Det var overraskende lenge siden jeg hadde sett De Musikalske Dvergene live. Kanskje (helt garantert) det bandet jeg har sett live flest ganger i mitt liv, i alle mulige tapninger og konstellasjoner. Jeg klarte til og med å lure dem til å spille i bryllupet mitt. Jeg har vært blodfan siden jeg første gang hørte dem på Ungdommens Radioavis en gang midt på 80-tallet. Og de skal ha ganske mye av skylden/æren for at jeg i sin tid flyttet til Bergen.
I januar 2020 dukket det opp et nytt konsept på Cornerteateret; nyttårskonserten. De Musikalske Dvergene fikk æren av å være nyttårsbandet, og inviterte med seg Robert Eidevik fra Hjerteslag. Undertegnede hadde covid, og fikk ikke med seg denne hendelsen – så gleden var stor da Cornerteateret i år gjenopplivet nyttårskonserten. Atter med De Musikalske Dvergene, og denne gangen inviterte de med seg bloggfavoritt Embla Karidotter.
Siste nytt på bemanningsfronten er jo at Dvergene har fått ny bassist. Etter at Erling Hjertnes gikk bort i 2020 så har nå legendariske Rolf Skogstrand vært fast mann på bassplass siden høsten 2022, og han har gitt Dvergene en ny dimensjon. Samspillet med trommeslager Willy Korneliussen er så dønn solid at man skulle tro de hadde spilt sammen de siste 30 årene. De fleste kjenner nok Skogstrand som bassist i enda mer legendariske Saft, der også Dverge-keyboardist Tom Harry Halvorsen var fast medlem fra start til slutt, og på alle gjenforeninger.
Skogstrand spilte også med tidligere Dverge-trommis “Kassa” Olsen i forløperen til Saft; Neither Nor. Så her er det mange tråder som effektivt samles hos et av Bergens lengstlevende rockeband. Bandet fyller 43 år i år, og det er ikke mange som kan vise til noe tilsvarende!
Lørdag kveld fylte Dvergene Kongsesalen på Cornerteateret, det var utsolgt og stappfullt hus, til tross for den verste vær-helgen Bergen har sett på en stund.
Klokken blir slagen, og bandet entrer scenen. Bakerst Tom Harry Halvorsen på tangenter og trekkspill og Willy Korneliussen på trommer. På høyre side, Rolf Skogstrand på bass. Og ikke bare bass, men en bitteliten ukulelebass jeg først trodde var tøys. Men så begynte han å spille, og det låter kuler og krutt. Så jeg legger meg flat på vegne av mine egne tanker. I front brødrene Grønhaug, Helge på vokal og gitar. Arne på gitar og kor. Og publikumsfrieri.
De har valgt ut et sett med låter som de sjelden eller aldri spiller live, noen låter har jeg hørt dem spille på 10-15 år. Det skulle man ikke tro, for det låter tight, velspilt og gjennomøvd. De spiller så mange gamle deep cuts og favoritter at det kunne vært meg som valgte settlisten denne kvelden.
I første sett får vi låter som “Ærlige Allerts Transport”, “Blomster”, “Timen mellom dur og moll”, “Bussen” og “Eg kjøper ikke ringer”. Når de i tillegg leverer mine tre favorittlåter fra Dvergenes katalog; “Farvel, Marianne”, “Drops og karameller” og “Skritt på fuktig asfalt” på rad og rekke så kan det nesten ikke bli bedre.
Arne Grønhaug er ON FIRE denne kvelden, gitarsoloene sitter, han herjer på siden av scenen. Når allsang-låtene kommer, snur han mikrofonen ut til publikum og fyrer dem opp til å synge med. Vokalist Helge Grønhaug er roen selv, og leverer gode funderinger og små historier mellom låtene, og holder tråden i konserten. Etterhvert som Tom Harry blir varm bak pianoet så kommer også et par av hans ultratørre, men strålende, vitser.
Underveis spøker Helge om at noen hadde omtalt tekstene hans som at han skriver om “vanlige ting”. Han mener det ville falt veldig unaturlig å skrive om uvanlige ting. Men det er nettopp det Helge gjør så bra, og bedre enn de aller fleste. Jeg har flere ganger plassert ham i samme bås som våre aller beste norskspråklige tekstforfattere, for evnen til å skrive om nettopp de vanlige, dagligdagse ting er en helt egen evne. Der veldig mange stuper tungt ned i tunge følelser, dypt inn i kjærlighet, sorg, fortvilelse og glede, så sitter Helge og observerer sine medpassasjerer på bussen, og skriver om en busstur. Om tidlige tider i arbeidslivet. Om en bar som ikke lenger finnes. Om transportoppdrag, underlige karakterer med akvarium i stuen. Og naturligvis om jenter og forelskelse, men mer som en del av en historie, og ikke som hovedfokus.
Etter en liten pause kommer bandet på scenen og spiller “countrylåten” sin, “Dauingen fra Drange”. Og vi aner hva som skal komme. Embla ønskes velkommen på scenen, og iført sin karakteristiske cowboyhatt så klinker de til med “Kompis av fanden”, som er en oversettelse av Grateful Deads “Friend of the Devil”. Arne får litt overtenning og oppfordrer til å kaste stoler. Noe han senere trekker tilbake. Trolig like før stolkastingen skulle begynne. Det er med andre ord veldig god stemning mellom scene og sal. Embla virker å storkose seg, og har raskt publikum i sin hule hånd. De som tøffer seg litt får effektivt svar på tiltale, og hun snakker om Embla & The Karidotters aller første spillejobb, som oppvarmer for Dvergene på Rockefeller – rett før verden stengte ned. Hun er hovedvokalist på to låter, blant annet sin egen “Bergen Blues”. Foruten å synge og kore på flere av Dvergenes låter. Hun uttaler også at hun fikk sjekket av en bucketlist når Tom Harry spiller trekkspill på Bergen Blues…
Og midt mellom Emblas to låter så får vi kveldens største overraskelse. Dvergene spiller “Abels Allé”. Låten fra singleplaten som fulgte med boken “Ned Abels Allé” fra 1991. Også omtalt som “Tidenes dyreste platecover”. Et par lengre bak i salen høres ut som de holder på å dævve på seg av ren eufori.
Til slutt får vi klassikerne som må være med på enhver Dvergekonsert. “Rolig Rock’n’roll”, “Tomgodsets dronning”, “Tempo Corvette” og naturligvis “Torsdagsfisken”. Til slutt – som seg hør og bør: “Faen ikkje løst te gå hem” og som ekstranummer spiller de Kjøkkenbordet.
Publikum koser seg glugg fordervet, det er god stemning, gjallende applaus og helt tydelig et band som trives med tilbakemeldingene fra publikum.
Jeg har flere ganger gått hardt ut og hevdet at Dvergene er verdens beste band. Og akkurat på lørdag så var det det, med god margin.