– Hva gjorde du i påsken da, Rune?
– Jeg gikk rundt i gatene som en ganske vanlig mann og lyttet til en cowboy fra Stavanger.
Det har bare tatt litt tid å sette sammen tankene i etterkant. For som jeg nøt den platen. Været var fint, byen var rolig og jeg gikk flerfoldige kilometer over et par dager, og bare lyttet.
Vi har jo vært store fans av vår vakkert beskjeggete venn fra Rogaland siden han dukket opp med det relativt elleville bandnavnet helt tilbake i lengesiden-tiden. Og jeg har gjentatte ganger sunget høyt og tydelig om Olavs låtskriverkunst. For den mannen skriver med hjertet utenpå skjorta, og enda mer denne gangen enn før.
“Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars – Stream of Consciousness, Vol.1” kom ut i 2021, og var en duettplate. De siste årene har det kommet noen singler, noen EPer og noen album – og låten “The Bottom” som først kom som single før den havnet på Vol.1 er vel noe av det fineste Larsen har laget så langt. Når Larsen skal samle sine Rodeo Stars, så virker det bare som om han stiller seg opp på torget i Stavanger og rangler litt med en bitteliten bjelle – og så bare renner det på med nesten absurd dyktige musikere. Ikke bare er de mange, men det er altså et så skyhøyt nivå på alle som bidrar for å sette musikk til Larsens tekster og melodier – det er en fryd bare å lese creditlisten.
Vi klipper den enkelt og greit fra presseskrivet; Olav Larsen – låtskriver, gitar, munnspill og vokal
Kor – Anita Bekkeheien, Mona Krogh, Camilla Rosenlund, Stina Kjelstad, Marte Aarseth, Tine Steen, Jonny Engelsvoll & Erlend Aasland. Bass – Torje Fanebust Ås. Elektrisk gitar, mandolin, steelgitar og banjo – Erlend Aasland. Hammondorgel og tangenter/piano – Jonny Engelsvoll. Fele – Lillian Kristin Hodne. Trommer – Arne Andersen. Kor på “You’re Not the Same” – Terje Winterstø Røthing, Jonny Engelsvoll, Hans Egil Løe (Skambankt). Kor på “Where Have All the Protest Singers Gone” – Kristian & Martin Rinde (Poor Edvard).
Hello,
don’t cry
Slik åpner første låt, “When the Past Presents The Future”, og derfra dykker Olav Larsen ned i et melankolsk, men aldri trist, musikalsk landskap fullt av kjærlighet, tap, ettertenksomhet, mellomenneskelighet, mørke, lys, varme og egenutvikling.
Olav Larsen skriver så det er en fryd, og jeg synes han synger bedre og bedre for hver eneste utgivelse. Det er så mye sjel og ærlighet i vokalen – og det kler så til de grader disse låtene.
Her er låter om å drømme seg videre og legge planene man håper skal danne grunnlaget for livet fremover – men å realisere at det ikke nødvendigvis blir helt slik – som i “When the Past Presents the Future” og “Dreamer”. Låter om savn og hjertesorg som i “I Miss You”, om evnen til å gi litt faen og stå opp for seg selv i “I Don’t Care. Den aldeles nydelige “In My Dream” utforsker et innbilt, eller kanskje ønsket er riktigere ordvalg, forhold. “Slik vil det bli hvis bare”…
Singelen “You’re Not The Same” er jo en killer, og utfordrer følelsene rundt endring og forandring.
“Protest Singers” avslutter albumet på nydelig vis, og står egentlig fjellstøtt i bare tittelen. Men lytt til teksten, der Larsen tar et oppgjør med fraværet av protestsangere. Hvor har de illsinte motstanderne blitt av? Har de forelsket seg, lurer Larsen?
Neida, vi har ikke glemt den. Navet på platen. Det udiskutabelt beste sporet. Som jeg hørte på repeat, gang på gang, vandrende rundt i Bergens gater i påsken. På jakt etter noe. Meg selv, kanskje.
“Finding Myself” er en monumental låt som dykker dypt ned i selvransakelse og er på mange måter en videreføring av “The Bottom”, som utforsket temaer rundt depresjon.
Well I met myself tonight
at the local music bar
I caught my own reflection
in the restroom.
I’ve seen myself in the mirror,
but I don’t know who I am.
Uttrykket er helt nedpå, Olav synger som en konge og dette er i mine ører en av årets aller beste låter og en av de viktigste i Larsens katalog. Protagonisten står fast i det vonde, og jo dypere ned i depresjon og selvmedlidenhet han synker, jo vanskeligere er det å huske hva det er han prøver å komme seg vekk fra. Larsen klarer å sette ord på, og beskrive det selvforsterkende som oppstår i en situasjon der man har ramlet ned i mørket, og hvor vanskelig det er å se lyset som tross alt – og alltid – er der fremme. Aldeles overlegent vakkert. Nydelig melodi, nydelig produsert og et vidunderlig kor.
It was never supposed
to be easy, I know.
But I never thought
it would be this hard.
Stream of Consciousness, Vol.2 har blitt en perle av en plate, som nok en gang understreker Olav Larsen fortreffelighet som tekstforfatter og vokalist. Med det nesten urettferdig gode Alabama Rodeo Stars i ryggen så er og blir dette et av landets aller beste musikalske prosjekter, som fortjener et stort stort publikum.
Og du vet jo hva vi ønsker oss, Olav. Disse to strømmene som et dobbelalbum på vinyl. På forhånd takk.
