The Last James er en utrolig fjong retropop-plate fra popkollektivet The Last James. For en tid tilbake kjørte jeg min tredje digitaliseringsrunde på CDsamlingen. Denne gangen ble alt overført til FLAC for å gjøre det skikkelig en gang for alle. I denne prosessen gjenoppdaget jeg en del godbiter som jeg helt hadde glemt.
Denne platen tror jeg ikke at jeg har hørt på siden jeg kjøpte den i 1993, da den egentlig ble kjøpt på grunn av komplettisme-genet mitt. Den gangen var jeg et helt annet sted musikalsk (er det ikke det man sier?), og den fenget ikke ved første gjennomlytting.
Men når jeg hører på den idag så synes jeg egentlig litt synd på meg selv anno 1993, for dette er en utrolig fin liten plate. En liten diamant blant alle kullbitene jeg også fant i digitaliseringen…
The Last James er poputløpet til Lars Pedersen (kjent ex.punktrommis og Holy Toy musiker), her forsterket med Haakon Ellingsen (kjent pop-smed), og Lars Lillo Stenberg (kjent deLillos-grunnlegger).
Kombinert så har disse gutta laget en gjennomført retropop-plate som respektfullt gir sine små nikk til alle poporkestre som har saumfart hitlistene på jakt etter gode plasseringer.
Åpningslåten “Long Long Time” er en låt Paul McCartney ville gitt sin Hohfner bass for å ha tilgjengelig under Wings-perioden. Trestemt vokal og et lydbilde som kunne sklidd rett inn som bestelåt på “Band On The Run”. Dette må være en av de beste norske poplåtene som er gitt ut på plate noen sinne.
[media id=120 width=650 height=20]
“Goodbye Lyve” er en låt som kunne hevet enhver plate fra Pogo Pops når de var på høyden, og låter som noe Frank Hammersland kunne laget sammen med popkunstner Knut Aafløy.
“Broken Heart” er Lars Lillo på sitt aller beste, dette er nesten deLillos anno 1990, komplett med blåsere og trestemt kor. På engelsk selvsagt. Denne kunne uten problem passet inn på “Svett Smil” eller “Varme Mennesker”. Og med en tøff twang-gitar sammen med blåserne i bakgrunnen så er dette reint gull.
Platen forsetter med tung Beatlesinspirasjon på “There’s A Woody Allen Movie” og “Oh Lousiana” – før Lars Lillo gir oss noe i retning av en Byrds krysset med CSN&Y-låt i et av platens sterkeste spor, den herlige “Waiting For Sleep”.
[media id=121 width=650 height=20]
Siste del av platen er ikke like sterk som første del, men låter som den VELDIG Beatles- anno-Strawberry-Fields-inspirerte “To Find Some Good Diciples” kan fint trekkes frem, sammen med deLillos møter Beach Boys i “Hey Baby”.
Platen avsluttes med “Don’t Look Back”, som er komplett med Traveling Wilburys-gitarer, og ellers en glitrende mix av Beach Boys, Byrds og Beatles.
Platen er selvsagt komplett med 90-tallets store gimmick – et litt spesielt “Hidden Track”, bestående av knirkelatter, applaus og lett absurde lyder.
“The Last James” er såvidt jeg har klart å finne ut kun å oppdrive i bruktsjapper, så det kan være verdt å lete litt hvis man liker denslags pop…
