Vi er litt seine til festen her, men må bare sørge for at alle har fått med seg Ingvild Flottorps andre album I Just Wanna Know It All. For det er virkelig en overbevisende plate hun har sluppet som oppfølger til debuten It All Seems So Clear. Som så mange av sine samtidige artister så har også Flottorp tatt et langt steg videre i sin musikalske utvikling, og det er ikke lengre en reindyrka countryartist vi møter på I Just Wanna Know It All. Om vi skal putte rammer på dette, så er nok pop mer korrekt – men du store allstyrendes så fin pop det er.
“There’s a part of me knowing I’ll do things in my own way” sang hun på forrige album, og det har så til de grader skjedd når Flottorp både har modnet som artist og låtskriver. Den sjarmerende ungdommelige naiviteten fra forrige plate har blitt erstattet med tekster som går mer i dybden på følelser, opplevelser og inntrykk. Men fortsatt har hun – heldigvis – ung optimisme og lager positive tekster. En velkommen avveksling til “Trist mann med kassegitar” som er sjangeren jeg normalt sett ramler ned i.
Og nettopp tekstene, som på forrige plate nå føles som om de skrapte litt mer på overflaten, kommer nå mer på innsiden og inn i tanker og følelser på en helt annen måte. Hør for eksempel på vidunderlige “Here I Go”, som handler om å kjempe seg ut fra tungsinn og komme seg ut og opp i trærne (billedlig, naturligvis, men dere skjønner hva hun mener).
Som sist er søsknene sterkt involvert. Tobias (Ruby Red) har produsert og mikset, og spiller bass. Og korer. Søster Johanne (Northern Belle) korer og spiller hardingfele. Men denne gangen er de mye mindre synlige i lydbildet, og selv om Flottorp synger “I’m far behind, because I’m stille like a child” så er det ganske interessant å høre hva knappe to år kan gjøre med utviklingen av både musikk og tekst.
Oppvekst og det å vokse opp er en rød tråd, der særlig nydelige “Childhood Years” er teksten som tar oss inn i den prosessen. Hun forteller om barndomsminner, og får lytteren til å selv tenke på barndomsminner vi setter pris på og savner. Den tilsynelatende lettbeinte “For The Girls” går inn på det faktum at vi vokser opp sammen med venner, finner oss separate liv og hvordan man skal beholde vennskap og støtte.
Og du finner det jo også i tittelen, I Just Wanna Know It All. Tittelen roper jo ungdommelig entusiasme. Låten den er hentet fra går mer på hvordan unge folk i dag er veldig opptatt av hvordan de oppfattes, men det gir likevel en dobbel mening og en helhet.
Det er merkbart at komponeringen av disse låtene har tatt utgangspunkt i pianoet. Fra platen åpner med flotte “Up The Hill”, der 2/3 av låten er piano-akkompagnert, så føles det totale produktet som noe som kommer enda mer fra hjertet til artisten Ingvild Flottorp. Underveis har hun særdeles god hjelp av gitarist Mathias Hammersmark Olsen, som så til de grader briljerer gjennom hele platen. Også som duettpartner på “Telling Me Lies”.
Det er naturligvis mer enn et snev av country igjen. Et i den herlige “For The Girls” er det rytme og instrumentering som treffer en enkel sjel rett i countryhjertet. Og i den nevnte perlen “Telling Me Lies” er det pedal-steel så det holder. Og “Amy”, der Johannes hardingfele bærer låten er en velskrevet historie om tvil, og begrensninger vi setter på oss selv.
They say the world is right in front of her
Sha can only see her hands
And everything that slips through them
Both her dreams and her plans
I Just Wanna Know It All har blitt en aldeles strålende oppfølger, der Ingvild Flottorp har funnet ut litt mer om hvordan hun vil høres ut, og hvordan hun vil skrive. Et av årets aller fineste album, og virkelig en perle du bør sjekke ut.
BigDipper har den naturligvis på vinyl. Det bør også din lokale platesjappe, om du er så heldig å ha en sånn.
