Gårsdagen noteres ned i historiebøkene som den beste dagen på Americanafest så langt, komplett med den beste konserten jeg har sett her borte noen sinne.
Vi starter hver dag temmelig tidlig. Første videsession er klar klokken 10, og da må dagens tekst være klar, og huset være presentabelt. Så i åttetiden er førstemann forlengst ferdig i dusjen. Når vi da kommer hjem i 2-tiden hver natt, så begynner mangel på søvn å gjøre seg gjeldende. Americanafest er beinhard moro…
Klokken 10 ankom vår nye venn Joshua Ray Walker, takket være Daniel i Out On The Rise.
En ung mann fra Texas med en stemme så stor som verden selv. Det ville likevel ikke være nok uten låter. Så han har dem også. Han skriver tekster så hjerteskjærende ærlige, direkte og vakre at jeg ikke har problemer med å sammenligne tekstene hans med John Moreland, Chris Knight, BJ Barham.. vel, dere skjønner tegningen her.
Joshua setter seg ned foran kameraene våre, og leverer tre låter som får luften til å stå stille. Det er knapt noen som puster i stuen når han først gir oss “Canyon”. I sofaen tørkes det tårer, og Joshua leverer til tross for at han var litt seint ute dagen før.
Siste låt er helt ny, vi kommer til å dele denne med dere så snart som vi kommer hjem som en del av oppkjøringen til den kommende norgesturnéen. Teksten om en fortvilet sjel som vurderer å gjøre slutt på alt dette er så hjerteskjærende samtidig som den er vakker at jeg knapt klarer å holde kameraet underveis.
I oktober kommer til Norge, og hvis du har det minste snev av interesse for eminent Americana med overjordiske tekster – så skal du få med deg Joshua Ray Walker. Enkelt sagt: liker du John Moreland, så elsker du dette!
Turnélisten hans er ganske omfattende:
6/10 – Kongsvinger
9/10 – Ringebu
13/10 – Tromsø
14/10 – Trondheim
15/10 – Bergen
16/10 – Odda
17/10 – Bø
18/10 – Oslo
19/10 – Gårder
20/10 – Halden
Etter en lang og hyggelig prat, der vi diskuterte turnéring i Norge, og Arnulf og Joshua gitarnerdet, så tuslet Joshua hjem – og Andy og Mason fra Leon III kom dinglende inn i stuen med hver sin fete gitarforsterker.
De fortalte om slåsskampen som hadde oppstått på Basement East dagen før, mellom bandet Quaker City Night Hawks og lydfolkene, da bandet var MEGET misfornøyd med mangelen av lyd i monitor og at lydmannen aldri klarte å fikse det. Vi snakker knyttnever, kasting av trommer og cymbaler og ekte Texas.
Gutta fra Leon III er Jans booking her borte, og det er vi temmelig glade for, for stuen ble fylt med svinefet rock’n’roll, og hyggeligere mennesker skal du lete lenge etter. De låter som skikkelig deilig, retro No Depression – type de skikkelig elektriske låtene på de første Son Volt platene. Vi anbefaler!
Før Andy og Mason kommer seg ut av stuen, så dukker Caleb Caudle opp på porchen vår. Han fant ut at vi var i byen, og inviterte seg til stuen for å dele to av låtene fra den nye platen med oss – samt en helt nyskrevet låt som han gledet seg stort til å dele.
De tre gutta kjenner naturligvis hverandre, så Andy og Mason blir hengende i stuen for å høre på Caleb. Det vi får på teip gjør at vi ikke bare gleder oss enda mer til den Cash Cabin-innspilte platen som snart er på vei ut til oss – men den nye låten (der han allerede har 7-8 klare til neste plate) er enormt flott. Når kameraene er slått av så spiller han en John Prine låt som får gutta i sofaen til å ynke seg i glede.
Vi pakker kamerautstyret, og smeller avgårde til American Legion Post 82, som er de amerikanske veteranenes samfunnshus og forening. Det er en ekte, genuin Honky Tonk, der du fortsatt får skikkelig musikk nesten hver kveld.
Andrew Leahey smeller til med et gnistrende sett sammen med The Homestead, og en svær bataljon nordmenn i salen er MEGET fornøyd med det de får høre. Til tross for at bandet ikke har spilt sammen på lenge, så låter det kuler og krutt – og de koser seg på scenen. Etter konserten kommer Andrew bort og sier “dere må stille på Cannery om en time, Elizabeth Cook erstatter bandet i Ballroom klokken halv ni!”.
Dermed ble kveldens planer snudd på hodet, og en utflukt til Station Inn ble raskt endret til Cannery. For Elizabeth Cook med fullt band – det er umulig å slippe forbi seg. Og takk og pris for det valget, for på Cannery skal det virkelig skje denne kvelden…
Før vi drar får vi – til Torbjørns ekstatiske glede – med oss settet til The Shootouts, som er et skikkelig honky tonk band. Når de ikke bare har gode egne låter, men også leverer en cover av ELOs “Don’t Bring Me Down” som overgår originalen så er stemningen satt.
Utenfor Cannery blir jeg snakket til av en fyr å matkø, som lurer på om jeg har en Michael McDermott t-skjorte på. Det viser seg at vi er medlemmer av samme fangruppe på Facebook, og han er venn av Michael og har også vært i Bergen. Der har han besøkt BarBarista for å spise vafler hver dag, fordi vi hadde konserten vår med Michael der i sin tid… verden er fantastisk, noen ganger.
Inne på Cannery får vi Mike and the Moonpies oppe i High Watt, som spiller herlig Texas-country fra de to siste platene. Låtene fra den nye platen med London Symphony Orchestra funker veldig bra live, og vi får et mye mer neddempet sett enn i fjor.
Nede i Cannery Ballroom gjør Elizabeth Cook, med Andrew Leahey på gitar i bandet Gravey, seg klare på scenen. Elizabeth stiller i en rød og hvitprikkete jumpsuit med frynser som flagret overalt. Bandet er så tight som Fantomets trikot, etter nesten to måneder på veien, og Elizabeth Cook er ganske enkelt stjerne. Hun gir oss låter fra hele karrieren, og et par helt nye. “Dyin'”, “Exodus of Venus”, “Perfect Girls of Pop” og “Broke Down In London”. Andrew er ON FIRE, og Elizabeth har en tilstedeværelse på scenen som er helt utrolig. Hun ser alle i publikum rett i øynene gjentatte ganger, og gir deg følelsen av at hun synger bare til DEG.
Etter at Elizabeth forlater oss, så går turen først opp til ONE, der Lula Wiles lager herlige harmonier og vakker musikk. Men vi rekker ikke høre hele settet for nede i etasjen under gjør Darrin Bradbury seg klar til å spille et sjeldent sett.
I følge våre venner her, så er det sjelden han spiller hele sett her lengre. Så det å få tre kvarter med Darrins fantastiske, underfundige tekster er noe lokalbefolkningen benytter seg av. Det er mengdevis av folk fra East Nashville i publikum, og Darrin føler seg raskt hjemme på scenen. Han spiller en haug låter fra den kommende platen, som slippes på Anti Records i høst. Tekstene hans, den herlige humoren og den bitende satiren er aldeles perfekt. Vi gleder oss vilt til å se ham i Norge i desember. Han drar igang allsang, og så inviterer han like godt Jeremy Ivey and Margo Price inn på scenen til å avslutte med East Nashville kampsangen “Life is Hard” (den ligger i Instagram storyen vår, for de som liker sånt).
Etterpå får vi klinkende klar beskjed fra Craig om at nå er det The Vandoliers som gjelder. Vår plan var å tusle ned til Cannery Ballroom for å vente på Aaron Lee Tasjan, men takk og pris hørte vi på Craig. Det er en viktig lærepenge. Alltid lytt til Craig.
For på High Watt er lokalet smekk fullt av folk fra Texas. Vi treffer naturligvis Chad Cochran foran scenen, og Joshua Ray Walker er også på plass. Og så måker bandet igang et fyrverkeri av et show jeg ikke har sett maken til.
Hvis du slår sammen all energien og spillegleden OG utstrålingen fra SUSTO, American Aquarium, Aaron & Brian, Jon Latham og sukrer det med en frontmann som ikke gjør annet enn å smile og takke for at alle er der – og en felespiller som er årehundrets showmann – så har du et snev av kvaliteten. Felespilleren stiller med langt år, åpen skjorte, litt chubby mage, truckerbart, fancy solbriller og en Gi Faen attitude og utstråling som bare dundrer deg i senk.
Vi utropte etter konserten showet for Årets Konsert på Americanafest, og jeg kan med hånden på hjertet si at dette var den beste konserten jeg har sett her borte, noen sinne. Hands down! Et band som bare OSER glede, som spiller så hjertet ditt dundrer og murpussen velter av veggene – hopper, danser og shower- og fortsatt serverer sterke tekster og en fandenivoldskhet som er helt uovertruffen. Noen må hente disse til Norge, og gjøre det NÅ! Platene deres (på Bloodshot) yter ikke dette bandet en tøddel rettferdighet sammenlignet med liveshowet. Dette må vi ha mer av. Stakkarene skal spille i Nashvilles varmeste bakhage (det er over 40 grader her, og en luftfuktighet på minst 40% i disse dager) på Bloodshotfesten i dag. Ha sykebilen klar, sier jeg bare.. her vil folk velte av heteslag når de hopper rundt og danser til The Vandoliers…
Vi trasker fullstendig lamslått ned til Cannery Ballrom, der vår kjære venn ALT (de her borte har veldig sansen for den norske meningen av ALT), spiller med Tommy på bass og Dylan på trommer. Han er sitt sjarmerende jeg, og har salen (som er full som bare det) i sin hule hånd. Salen danser, ler og synger – og Aaron er enkelt og greit stjerne her borte. Han har karma og utstråling som ingen andre – og det er helt nydelig å se hvordan alle henger på hvert ord og er så glade på konsert…
Vi er seint hjemme, og i dag er det Karen & The Sorrows og Charles Wesley Godwin som spiller i stuen før turen går ut til dagevents og showcaser… ønsk oss lykke til, vi kjenner på slitne bein og trøtte kropper. Og jeg skal love dere at feber og noe som virker som en liten lungebetennelse ikke samarbeider spesielt bra med 40 varmegrader og 40% luftfuktighet.
Men vi kan sove når i kommer hjem… nå er det musikk som gjelder! Sjekk oss på Instagram, det er der det foregår i disse dager – Crystal måker Stories full av innhold til dere…
