Da var Bergenfest igang, og selv om jeg helt personlig finner lite interessant på programmet, så er det noen godbiter gjemt innimellom – og det må vel være tidenes mest varierte Bergenfestprogram. Uansett er Bergenfest stas, så avgårde må man jo. Spesielt etter at dagspass ble innført.
Gårsdagen startet med å gjøre et forsøk på å se P.I.L.S. på BTs proprietære Silverlight-løsning. Det fungerte omtrent like bra som Brannkampene, og hakket seg i vei inntil jeg slo av.
Deretter var det tid for å ta turen til Grieghallen for å se Don McLean. En nesten fullsatt storsal satt forventningsfullt og ventet, og klokken 20 kom en lubben liten mann subbende inn på scenen med en kassegitar og en banjo.
Bandet til McLean sitter askefast i New York, så han bestemte seg etter nøye overveielse for å spille solo på turneen. (“Skal jeg avlyse og dra hjem? Nei… jeg kan jo ikke dra hjem på grunn av asken…”)
McLean hevdet at han ikke hadde spilt solo på 30 år, og det kan jeg faktisk tro på. Settet hans henger ikke helt sammen, og han har mye å hente på interaksjon med publikum.
Jeg har hørt et par av konsertene hans fra det mer sørlige Europa denne turneen, og det må ha vært et lite sjokk å møte Det Norske Konsertpublikum. Og ikke minst publikum i Grieghallen, som er opplært til å oppføre seg pent.
For vi er nordmenn, og vi snakker ikke med fremmedfolk. Og vi klapper mellom låtene. Ikke ellers. Og synge med? Vi kan mumle forsiktig så sidemannen ikke hører, men det er alt…
Første del av settet var ulidelig kjedelig. Jeg har aldri før sittet og jobbet med å holde meg våken på en konsert, men det gjorde jeg altså i går kveld. McLean virket desillusjonert over den norske, reserverte mottagelsen, han virket også litt trøtt og sliten. Majoriteten av publikum hadde helt tydelig forventet å få servert American Pie med fullt band, og visste vel ikke helt hva de gikk til. Han spilte en Buddy Holly-medley. Ingen respons. Han spilte en medley med gamle rock’n’roll-låter. Ingen respons. Han spilte et par av sine egne låter. GODE låter, som han jo faktisk har ganske så mange av. Minimal respons. Og etterhvert ble det hele bare trist.
McLean prøvde, han oppfordret folk til å synge. “Dere må jo tørre å ta i litt” var noe han stadig gjentok. Det var spredte forsøk på å klappe takten, men fortsatt gikk ting treigt. Med unntak av hos Curly BlondeSlut som satt ved siden av meg, som tydeligvis var på date med den nye typen. Der var det klining og tafsing og fumling både over og under skjørtekanten… til den billettprisen kunne de vel heller leid seg et hotellrom.
Det som dessuten slo meg, var at Don McLean tross alt har turnert i mange MANGE år. Han har spilt med et utall kjente og ukjente musikere. Han må ha glimrende, fantastiske historier å fortelle om livet sitt, låtene sine, folk han har spilt med og kjente musikere han har måttet omgås. Og en setting som det i går kveld, en akustisk konsert der folk sitter musestille og hører etter, bare ROPER etter litt interessante historier fra scenen.
Don McLean er heller ingen gitarvirtous, noe som blir veldig tydelig når han sitter alene på scenen. Og når han prøvde seg på Roy Orbisons “Crying”, der han både spilte feil, falskt og sang ulidelig falskt, så vurderte jeg et øyeblikk å gå hjem.
Det var flere andre som faktisk gjorde akkurat det…
Etterhvert bestemte han seg for å spille “Vincent”. En fantastisk låt som virkelig fortjente responsen. For mange i publikum var det den første låten de gjenkjente, og da ble det stemning kan du tro. Glimrende fremført med bare stemme og kassegitar, slik at låten fikk den behandlingen den fortjener.
McLean hadde tilstedeværelse nok til å benytte seg av stemningen i publikum, og fikk igang litt spredt klapping på de neste låtene.
Så fant han frem banjoen, og da steg stemningen utallige hakk. Både hos publikum og McLean. Han spilte i vei, folk klappet og hoiet, og han fortalte litt historier mellom låtene som faktisk brakte frem litt latter hos publikum.
Veldig fortjent for McLean, som hele veien slet med et treigt publikum. Og veldig kjekt for publikum, som hele veien slet med… seg selv.
Hadde denne konserten vært f.eks i Logen, og folk hadde hatt et par øl innabords, så ville dette trolig tatt litt mer av. Og det sier vel litt om oss nordmenn – at vi må ha alkohol i blodet for å tørre å slippe oss løs.
Jeg hørte Kim Fairchild på radio for et par dager siden. Hun snakket om sangcoaching, og det å komme fra et afro-amerikansk miljø i USA, der folk var fri og åpne. Overgangen til Norge, der folk ikke tør å synge ut var ganske stor. Hun mente nordmenn rett og slett ikke var vant til å høre sin egen stemme – og derfor ikke turte å synge ut.
Bergensere er jo VELDIG vant med å høre sin egen stemme, så der burde jo teorien sprekke. Men kanskje nordmannen sitter kraftigere i ryggmargen på Bergenserne enn de vil innrømme ?
Uansett, McLean avsluttet med American Pie – der et stående publikum sang så det gjallet i Grieghallen. En veldig veldig rar konsert var over. Tidvis ulidelig kjedelig, tidvis veldig trist (på Don McLeans vegne), og så en bortimot gnistrende avslutning med banjo og etterhvert American Pie.
Etter konserten tok jeg turen til Cafe Opera for å se De Musikalske Dvergene på “Naked”.
Ikke en del av Bergenfest, men konserten var i Bergen, og god musikk er jo alltid en fest – så det var så nærme som overhode mulig.
Dvergene har helt ny besetning av året, og har allerede gjort et lite knippe konserter med nye folk bak rattene.
Dagens største nyhet var at den nye Dvergemobilen omsider var på veien. Det er vel Dvergmobilens sønne-sønn som nå er på veien, og er det EN ting bybildet i Bergen seriøst har manglet – så er det en buss med stor DMD-logo på. Verden blir på mange måter mer stabil med dette på plass.
Dvergene var invitert til Opera for å spille et lite akustisk sett, og fremførte 4-5 låter med sedvanlig entusiasme. Arne Grønhaug hadde gitarhelt-hatten på, og leverte gitarsoloer på rekke og rad. Tydelig inspirert av den nye Dvergemobilen!
Den nye trommisen Willy Korneliussen har funnet sin plass i bandet, og pianist Tom Harry Halvorsen klarer også å tilføre Dvergene noe helt nytt. Av den grunn har de omarrangert en god del låter, slik at de nye medmusikantene kan finne sin egen plass i lydbildet. Og Torsdagsfisken har fått trekkspillsolo. Fantastisk!
Dvergene leverte som bare Dvergene klarer, og den nye låten “Birger Klausen” tegner til å bli en livehit.
Så 1. dag av Bergenfest oppsummert:
De Musikalske Dvergene (som ikke engang spilte på Bergenfest), spilte fletta av legendariske Don McLean.
