevyen tidligere kalte “et redigert sammendrag” av dette intervjuet.

Det er forøvrig noen billetter igjen til konserten, info finner du her.

Musikkbloggen (MB): Jeg har lest en del av intervjuene du har gitt. Og en rekke folk sammenligner deg, uten å sammenligne deg direkte med menneskene, men mer med sjangeren eller bevegelsen som oppstod i kjølvannet av Woody Guthrie og Bob Dylan – i måten de fikk fokus på Den Lille Manns kamp i Amerika.

Otis Gibbs (OG): Jeg vet ikke hvorfor. Jeg mener, alle burde blitt sammenlignet med Dylan, for alt blir til gjennom ham. Og Bob Dylan ble til gjennom Woody Guthrie. De navnene blir til stadighet nevnt, og det sier vel litt om hvor mange elendige kjærlighetssanger som finnes der ute. Kanskje vi ikke trenger det? Vi trenger bedre kjærlighetssanger og noen som virkelig elsker å skrive slike. Hvis du skriver om andre ting, så har folk en tendens til å la de tingene bety noe de kanskje ikke betød for meg, eller kanskje de gjorde det likevel?

MB: Det er veldig mye kommersiell musikk der ute som kommer fra reine hit-fabrikker, som bare lesser av seg hitlåter for hvem som helst. Det kan virke som om mange er lei dette, og vil høre musikk som kommer innenfra – istedenfor musikk som er laget for å tjene penter. Du er en av de som forsøker å holde dette vedlike. Og det er band der ute, som American Aquarium, som snakker mye om det Amerika vi ikke ser, det fjonge USA vi ser i kjendisnyhetene. Du har skrevet om disse tingene, falske venner og flashy utseende og de som lever i den verden. Og du ser jo denne delen av USA på reisene dine. Mange av de kommersielle artistene reisre jo ikke på vanlig måte. Du er ombord på bussene, og du er ute på veien i biler.

OG: Jeg vil bare si at jeg ikke forsøker å gjøre noe som helst spesielt. Jeg skriver bare sanger…

MB: Så det er ingen agenda i bakkant her?

OG: Nei. Det er ingenting som er mer kjedelig enn noen som forsøker å overbevise deg om noe. Jeg er ingen evangelist eller noe slik. Jeg har ingen form for agenda. Min eneste agenda er å forsøke å lage ting som representerer meg som individ, som kunstner. Siden det er jeg som skriver sangene og synger dem, så har de en tendens til å handle om ting jeg er interessert i. Og jeg er ikke så veldig interessert i “yummy yummy yummy, I got love in my tummy”. Kanskje jeg blir det på et tidspunkt. Det er ingenting galt i det.

MB: Men du kan synge om det?

OG: Du vet det, at hvis det er det folk liker, og det kommer naturlig til dem så vær så god. Det er fantastisk, men jeg vet ikke om jeg klarer å forklare deg skikkelig. Men, jeg forsøker bare å skrive sanger, og så får andre folk bestemme seg for hva de sangene betyr akkurat idag. Og det er slik det burde være. Jeg er veldig glad for at det finnes sanger der ute som jeg elsker, som kan bety noe for meg personlig – og meningen kan være totalt forskjellig fra det den som skrev den opprinnelig skrev og mente. Og det er fantastisk. Og det kan samtidig bety akkurat det samme for meg. Det er ingenting galt i å kjøre bil mens du nynner i vei bare fordi du liker melodien.

MB: Ja, det er noe av det fantastiske ved musikk, er det ikke?

OG: Alle og enhver kan få det de har behov for fra musikken.

MB: Jeg har som sagt lest noen gamle intervjuer med deg, og en av de tingene som går igjen er historien om oppveksten din – og din karriere som bar-sanger i ung alder…

OG: Jeg vokste opp i Wanamaker, Indiana. En bitte liten by. Og foreldrene mine var et hardtarbeidende par som hadde et par jobber hver seg, for å få endene til å møtes – slik mange av oss må gjøre. Først på et seinere tidspunkt forstod jeg at vi faktisk var å regne som fattige. Men på det tidspunktet så gjorde alle rundt oss det samme, så det virket helt normalt. Det var først senere, når du beveger deg mellom andre sosiale sirkler, at folk har en tendens til å påpeke at du faktisk er fattig.

MB: Men det er jo et tegn på gode foreldre da, at barna er så fornøyd med livet at de ikke oppfatter at de har en slik status?

OG: Ja, det var en god barndom. Jeg kan virkelig ikke klage. Som jeg sa, min onkel Brisco passet meg på dagtid – og han begynte raskt å kjede seg mens han passet meg – så han tok med med til sin stampub, den lokale saloonen. Og han var en dugandes pianist. Han satte meg opp på toppen av pianoet, og jeg sang låter av Jimmy Rogers og Hank Williams og lignende ting. Fyllikene i baren ga meg noen kroner i tips, og onkel Brisco tok pengene og drakk seg full.

MB: Hvor gammel var du ?

OG: Rundt fem år. Jeg husker ikke sikkert. Jeg snakket med min mor om dette på et tidspunkt og… vel, onkel Brisco fortalte meg at han aldri ville ta meg med på barene mer hvis jeg fortalte mine foreldre om det. Så jeg var tjueseks år når jeg omsider fortalte dem om det.

(Her knekker vi sammen i en latterkule før Otis fortsetter:)

OG: Min bestefar spilte bluegrassmusikk, og det var alltid musikk rundt meg – så fra min side virket det som om det var noe alle drev med. Det var aldri slik at jeg fikk en slags åpenbaring og tenkte “Ah, dette skulle jeg gjerne drevet med”, hvis du skjønner? Det var liksom bare noe som var helt naturlig for oss. Og jeg var veldig heldig som vokste opp i Indiana, i det sørlige Indiana. Bill Monroe bodde der, og han startet en årlig blugrassfestival på sin egen eiendom – som fortsatt pågår. Folk som Bill Monroe og Ralph Stanley, Jimmy Martin, Flatt & Scruggs – så mange store, Del McCoury, alle disse møtte opp og spilte der hvert år – og jeg trodde det var helt normalt. Altså, du er bare et barn og slik bare skjer…

MB: Du trodde det var noe som skjedde overalt…

OG: Ja, du tror at alle får slike opplevelser. Så jeg tok det kanskje litt for mye for gitt. Det var veldig moro. Bestefar tok meg med ned, og det var moro. Det var veldig stort. Men først seinere i livet har jeg forstått hvor spesielt det faktisk var.

MB: Ja, du var definitivt heldig…

OG: Det var ingen forskjellsbehandling. Det var veldig punk-rock, skal jeg si deg, det var ingen stjernenykker hos noen av dem. De hadde beina på jorda og var veldig tilgjengelige. Ralph Stanley og Bill Monroe satt der ved sine egne merchandisebord og solgte sine egne cder, vel – vinylplater på det tidspunktet. Og du kunne gå rett bort til dem og snakke med dem. Og festivalen serverte bønner og maisbrød som fellesmiddag, og alle disse artistene satte seg ned og spiste sammen med publikum. Og det var ikke en type “Meet  & Greet”, det var bare et sted du spiste mat. Det var moro, og seinere i livet, når mine punk-rock venner digget at Black Flagg og Dead Kennedys hadde den sammen innstillingen så var det bare akkurat det samme som alltid hadde eksistert innenfor Bluegrass. Det var ingen der som var rockestjerner. Det var aldri noe kødd med folk som forlangte stjernestatus. Jeg satte veldig stor pris på det, og det satte nok sine spor i meg…

MB: Ja, jeg tviler ikke på det.

OG: … hvis Bill Monroe kan styre sitt eget merchandise bord så kan jeg styre mitt…

MB: Det er jo en innstilling som virkelig viser forskjellen på mange av dere amerikanske musikere og våre egne, norske artister. Det virker ofte som om norske musikere står der med lua i hånda og venter på at et plateselskap skal komme og ta hånd om dem. Mens du, og mengder av andre artister vet det at “Hvis jeg skal få musikken min ut til folket, så må jeg gjøre det selv”. Du er din egen merchandise-avdeling, og du er din egen promoavdeling…

OG: … vi styrer vår egen label fra vårt eget hjem. Men skal jeg si deg en ting? På et tidspunkt kommer du til et punkt der du må bestemme deg. Altså, jeg mener at det er ingen feil veier å ta her. Hva som fungerer for noen er det korrekte valget for dem. Hva de nå enn bestemmer er riktig, er riktig for dem. Jeg dømmer ingen i det hele tatt. Men det kan være du kommer til et punkt der du må bestemme deg for om du virkelig vil at et selskap skal bestemme om du kan spille musikk eller ikke? Det er veldig snodig. Da jeg var yngre så var det det du gjorde, du startet et band  og du dro ut for å spille for folk, og du fikk samtidig sett deg rundt i landet – og det var liksom mye av hensikten.  Men det virker som om det ikke er en del av pakka lengre. Folk vil bare bli stjerner. Men jeg har fortsatt venner, folk som er tjue år gamle, som bare elsker ideén om å bli med i et band og dra ut for å møte folk. Og jeg blir virkelig glad over at det fortsatt er mulig. Det er nok ikke det viktige lengre, men du kommer altså til et punkt der du blir nødt til å tenke deg om. Ønsker du at det er opp til noen andre om du er i stand til å gjøre dette? Jeg mener, “noen andre” skal være lytteren, publikum. Det er bare to personer i musikken som teller. For kunst generelt, så er det bare to personer som gjelder. Det er det kreative individet, og det er personen som får opplevelsen. Alt utenom er bare et kunstig filter. Så, for folk som meg så kommer det et tidspunkt der du bare må tenke “Vel, hvordan blir jeg kvitt alle de kunstige greiene?” Jeg og min kjæreste, Amy Lashley, vi styrer vårt eget plateselskap hjemmefra. Det er ingen fasade, ikke noe rockestjernetull, eller noen form for musikkindustri som er involvert. I statene så omtales enkelte former for småbedrifter som “Mom & Pop businesses”. Jeg vet ikke om det finnes her, men vi er ikke noe annerledes enn en restaurant nede i gata der eierne selv jobber på kjøkkenet.

MB: Forskjellen er at dere sender ut cder, istedenfor mat…

OG: Korrekt. Altså, det er en lang rekke foretak der eierne selv jobber hver dag. Og de har ingen administrerende direktør som kommanderer fok til å gjøre ting. De gjør ganske enkelt alt selv, og vi prøver å gjøre det samme. Og jeg ønsker at folk skal få en følelse av at det er noe personlig inne i bildet her. Hvis noen kjøper noe fra meg, så er de direkte årsak til at vi får et levebrød og kan betale på huslånet og slike ting. Men det handler egentlig ikke om penger. Jeg hadde gjort dette selv om jeg ikke hadde tjent penger på det. Jeg hadde bare ikke hatt anledning til å reise rundt og spille konserter og slike ting. Det hele ville være ganske forskjellig… altså, jeg hadde sikkert hatt en vanlig dagjobb istedenfor – og heller laget plater når jeg hadde hatt anledning. Så jeg setter virkelig pris på at folk involverer seg, og det er viktig for meg at folk forstår at dette er veldig… altså vi er veldig heldige, vi gjør det helt greit. Jeg har ingen anelse om hvorfor jeg får lov til å komme over hit for å spille for folk…

MB: Jeg kan godt gi deg et par gode grunner, hvis du trenger det…

OG: Det er ganske fantastisk. Det var et tidspunkt i livet mitt når jeg var bare en liten gutt. Jeg satt på kanten av sengen min og skrev sanger. Og tanken ville aldri slått meg at jeg etterhvert skulle få reise til Sverige og Norge for å spille for folk, og at mange av disse ville kunne sangene mine. Det er rett og slett mye mer enn jeg noen sinne kunne drømt om. Så det er helt fantastisk. Jeg er veldig heldig som får lov til å gjøre dette. Det finnes ingen egotripp her, opplevelsen er veldig ydmyk.

MB: Vel, det er veldig tydelig ut fra måten du tar imot meg her, og du kan høre det i sangene dine fra dypet av sjelen din. Det er ikke snakk om noen som sitter på sin høye hest og ser ned på menneskene rundt deg. Og dette med at du gjør alt selv, og den personlige opplevelsen du ønsker at kjøperne skal få. Kundene dine setter pris på slike ting. For min egen del har jeg bare kjøpt mp3er fra webshoppen din, siden jeg samler på vinyl og forsøker å begrense antall cder i huset. Men det som var viktig for meg, var at du solgte det på din egen webside, og jeg vet da at mine penger går rett i lomma på den jeg ØNSKER skal få pengene – som igjen kan bruke dem til å lage mer musikk som jeg liker.

OG: Takk for det. Hvis noen har en av mine cder, og brenner en kopi til en venn – som igjen liker musikken min så gjør de meg jo faktisk en tjeneste. Jeg har ingen problemer med det i det hele tatt. Men samtidig er realitetene at jeg på et tidspunkt må selge noe til verden, eller så vil jeg ikke ha muligheten til å drive med dette stort lengre. Men vi bor i en verden der jeg ikke er på et stort selskap. Jeg har ingen kraftige pr-selskaper i ryggen, så de som liker musikken min, brenner cder og gir det til en venn gjør akkurat den samme jobben som en pr-avdeling ville gjort. De gjør folk oppmerksomme på musikken min. Og det er måten jeg alltid har oppdaget ny musikk på, en venn har laget en kassett og gitt meg. Og hvis jeg likte det, så har jeg kjøpt en t-skjorte, en plate eller gått på en konsert for å støtte artisten. Og hvis jeg ikke har likt det, så har jeg bare kastet kassetten. Booom, gone!

MB: Helt enig. Jeg har lenge sagt det samme. De som piratkopierer musikk… altså, hvis folk liker det, så kjøper de det. Og hvis de ikke liker det, så sletter de det bare. Så hvor er problemet ved at folk laster ned musikk? Det er et uttall undersøkelser som viser at de som kjøper mest musikk er de samme som laster ned mest musikk. Det er slik jeg bruker internett. Jeg laster ned musikk, lytter til det, og hvis jeg liker det så kjøper jeg det.

OG: Helt ærlig, det er det jeg håpet ville skje. Men samtidig innser jeg jo at det samtidig er det som IKKE skjer. Hvis folk sitter hjemme og hører på min musikk, så ser jeg ikke helt problemet – uavhengig av hvordan de skaffet seg musikken min. Det ville jo selvsagt vært mer positivt hvis de kom og kjøpte det fra meg, men hvis noen liker musikken min, så er det siste jeg ønsker å være i krig med dem over måten de anskaffet seg musikken min på. Det er jo bare dumt.

MB: Det er et par av låtene dine jeg vil vite litt mer om. Fortell meg om “When I Was Young”. Jeg tok faktisk til tårene når jeg hørte den låten første gang…

OG: Oi! Beklager det…

MB: Nei, for all del. Det var tårer på en god måte, absolutt. Låten er helt nydelig. Jeg fikk en sønn like før jeg hørte den låten første gang, og jeg tror det gjør noe med hormonene dine – så det var nok en del av årsaken.

OG: Jeg satt sammen med noen venner…. du vet hvordan det er, vi liker alle å sitte og skravle, snakke om fæle ting eller hva som helst. Dette var en av disse rare kveldene hvor en eller annen kom opp med ideen om å dele det beste minnet du har, eller hva er det perfekte øyeblikket.
Jeg kan faktisk huske tilbake til den gang jeg var veldig VELDIG ung. For alt jeg vet så kan jeg ha vært en baby. Jeg er ikke helt sikker. Men jeg husker.. du vet.. hvordan din mor holder deg, og du har øret til brystet hennes, og du kan høre stemmen hennes og ekkoet gjennom brystet hennes. Og det var omtrent så perfekt som det noen sinne kan få blitt. Det har egentlig bare vært en evig nedtur siden den gang [Og så ler han hjertelig] Alt har vel bare gått til helvete siden det punktet der. Men jeg sitter og tenker på hvor bra det var, et trygt og rolig sted. Og så tenkte jeg, “Helvete heller, mann…”, sa jeg til meg selv… “Jeg skriver en sang om det!”. Og så gjorde jeg det. Og min mor likte den…

MB: Jeg er ikke i tvil…

OG: Hun var jo litt flau. Du vet jo at jeg kommer fra midvesten, og der skal man ikke skryte på noe vis. Og når du vokser opp der, så skal du ikke skryte. Og du blir sett ned på hvis du tiltrekker deg oppmerksomhet. Men jeg hatet drama og følelsesmessige situasjoner og slike ting, så jeg var så flau når min mor hørte sangen og likte det…

MB: Ja, jeg kan tenke meg det falt i smak…

OG: …og så begynte hun å gråte… og jeg ble bare… “Åh! NEI! Ikke gråte!!”

MB: Det er jo en grunn for at så mange nordmenn slo seg ned i midtvesten. Det at menneskene der var som dem var nok en del av årsaken til at de trivdes der.

OG: Ja, jeg er helt klart… jeg hater drama og følelsesmessige situasjoner… jeg bare stiller meg i et hjørne og venter til det er over.

MB: Vel… der har du 4 millioner nordmenn i et nøtteskall…

OG: Vel, det er vel litt av årsaken til at jeg trives såpass godt her…

MB: Tittelsporet fra den siste platen, der du på en måte trekker fram Joe Hill igjen. Joan Baez spilte jo her denne uken, så du er jo i veldig godt selskap…

OG: Vel, jeg fortjener jo ikke det selskapet, så jeg tar det som et kompliment.

MB: Hvor kom den låten fra?

OG: Antageligvis så satt jeg og tenkte på ham, skrev en sang og likte den. Tittelen virker nærmest poetisk. Jeg tenkte, til helsike med det – jeg døper albumet “Joe Hills Ashes”.

MB: Har han fortsatt et sterkt navn i USA?

OG: Han har aldri hatt det…

MB: Virkelig? Her har vi jo alltid hatt det inntrykket på grunn av artister som… 

OG: Ja, jeg har oppdaget det jeg også, men i USA er han mer som et hemmelig håndtrykk. Hvis du møter noen, og de nevner det navnet så får du en reaksjon i retning av “Hey! All right!”.
Det er rett og slett sjelden man møter noen som vet hvem han er. Han har på en måte blitt slettet fra historiebøkene.  Vekdug nye amerikansk historie som det har blitt slettet. Slik som i morgen, som er 1. mai. Dere feirer 1. mai?

MB: Jada, det gjør vi.

OG: Vi feirer ikke den dagen i USA. Og det hele er basert på noe som skjedde i Chicago, og så feirer ikke VI det. Ingen vet hva det dreier seg om, det er virkelig rart…

MB: Her er det jo fortsatt en viktig dag, og en offentlig fridag.

OG: Det virker som om det er det i resten av verden. Med unntak av USA. Der har man gjort en ganske gjennomført jobb med å slette folks historie, og ingen er klar over det eller stiller spørsmål. Det er jo noen få som gjør det, men de er virkelig unntaket. Det er utrolig rart.

MB: Det er jo noe som er galt med verden når man starter å omskrive Mark Twains historier.

OG: Ja. Det er blitt en rar varden. Jeg har ikke svarene, det er et punkt i livet ditt der du innser at alt du sier er “Dette suger”, og du har ingen gode svar. Og det er kanskje tidspunktet når du må ta et steg tilbake og unngå å snakke så mye om det, med mindre du klarer å komme opp med noen gode svar.

Siden jeg er en veldig optimistisk person, så forsøker jeg alltid å komme med en løsning eller i det minste prøver å jobbe meg gjennom situasjoner. Av og til så mangler vi svar på ting, og det er frustrerende. Det kan sluke deg helt hvis du tillater det…

MB: De forsøkte jo å gjøre Dylan til en politiker. Det var da han sa “I’m just a song and dance man”.

OG: Helt ærlig, så vet jeg akkurat hva han snakket om. For han var genuint opptatt av ting, og han skrev om saker han brydde seg om. Men så ville aldri folk slutte å snakke om akkurat det.

Det var jo ingen som brydde seg om de andre fantastiske sangene hans. Han hadde denne ene delen av sin personlighet, og det var det eneste folk snakket om. Det hele blir ganske rotete. Du prøver jo å skyve det unna så godt som mulig.

Og så sier du plutselig dumme ting som “I’m a song and dance man”. Folk ønsker jo å bli underholdt også. Det er ingenting som er mer kjedelig enn ideen om… vel, hvis noen aldri har hørt om meg, det siste jeg ønsker er at de tror at jeg vil forsøke å holde et foredrag for dem hvis de kommer på en av konsertene mine.

Det ville jo være en forferdelig måte å få folk til å høre på deg. Jeg ville aldri gått på en konsert hvis noen fortalte meg at jeg først måtte høre et Noam Chomsky foredrag eller noe slik. Jeg ville aldri gått…

Ingenting galt med Noam Chomsky altså, jeg er veldig glad i ham, men å sitte og høre et helt foredrag? Jeg synger sanger og forsøker å underholde folk. Jeg prøver å få dem til å le og føle noe…

MB: Før vi gir oss, du sa et sted at du hadde rundt 40 låter klare før du spilte inn Joe Hill. Er det noen nye utgivelser på horisonten?

OG: Jeg tenker på å spille inn en ny plate i juli. Jeg vurderte juni, men det ser ut til å bli juli. Jeg har enda 40 sanger til som jeg må sortere gjennom før den tid…

MB: Skriver du mye når du er ute på veien? Eller lagrer du bare opplevelsene i bakhodet frem til du kommer hjem?

OG: Begge deler, egentlig. Det vanskeligste er å få tid alene til å fullføre saker. Jeg har startet på utallige låter, men når jeg kommer hjem så sliter jeg med å få alenetid. Jeg blir hele tiden avbrutt. Det er to av oss som bor…

MB: Du som er mye ute på veien, når du er hjemme så er det vel saker som skal gjøres i huset, søppel som skal bæres ut?

OG: Mate bikkja. Ja… slike ting.

Av og til så har jeg en dag fri når jeg er ute på veien. Ofte så sitter jeg bare på hotellrommet og skriver. Forsøker å fullføre en sang eller to. For det er alltid saker jeg forsøker å få ferdig. Av og til, spesielt i USA, når jeg er ute og kjører bil for meg selv, så er det et spesielt godt tidspunkt for å skrive ferdig sanger.

På denne turnéen så spiller jeg 30 konserter på 31 dager. Det har rett og slett vært utrolig slitsomt, så jeg har ikke hatt særlig fri til å gjøre noe som helst annet. Og det er rett og slett det viktigste for meg, å få tid til å være alene og fullføre ting.

MB: Hvordan jobber du? Fullfører du rett og slett teksten i hodet mens du hører en melodi, eller er det bare teksten som kommer ut? Bruker du en opptaker og får alt rett på teip mens det er ferskt?

OG: Alt sammen. Hva som enn er mulig eller tilgjengelig på det tidspunktet. Og av og til blir det mer interessant ved å gjøre det på en ny måte. Vanligvis så har jeg melodien og alt klart, og så trenger jeg bare fylle inn små hull, redigere og skrive det om.

MB: Du er jo i såfall i godt selskap her i Bergen. En rekke artister som stopper innom har skrevet låter og lignende her. Steve Earle skrev en novelle fra en pub nede i gata. Mary Gautiher snakket om å tilbringe noen månder her for å skrive. Jay Farrar skrev jo Fish Fingers Norway når han var i Bergen, og Ryan Adams… vel, han skriver jo overalt, men han skrev en av sine beste låter backstage på Ricks i 2001. Så jeg vet ikke om det er noe i lufta her, men det virker som om artister blir inspirert av byen og festivalen…

OG: Vel, hvis jeg hadde litt fritid, så kanskje… Fridagene mine til nå har vært 11 og 12 timers togturer. Jeg har hatt to dager fri på turnéen, og begge var 11 timers togturer. Og jeg klager IKKE, jeg er så heldig at jeg får lov til å komme over hit for å spille.

MB: Jeg er ikke i tvil om at det er slitsomt. Jeg fulgte The Rainmakers på veien i en uke for bloggen, og den ene uka var slitsomt nok for meg… ikke at det var noen store kriser. Det verste som skjedde var vel når trommeslageren glemte laptop-kabelen sin på hotellet og vi måtte snu. Likevel, de seine kveldene og lange reisene. Jeg er imponert over at dere artister håndterer det så godt. 

Jeg leste en artikkel om at du ikke drikker, og ikke bruker noen form for dop. Du styrer unna alle slike ting?

OG: Jeg er utrolig kjedelig. Jeg har aldri hatt noen interesse for den slags ting. Etter konserten så drar jeg tilbake til hotellet. Jeg henger ikke med folk etterpå. Det som virkelig tømmer meg for krefter er alle samtalene. Det er bare så utrolig mange samtaler på en turné, det er det som virkelig tømmer meg for krefter.

Det er en virkelig morsom 90 minutters konsert, og så kan jeg egentlig klar meg uten resten av dagen. Og jeg mener det virkelig ikke på en stygg måte.

Det er “seven hours in a car, 45 minutes singing in a bar” om igjen. Jeg kan ikke fatte hvordan folk som er oppe hele natten, fester og tar dop klarer det. Det fungerer virkelig ikke for meg.

Og med det takker vi Otis Gibbs for at han generøst nok tok seg tid til å snakke med en liten, norsk musikkblogg.

Musikken hans kjøper du på hans egen webside, og jeg vil på det sterkeste anbefale å oppsøke en av konsertene hans. Vil du bli underholdt, samtidig som du får høre noen av vår tids sterkste låter – så er en Otis Gibbs konsert virkelig stedet å være.

Kjøp platene på otisgibbs.com.

Forrige artikkelLars Winnerbäck – Ole Bull Scene, Bergen – 27.09.2011
Neste artikkelRyan Adams – Ashes & Fire
Rune Letrud
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

NO COMMENTS

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here