Lars Lillo-Stenberg & HP Gundersen med band.
Kulturhuset, Bergen – 25.08.2023

Det ble en festaften på Kulturhuset denne fredagskvelden. Americanafest så god som noen. Lars Lillo-Stenberg presenterte sin nye soloplate, Everything is Relative, der initiativtaker HP Gundersen har introdusert ham for sine venner i Los Angeles, og sammen har de laget en plate i et americana/vestkystlandskap som fremstår som en uventet perle i årets platehøst. Vi skrev om platen i forrige uke.

Kvelden startet på Apollon, der Lars og HP var invitert til å gjøre en liten instore-konsert med innebygget signering. Vi tok med oss kameraene våre, og laget Dust of Daylight Session av det hele, som vil deles i løpet av de nærmeste ukene.

Fire av låtene fra platen fikk sin urpremiere på Apollon, som var helt hardpakket i anledning konserten. En opplagt Lars Lillo-Stenberg og en inspirert HP Gundersen ga oss en meget saftig og lovende forsmak på kveldens høydepunkt.

Konserten på Kulturhuset startet med et solosett fra Lars-Lillo Stenberg, som åpnet med “Fullstendig oppslukt av frykt” og “Finnes det en kvinne”, og kjapt og effektivt sjarmerte seg rett hjem hos publikum. I salen kunne vi skimte så vel Endre Olsen som Piddi Fjeldstad og Frode Unneland og på scenen spilte Stenberg et utvalg låter fra egen solokarriere, samt en bunke deLillos-låter som fikk deilig gåsehud til å titte frem over hele kroppen.

Jeg må innrømme at det er alt for lenge siden jeg har sett deLillos live, så det var en deilig følelse av å stupe rett ned i ungdomstiden og få høre låter som har lagt så mye av grunnlaget for oppvekst og musikkinteresse.

Jeg har skrevet en bunke låter selv opp gjennom årene, men jeg husker ikke teksten (knapt titlene) på en eneste. Men jeg husket hvert eneste ord av alle deLillos-tekstene som ble spilt. Det sier vel litt om hva disse har betydd, og hvordan tekster man hører i ungdommen fester seg på en helt annen måte enn seinere i livet. (Og jada, mye om kvaliteten – på begge deler.)

En låt fra Grieg-platen, den oversatte Dylan-låten “Hvis ikke for deg” som fikk veldig gode tilbakemeldinger etter Bobfest i Oslo Konserthus for litt siden, og den oversatte “Hvitvin” fra Louden Wainwright III var høydepunkter sammen med en majestetisk versjon av “Sveve over byen”.

En kort pause seinere, så fikk Lars Lillo-Stenberg selskap av HP Gundersen på pedal steel og el-gitar, Petter “Sgt. Petter” Folkedal” på el-gitar og kor, John “JT” Thomas på tangenter, Stein Inge Brækhus på trommer og Øyvind Storli Hoel på bass.

Bandet hadde øvd noen dager, og spilte 10 av de 12 låtene på platen.
Åpningen med “Waiting for the Morning” var litt humpete, og bar preg av at det var aller første gang bandet var samlet for å gjøre dette. Men så fant alle sin plass, lydmannen fikk justert nivåene, dynamikken begynte å sitte, og før vi var halvveis i andre låt, “Everything is Relative” så fløt det – og derfra var det en ren parademarsj i sjarm og gode låter.

Nå skal det innrømmes at “perfekt” og “glattpolert” musikk er det kjedeligste jeg vet, og konserter som på tonen låter som platen er for min del fullstendig verdiløst. Det SKAL skrangle litt, det skal låte som om det er mennesker som spiller, og det skal være litt rufsete på rockekonsert. Så at bandet spilte med litt grove kanter er akkurat slik jeg elsker å høre.

En gang eller to kom de skeivt ut og startet på nytt, og det er noe av det beste jeg vet. Jeg har sett min skjerv av band som får panikk når de spiller feil, og som er sure og selvkritiske etter konserten fordi de har spilt feil. Men det er ingen feil i dynamisk rock’n’roll. Og om det går skikkelig galt, så stopp og start på nytt. Publikum elsker å se at våre favoritter er mennesker og ikke maskiner.

Jeg må skryte av bandet han hadde i ryggen. Det er naturligvis en fordel at alle er noen av våre aller dyktigste musikere, at de har spilt med HP i en årrekke, men likevel så skal kjemien stemme, materialet skal føles, og dynamikken må sitte for at det skal låte bra. Og rytmeseksjonen med Brækhus og Storli Hoel var så dønn solid som det er mulig å få det. På den ene flanken leverte Sgt. Petter det ene glitrende gitar-riffet etter det andre, samtidig som han sørget for at lydbildet ikke ble for tynt i toppen ved å legge på helt nødvendig koring.

På den andre flanken satt HP Gundersen og fylte alle de riktige tomrommene med enten toner fra sin pedal steel, eller en el-gitar. Alt han gjør har en varm tone som passer til AKKURAT det lydbildet de beveger segi, og det er en fryd å lytte til. Og bak i hjørnet satt tangentvirtuos John “JT” Thomas. Han var overraskende anonym de første låtene, men når han først fant sin plass i lydbildet så leverte han både komp, fills og soloer som det gnistret av.

Frontmannen Lars Lillo-Stenberg skrøt hemningsløst av både HP, bandet, innspillingen i LA og fortalte historier fra innspillingen og om sine samarbeidspartnere. Et par steder rotet han tydeligvis med teksten, men kommenterte tørt “Jeg synger litt feil, men dere får ikke med dere det”.
Han fortalte litt om bakgrunnen for tekstene, om det å skrive på engelsk etter så mange år – og når han introduserte “It’s Only a Name” med “Neste tekst er litt finurlig, jeg er ikke helt sikker på den” så sørget han for at alle fulgte ekstra godt med.

På siden av sitteplassene var det ellevill dansing, og bakerst i rommet hadde John Thomas et par blodfans som skrek seg hese hver gang han ga litt ekstra. Stemningen var med andre ord meget god hele denne kvelden, og det var ingenting annet store smil å se. De jeg snakket med etterpå var også særdeles fornøyd med det de hadde fått høre, og platene føk ut fra merch-bordet etter konserten. (det kan være smart å sikre seg denne, den er bare presset i 500 eks på farget vinyl).

På slutten av kvelden fikk vi en versjon av Neil Youngs “Helpless” som fikk salen til å koke, etter at Stenberg og John Thomas hadde levert ett av kveldens absolutte høydepunkter – låten “Oh Yeah, Thank You” – en hyllest til våre musikalske helter.

Settliste:

Solo:
Fullstendig oppslukt av frykt
Finnes det en kvinne
God natt
Blue
Jeg elsker dig
Sveve over byen
Hvis ikke for deg
Hvitvin
Suser avgårde

Bandsett:
Waiting for the Morning
Everything is Relative
Some People in This Land
Heart of the Earth
You Wanna Feel Alright
Great Cosmic Nurse
It’s Only a Name
Gives me a Thrill
Oh Yeah, Thank You
Helpless (Neil Young)

(Foto: Arnulf Østerdal / Rune Letrud)

Forrige artikkelJeffrey’s Reverie – We Shall Dance Again
Neste artikkelSweetheart – I Will Love You When The Morning Comes
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here