Joshua Ray Walker entrer scenen på Trykkeriet i Trondheim i en lang, rolig bevegelse. Iført terrengstøvler, Hawaii-skjorte og dongerivest. På scenen er det én stol, ett bord, én mikrofon og én gitar. De frammøtte stilner og Walker fomler med jack-kabelen. Snart setter han i gang med tandert og tøft gitarspill samtidig som han synger med sin kraftfulle og lidenskapelige tenor om alt fra det å lete etter verdifulle gjenstander i søppelcontainere til lastebilsjåfører som svermer for utvalgte horer.
Walker har hatt en voksende fanskare helt siden han utga sin første musikk i 2019 med albumet Wish You Were Here. Siden da har han vært produktiv og i år kom hans fjerde utgivelse på fem år. Årets album What Is It Even? skilte seg betraktelig fra hans tre foregående album da det hadde ingen selvskrevne låter, men inneholdt kun hans versjoner av velkjent damepop.
Her var interessante og artige tolkninger av blant annet Whitney Houston, Sinead O´Connor og Cher. I går kveld spilte han kun én sang fra sistnevnte album («Linger» av The Cranberries). Her ba Walker de bakerste i salen komme fram og han oppfordret folket til å synge med. Ikke veldig mange trøndere gauler med til «Linger», av en del forskjellige årsaker.
Herr Walker framfører spillelisten i løpet av en snau halvannen time. Han gjør det samme hele veien; han sitter og spiller gitar og synger. Slik det skal være. Innimellom låtene forteller han om stort og smått; litt om faren som nylig gikk bort, litt forklaringer av amerikanske ord og uttrykk (heri en morsom historie om såkalte «boat shows»), litt om de snodige forskjellene mellom et amerikansk og skandinavisk publikum, litt av hvert. Han har glimt i øyet og er scenevant, dog bemerker han at han blir nervøs av vår litt stille og intense iakttakelse av han. Han sier han forstår utifra klappingen og jubelen at vi setter pris på han, og at i de små Texas-lokalene han som jypling begynte å opptre ble mest vant til uro og roping utiblant publikum. Han nevner at jobben hans som countryartist der gikk mest ut på å få folket til å holde seg på en plass slik at de handlet mest mulig øl i baren.
Jeg tror de fleste som møtte opp på Trykkeriet er genuint interessert i musikken hans. Jeg tror få slentret tilfeldig innom lokalet og plutselig befant seg på en inderlig konsert med en vaskeekte cowboykar fra Texas. Majoriteten av publikum har lyttet til musikken hans, og er fengslet av hans flotte stemme og underfundige og morsomme tekster. I denne solo-framføringen kommer tekstene hans godt fram, det samme gjør den tidvis aggressive gitarspillingen, og selvfølgelig den aparte stemmen som han leker seg med; han lager tilnærmet jodling, hyler og kauker litt, går falsetto og lager velkjente «twangs» på det mest selvfølgelige sørstats vis.Han minner om den syngende cowboyen, endog han synger mindre om den heite prærien og det tøffe arbeidet med buskap, så ligger han tett innpå både Western Swing og Honky Tonk og han saler ordentlig opp når han lager noe tilnærmet coyote-uling utover lokalet.
Det blir ingen særskilte høydepunkt fra konserten da hele greia er i grunnen likedan. Fra første til siste låt er dette en uniform og veldig stødig framførelse. Og folket lyttet, såpass iherdig at han bemerket det ubekvemme ved å løfte et klimprende vannglass med isbiter når hele salen er lutter øre. Mannen har rukket å skrive flere meget gode låter, og noen blir hakket bedre i denne enkle solo-framførelsen (deriblant «Sexy After Dark» og «True Love»), og andre mister sin sjarm og tyngde («Lot Lizard» og «Working Girl»).
Vi håper Joshua Ray Walker kommer snarlig tilbake igjen. Han er en aldeles glitrende countryartist. Han er ekte vare, og noe av det aller ypperste Sjangeren innehar for øyeblikket.
Konsertanmelder: Einar Mortensen.
Alle foto: Einar Mortensen
