Endelig! Etter fire lange år, var Joshua Ray Walker tilbake i Bergen. Forrige gang han spilte her var den 15. oktober i 2019 – etter at han måtte avlyse konserten i 2022 på grunn av sykdom.
På forhånd var jeg litt spent på om han hadde klart å holde på folks oppmerksomhet i disse fire årene. Turnéen i 2019 fikk en enorm boost av Egon Holstads panegyriske hyllest etter konserten i Tromsø, som gjorde at konserten i Bergen dagen etter gikk fra noen få solgte billetter til at arrangøren måtte åpne dørene til et ekstra rom for å få plass til alle som ville inn.
Men det er fire år siden. Og folks oppmerksomhet har aldri vært kortere og vanskeligere å fange enn i dag. 30 sekunders TikTok-videoer er det lengste de fleste klarer å fordøye, så ville en låtskriver fra Texas klare å hente tilbake de som var der sist?
Det hadde jeg ikke trengt å bruke særlig tid på. For Joshua trakk flere hundre inn på Cosmopolite i Oslo under siste dag av Øya. Og konserten i Bergen måtte flyttes opp fra den lille scenen på Ole Bull, opp til storsalen – der han trakk nesten 500 personer på en helt ordinær tirsdag.
Vi møtte Joshua før konserten i går, og han fortalte at han var genuint glad for at han var tilbake i Norge, at folk husket ham og at de kom på konsert. Han slutter nok aldri å more seg over at vi er helt stille under konsertene, selv når han oppfordrer til hoiing og ståk – men det merkes at han er ektefølt og genuint glad for hver eneste som bruker tiden sin på å komme ut på konsertene hans.
Ole Bull Scene var som sagt tettpakket av forventningsfulle folk i går kveld, og jubelen stod i taket da Joshua entret scenen. Han trøkker til med de samme tre åpningslåtene som sist gang han spilte i Bergen (“to see if somebody noticed” som han fortalte meg etterpå). Og deretter kom perlene på rekke og rad. Det første vi merker oss er at stemmen hans har endret seg litt. Den har modnet, han har fått litt mer dybde og enda mer trøkk når han klinker til med jodling eller falsett. Det er mer substans, og det gir tekstene enda større gjennomslagskraft. Gitarspillingen var nok litt mer rusten enn sist gang, og etterpå forteller han oss at det er de første akustiske konsertene hans på over to år, så han er helt enig i at han har litt rust i fingertuppene. Det kommer garantert til å endre seg over denne turnéen, som strekker seg over mer enn 20 konserter på kryss og tvers i Europa.
Mellom låtene får vi høre historier om livet hans, og bakgrunnen for låtene. Joshua er en gudsbenådet historieforteller, ikke bare i tekstene sine – men måten han forteller bakgrunnen for dem, går rett hjem hos hans norske publikum. Han går rett på, og deler rett fra hjertet.
Han forteller om bestefarens bakgrunn som “junker”, der han var med ham rundt for å plukke opp ting rikfolk satte ut som søppel, og deretter fikset og solgte for å tjene penger til familien. Han fortalte om bakgrunnen for låten “Lot Lizard”, og sin forkjærlighet for “people watching” på amerikanske truck stops, han spiller “Canyon” så tårene triller hos publikum, og når han som siste nummer setter inn nådestøtet med “Voices” så er det ikke et øye som er tørt.
MIGHT PUT THIS TRUCK IN NEUTRAL
LET IT ROLL IN TO THE LAKE
FIRST I’LL FINISH UP THIS BOTTLE
SO IT LOOKS LIKE A MISTAKE
Vi får høre en helt ny, uutgitt låt, som tydelig viser at vår mann har brukt pandemien godt. Vi havnet på bar etter konserten, og i et dunkelt hjørne forteller han om sin opplevelse av den perioden vi alle har vært gjennom – og beskriver det veldig godt når han sier “It feels like ten years and six months at the same time”. Og forteller at han har skrevet en stabel med låter, har byttet plateselskap og har en plate på gang som vil slenge blåse oss i bakken.
Ett av kveldens mange høydepunkter er låten “Cowboy”, som han etterpå forteller egentlig var skrevet for noen andre – som valgte å ikke bruke den. Den ble skrevet i samarbeid med kjæresten, og fikk mye positiv oppmerksomhet i USA da den kom ut. Og jeg må innrømme at jeg foretrekker soloversjonen han ga oss i går, foran bandversjonen på platen.
Men det absolutte høydepunktet todelt – det startet med nevnte “Voices”, som avstedkom i en spontan stående applaus fra hele salen – som førte til at Joshua kom tilbake på scenen og fortalte at han ville trekke frem en låt han sjelden spiller, og fortalte om tiden etter at faren hans døde og kvelden han så en video han hadde spilt inn til ham. Den natten skrev han “Flash Paper”, og den delte han med oss før han takket pent for seg og lovet å snart komme tilbake.
Joshua Ray Walker er en av sjangerens aller sterkeste stemmer, og en kraftfull låtskriver som bare blir bedre og bedre. Ikke gå glipp av de to siste konsertene hans i Norge denne runden.
I morgen spiller han på Tou Scene i Stavanger, og på fredag ser du ham på Parkenfestivalen i Bodø – før turen går videre til Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland og England. Som han sa “I’ll be home somtime in October”.
