Drive-By Truckers er inne i nok en kreativ periode. Det er under et år siden “The Big To-Do” kom ut, og tiden frem til nå har gått med til plateinnspilling og omfattende turnering som førte til utbrente artister som måtte avlyse siste del av sin Europaturné i desember.
Den nye platen, “Go-Go Boots” er del to av innspillingene som fant sted i forkant av “The Big To-Do”. De spilte inn 25 låter i tre omganger, og første utgivelse ble altså “The Big To-Do”, mens de resterende låtene har blitt jobbet med gjennom hele 2010. Og det kan høres, for “Go-Go Boots” har et helt annet lydbilde enn forrige plate.
Og vi tar det først som sist; jeg tar som vanlig av meg hatten for dette bandet. Vi snakker Verdens Beste Rockeband. Nok en gang.
Jeg har vært dypt og inderlig forelsket i Drive-By Truckers siden jeg for første gang hørte “Southern Rock Opera” i sin helhet – liggende i en hengekøye i strålende sommersol med utsikt mot et plommetre så traff historiene meg som en striesekk full av modne plommer, og fanget meg for alltid i Truckernes mangslugne univers.
Javel, bandet har kanskje skuffet meg litt på et par plater – men hvilket forhold er perfekt og rosenrødt til enhver tid? Dessuten så har flere tiår som Liverpoolsupporter lært meg å takle litt motgang.
Men så lenge de lager plater som dette så er det helt grei! Da skal jeg heller takle litt motgang innimellom. Og når man tenker seg om, hvor dårlige har de siste platene til Truckers EGENTLIG vært? Greit nok, sammenlignet med “Southern Rock Opera” og “The Dirty South” så blir jo alt annet litt magert og trist – men ser man objektivt på utgivelsene så er det fortsatt mer bra enn dårlig.
“Decoration Day” var kanskje en smule ujevn, selv om den hadde sine høydepunkter – ikke minst i Jason Isbells tittelmelodi “Decoration Day”. Men bandet begynte å finne sin nye form med tre gitarister og vokalister, og det kan jo forklare hvorfor den spriket en smule.
For etter “Decoration Day” kom jo “The Dirty South”, som for alltid vil bli stående som en bauta av en plate.
Deretter fikk vi “A Blessing And A Curse” – og det var triste saker, det tror jeg til og med Drive-By Truckers er enige i. Men det var første plate etter at geniet Jason Isbell forlot bandet, så det er ikke annet å forvente. Det er ikke alle som kan være Liverpool og levere resultatene i første kamp etter at toppspissen har forlatt laget.
Så kom “Brighter Than Creations Dark”, og mange mente den var alt for lang. Jeg er som alltid uenig med “mange”. For jeg digger den platen hemningsløst. Låtene til Shonna er fantastiske, og den har et par av mine absolutte favorittlåter fra Truckerleiren. Og IKKE minst hadde de med Spooner Oldham på tangenter. Noe som hever platen til tidligere uante høyder.
“The Big To-Do” var også en fulltreffer etter min mening, noe jeg også høylydt hevdet i denne bloggens aller første post og artikkel den 17.mars i 2010. Et år etterpå så står den fortsatt fjellstøtt for min del.
Og en måned før bloggen feirer ettårs jubileum så foreligger altså Go-Go Boots.
Jeg skal innrømme at jeg har hatt platen liggende et par måneders tid, så jeg har hatt god tid på å lytte meg inn på låtene.
Truckers har selv uttalt at de er nærmere et Muscle Shoals-sound enn før, og gjør også to coverlåter av den legendariske Muscle Shoals-gitaristen Eddie Hinton. Låtene er kjent for Truckers-fans, da de er innspilt tidligere og gitt ut på en vinylsingel i Shake It Records’ serie der artister hyller Hinton med egne versjoner.
Platen har et mye mer nedtonet countrypreg enn på lenge, det tidvis overdøvende rockeøset fra “The Big To-Do” har fått en midlertidig pause til fordel for noe i retning country / soul – og det er faktisk overraskende befriende, og ikke minst inspirerende å faktisk få høre tekstene igjen.
Gitarene er respektfullt plassert litt bak vokalen, og det er bass, trommer og et tungt elektrisk piano som driver mange av låtene fremover. Spesielt låtene til Patterson Hood har fått denne behandlingen, og tjener på det.
Uttalelsen om at dette er nærmere sounden til Muscle Shoals holder nok stikk, og det er til og med akustiske gitarer og banjoer som gir hovedpreget til enkelte låter.
Men akustiske gitarer til tross, plutselig får vi intense, bitende el-gitarer som minner oss om at dette tross alt er The Rock Show!
Men før vi fyrer igang med gjennomgangen av “Go-Go Boots” vil jeg sitere meg selv fra anmeldelsen av “The Big To-Do”:
“Cooley synger fortsatt best, Patterson Hood skriver fortsatt best –
og Shonna har tatt nye sjumilssteg som låtskriver og vokalist.”
Og jeg er ikke så sikker på om dette stemmer lengre. For Patterson Hood synger bedre enn noen gang – og er rett og slett drivkraften på denne platen, og matcher tidvis en overraskende stille Cooley på vokalfronten. Men den som har utviklet seg aller mest siden sist gang er Shonna Tucker.
Under en samtale om denne platen med Jan fra NoDealMusic så ønsket han seg en soloplate av Shonna. Og jeg kan ikke si meg mer enig. Så lenge hun fortsetter i Truckers, that is. For jeg siterer atter meg selv fra forrige anmeldelse:
“Shonna synger så håret reiser seg overalt,
og man kan vel bare frykte at hun snart
blir snappet opp på en solokontrakt som Isbell ble…”
For det er en ting at Jason Isbell valgte å slutte i Truckers, og det er en annen ting at han og Shonna ble skilt i den samme perioden. Og det er jo på det rene at det på kort sikt gjorde mye med lyden, fokuset og innsatsen til Drive-By Truckers.
Og jeg er glatt med på at jeg fortsatt hadde sett Isbell som fortsatt fast medlem i Truckers.
Men det man tapte når Isbell ga seg, der vant man en liten blomsterknopp av en potensiell låtskriver i Shonna Tucker. Hun har hele tiden holdt seg litt i bakgrunnen, kanskje for å ikke konkurrere med ektemannen Jasons låtskrivertalent. Når Isbell da gikk, så tok hun steget frem fra skyggene og knoppen slo etterhvert ut i full blomst på “Brighter Than Creations Dark”.
På “Go-Go Boots” leverer hun den aldeles herlige “Dancin’ Ricky”, der hun synger som en dronning. Og spiller så utrolig mye bedre bass enn første gang hun bidro i Truckers. Jeg har en bootleg liggende som er tatt opp i stuen til Shonna Tucker, der hele gjengen sitter i en ring og fester og lærer Shonna låtene akkurat når hun har blitt med i bandet. Og maken til utvikling skal man lete lenge etter. De prøver stadig å lokke henne til å synge – og bass-spillingen minner mest om min egen. Altså meget begrenset, men akkurat nok til å komme seg gjennom låtene uten alt for mye strev.
[media id=127 width=650 height=20]
Shonna gjør også en nydelig, drømmende vokal på Eddie Hintons “Where’s Eddie” – i noe som må være den beste vokalprestasjonen på en Truckers-skive noen sinne.
Og så har hun skrevet “I Hear You Hummin'” som er bonuslåt på LP-utgaven av platen – så den har jeg rett og slett ikke hørt enda… siden LPen befinner seg et sted i posten mellom Sambandsstatene og Norge.
Jeg nevnte at Patterson Hood sang bedre enn på lenge. Stemmen virker ikke så anstrengt, og han synger mer inderlig enn noen gang. Det hjelper også at lydbildet som nevnt er litt roligere, og når Hood slipper å overdøve tre intense el-gitarer så kan han konsentrere seg om å formidle innholdet i tekstene sine.
Han leverer også en fantastisk versjon og knallsterk vokal på Eddie Hintons “Everybody Needs Love”.
Og når det kommer til innholdet i hans egne låter, så har Hood nesten overgått seg selv denne gangen. Låtene er nesten som romaner eller til og med små filmer, der de forteller historier og bygger opp spenning på en måte som det er få låtskrivere forunt å matche.
Høydepunkter er mange på denne platen, og de blir fler og fler jo mer jeg hører på den. Det delvis akustiske lydbildet er en fryd for øret, og tekstene er som nevnt bedre enn noen gang.
Patterson Hood leverer en snedig liten vri ved at han i låten “Go-Go Boots” forteller om Pastoren som planlegger å ta livet av sin kone – men forlater oss før vi får en konklusjon.
“He met these guys who didn’t mind getting dirty
He was a killer and his alibi was sterdy
It only took a little bit of cash,
and the deed was done”
Når han så kommer tilbake til et brutalt drap i “The Fireplace Poker” så er det ikke vanskelig å sette låten i sammenheng med tittelsporet – og vi får en heftig beskrivelse av hvordan vår venn Pastoren brutalt fjerner det som står mellom han og elskerinnen fra “Go-Go Boots”.
“The reverend had his wife done in
for 1500 bucks”
og fortsetter med beskrivelsen om hvordan leiemorderne gjør grovjobben når de kommer seg inn i huset under dekke av at bilen har brutt sammen – før Pastoren selv må fullføre jobben med askekloa.
“’cause the Reverend did his wife in
with 15 wacks of the fireplace poker”
Hood skriver så billedlig og gjennomført om drap og døde mennesker at man av og til blir litt bekymret på mannens vegne. Disse to låtene føyer seg lett inn i rekken av hans absolutt sterkeste produksjon.
Et annet høydepunkt er Cooleys “Cartoon Gold”, som sier litt om hvordan mannfolk ofte vil gjøre så godt de kan – men ikke alltid er i stand til å levere hele veien:
“Getting all excited finding nothing that was never there before
is like bringing flowers to your Mama and tracking dog shit all over the floor”
Hood leverer igjen i Used To Be A Cop, og backet opp av et steintøft bassriff så forteller han oss nok en mørk historie fra livets skyggeside.
“Used to have a wife but she told me I was crazy
Said she couldn’t stand the way I fidget all the time
Sometimes late at night I circle round the house
I look through the windows and I dream that she’s still mine
…
Used to have a car, but the bank came and took it.
Paying for a house that that bitch lives in now.
Children that we had won’t even look at me.
Guess there’s nothing left to lose, nothing matters anyhow.”
Et ganske så annerledes innlegg i våpendebatten får vi i “Ray’s Automatic Weapon”, der jeg-personen i teksten passer på et våpen for en bekjent – og innser at han rett og slett ikke er rett person til å ha et våpen i hus.
[media id=129 width=650 height=20]
Cooley gir oss nok en herlig countrylåt i “Pulaski”, hans tredje bidrag på platen. Den handler om en ung jente som flytter fra Pulaski, Tennessee til California for å finne den så mye omtalte “lykken” – mens hun hele tiden lengter kraftig hjem… et hjem hun returnerer til i slutten av låten i en kiste.
“Pulaski” har vært en livefavoritt med Truckers i årevis – og finnes på et uttall konsertopptak, men endelig har den fått den behandlingen den fortjener. Den er en låt som rett og slett gir deg gåsehud over hele kroppen på grunn av den fantastiske teksten, og ved siden av “Dancin’ Ricky” så er dette min favoritt på plata.
[media id=128 width=650 height=20]
Plata fortjener egentlig en mye grundigere gjennomgang låt for låt, men denne artikkelen er allerede alt for lang, siden den er skrevet i omganger. Det er en ganske overveldende jobb å dissikere disse låtene – og det har vist seg som en fordel å dele opp jobben en smule.
Så la oss bare si det slik:
1. Det er INGEN svake låter på denne plata
2. Dette er den beste plata Truckers har laget siden “The Dirty South”
3. Kjære Drive-By Truckers; vi er fortsatt sammen, og jeg ser ingen fremtidig mulighet for endring i den statusen.
Kjøpes hos Drive-By Truckers, eller hvor enn du finner musikk.
