Walkenhorst & Porter – 18.03.2010 – Madam Felle, Bergen

De fleste av oss har ett spesielt band som man kan relatere hele ungdomstiden sin til. For mange av oss som begynte å spille i band på slutten av 80-tallet og starten av 90-tallet så heter dette bandet The Rainmakers.

De var forholdsvis store i USA, men i Norge og resten av skandinavia var de gigantiske. Og i Gudbrandsdalen, mellom Fåvang og Vinstra, så var de astronomiske. Større enn Stones, større enn Beatles, større enn Zeppelin, Madonna, Bryan Adams (som var STOR den gangen), og større enn både Whitesnake, Europe og hva nå alle puddelrockerne den gangen het.

Når man så har brukt store deler av ungdomstiden sin på å spille Rainmakerslåter på platespilleren, på fest og på øvingslokalet – så er det med stjerner i blikket at man inntar et intimt lite lokale i Bergen for å høre Bob Walkenhorst spille gamle Rainmakerslåter – 13-14-15 år etter sist gang han gjorde det samme i Norge.

På scenen står Bob sammen med Kansasmusikeren Jeff Porter, to gode venner som turnerer med gitarer, trommer og piano. Og bruker alt sammen.

Etter en allerede legendarisk kveld på John Dee i Oslo så er det nok en liten nedtur å komme inn i et lokale med 30-35 tilhørere, men de voksne herrene på scenen er proffe til fingerspissene og hiver seg igang med No Abandon, fra den nye platen deres.

Bak på scenen står et trommesett, Bob er jo gammel trommis fra Steve, Bob & Rich, og skal tydeligvis bevise dette i kveld.

Han  har en snedig sak der han tramper takten på basstrommen som er linket til mikseren, og vi får på den måten en merkelig bandfølelse av de to kassegitaristene på scenen. De smiler og koser seg, spiller og synger og forteller historier.

Det går om hverandre med låter fra de to Herrers nye plate “No Abandon”, og låter fra Rainmakerstiden. Låtene fra den nye platen sitter meget bra både hos de som spiller og publikum – men det er selvsagt når Rainmakerslåtene kommer frem at allsangen starter i lokalet, og mot slutten av konserten overdøver man nesten de to på scenen som smiler bredere for hver tone.

Midt i konserten setter Bob seg ned bak trommene, mens Jeff henger på seg elgitaren. Og konseptet White Stripes har gjort til en karriere sitter sinnsykt bra. “Rockin’ at the T-Dance” har vel aldri hørt bedre ut. Stemningen i lokalet er elektrisk, og dette smitter av på gutta på scenen.
Det har kommet til en gjeng metallfans, som  kan alle tekster og synger med på alt som skjer.
Jeff Porter synger også noen låter, og har en helt annen – mer historiefortellende måte å skrive på. Han synger godt, og leverer låter som treffer. Særlig historien om hans onkel Jimmy Lee sitter som støpt hos publikum, og duetten med Bob er overjordisk pen. Og etterhvert spiller han også låten “Still She Waits”, som er et av høydepunktene denne kvelden.

Ellers får vi servert godbiter som “Reckoning Day”, “Lakeview Man”, “Long Gone Long”, “Let My People Go-Go”… ja egentlig var hele konserten bare en eneste opptur UTEN et eneste dødpunkt eller dårlig låt – med et mulig høydepunkt, i hvertfall for undertegnede, i “Small Circles”. Men det var vel etter konserten selve høydepunktet kom.

For etter konsertslutt så kommer den store bonusen. Et par av oss har den litt obskure låten “Carpenters Son” som favoritt, og snakket med Bob om denne under platesigneringen. Han utbryter da “Just wait 15 minutes, and we’ll play it for you”.

Kompisen blir litt revet med og utbryter “I can play guitar if you want”, hvorpå Bob ler lurt.
Kompisen har selvsagt øvd på låten i bandet sitt dagen før, og er nok litt mer klar enn Bob forventer.
Når Bob setter seg ned så får kompisen utdelt en kassegitar, og ender plutselig opp med å spille gitar og synge med Bob Walkenhorst. BOB WALKENHORST. Alle fjåsete drømmer og planer fra ungdommen kommer ramlende, og plutselig er han gitarist i Rainmakers. Det hele avsluttes med at Bob & Jeff setter seg ned midt blant en gjeng lykkelige jenter som har bedt om Johnny Reb, som får sin egen personlige versjon av nettopp… Johnny Reb.

Det er slik som skaper magi, og Bob Walkenhorst skapte et helt magisk univers denne kvelden på Madam Felle.

Jeg synes SYND på de som ikke var der, og gikk glipp av denne kvelden i Bob Walkenhorsts grep.

Du kan se video fra konserten her.

Hør “The One That Got Away” fra Madam Felle:

[media id=3 width=650 height=20]