Rotvelt-En-Fortapt-Bror-2400pxAv og til så står vi akkurat der det smeller, for å sitere fra Rotvelts «En liten bit av universet».
Det gjorde jeg når jeg fikk høre singelen «Hvert gatehjørne». Og jaggu smalt det godt når hele platen En fortapt bror traff meg.

Jeg har en kompis som vi (ganske vennlig) erter med at han tross alt hører på to typer musikk, både country OG western. Men noen av oss vokste altså opp under norskbølgen på slutten av 80-tallet og starten av 90-tallet, og trenger ikke særlig overtalelse for å synge med og huske stort sett alle tekstene til Raga, Dum Dum Boys (pre 1995), Jokke og de Lillos.

Rotvelt har begge beina godt plantet i punken, men det er elementer fra rock og pop som trekkes inn og gjør det melodiøst, allsangvennlig og rett og slett så fordømt energisk at man ikke kan sitte stille.

Ta riffene til Raga Rockers, energien, harmoniene og allsangfaktoren til Jokke, intensiteten og kraften til Backstreet Girls – alt anno tidlig 90-tall, miks inn en solid dose punk og så har du en viss idé om hva Rotvelt kan by på.

Jeg satt og jobbet med denne platen, og tok meg selv i å tenke «hva med tekstene, Rune?».
Så startet tankerekken som stoppet i at jeg nok må innrømme at jeg tidlig ble en snobbete tekstnerd. Dette er en diskusjon jeg jevnlig har med meg selv og særlig min kone, som er DJ i kommersiell radio – og det faktum at de fleste finner glede ved forskjellige elementer i musikk. Noen liker tekstene, noen liker stemningen som bygges opp.

La oss ta en tur tilbake til 1990. Garderoben på Vinstra Vidaregåande Skule. 1. time. Gym.
Vi var flere tekstnerder den gangen. Meg selv. Ola. Jørgen. Håvard. Alle satte pris på forskjellig musikk, men de fleste var levende opptatt av norskbølgen, og spesielt Tre Små Kinesere stod høyt i kurs hos mange. Denne morgenen kom min gode venn Rune (senere kjent som Manager for Alenemorprodusentene) inn med en ny kassett. På engelsk! (!!).

Den nye plata til Backstreet Girls. Coming Down Hard. Rune var også TSK, de Lillos og Dum Dum-kjøret, men hadde av og til litt bekymringsverdige tendenser i retning av Bruce Springsteen. Husk at dette var en periode der Brucern ikke var det spor kul. Han var bare gammel, og ga ut temmelig dårlige plater.

En kjapp sondering av terrenget hellet i retning av «BACKSTREET GIRLS?? På engelsk??? Men… hva med tekstene????». Svaret har jeg aldri glemt. «Hysj. Dette er Backstreet Girls. Akkurat i dag DRITER vi i tekstene!».

La nå ikke denne digresjonen forlede deg til å tro at Rotvelt ikke har noe å by på tekstmessig. For det har de jaggu. Det også.

Det er i første omgang energien som fanger meg på denne platen. Som nevnt er det som å bli lempet tilbake til 1990, og få høre en komprimert versjon av alle bandene vi likte den gangen. Det har vært en rekke band som har prøvd å gjenskape det Raga, Jokke og Dum Dum klarte den gangen. Det er ikke spesielt mange som har klart det kunstykket.

Rotvelt har for min del klart akkurat det. Energi, spilleglede, intens vokal, trøkk og tøffe harmonier som hentet fra de tidlige Jokke-platene kombineres med tekster som tidvis er riktig så snedige. De har også hentet Stein Torleif Bjellas «Tri viku» fra Vonde visu, og laget en versjon som på alle måter overgår originalen.

Men mest av alt er det Rotvelts egne låter som skinner på En fortapt bror. Jeg tar meg stadig i å gå og nynne på singelen «Hvert gatehjørne». Maken til hjerneklister skal du lete lenge etter i norsk rock.

Det er til og med en låt her som hadde fortjent å spilles i fillebiter på radio. Den gnistrende poplåten «Solnedgang (kap. 37)» høres ut som den kunne vært hentet fra et av Piddi Fjeldstads mest melodifengende øyeblikk på den første platen til Pompel & The Pilts.

Jeg elsker riffsterke «Jenta med fyrstikkbeina» og «Silly Season», som handler om motgang og potensielle… utveier, om vi kan si det sånn.

På midten av broa,
der er elva på sitt dypeste.
Og tyngdekraften holder deg i hånda,
og er klar til å følge deg ned.

Kjøp vinyl. Sjekk ut Rotvelt på Facebook.

Forrige artikkelGill Landry er ute på Norgesturné
Neste artikkelVerdenspremiere: Claudia Scott – Changes
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here