Jeg får alltid med meg Buktafestivalen, og når ferier planlegges så sjekkes kalenderen opp mot når denne suverene musikkfestivalen i Tromsø går av stabelen. Siden den spede begynnelsen i 2004, det eneste året med skikkelig knallvær, har jeg kun misset 2008. Patti Smith (som spilte i fjor òg) og Woven Hand (fantastisk band) fikk dure på uten meg blant tilhørerne. De øvrige ti gangene har jeg vært til stede.
En av hovedgrunnene til at dette er festivalen for meg er at jeg treffer gode, gamle kompiser og kjenninger hvert eneste år, og på toppen av det hele får den bonusen det er å ha kona mi med på moroa. Det er ikke all garasjerocken, pønken og galskapen jeg elsker å få med meg som er like interessant for henne, men i Bukta tåler hun det meste. Som Jon Spencer Blues Explosion, et av hennes favorittband som spilte der i fjor, og Grinderman, med Nick Cave i spissen (2011). Når vi i tillegg bor hos venner som har verdens beste forpleining i fire tettpakkede dager, ja, da kan det aldri bli annet enn et suverent utgangspunkt.
I tillegg betyr det mye at hele konseptet er strålende og elegant på alle vis. Vi pisser i skauen, spiser deilige fiskeretter, og bryter innpå med hvalkjøtt så det synger etter. At det hele foregår i min barndoms bakgård er med på å gi det hele den nostalgiske vrien som trengs, oppvokst som jeg er fire solide steinkast unna. Her smugdrakk vi øl da vi var småtasser, så på damene som solte seg, og spilte fotball når vi var lei av løkka. Atmosfæren er bortimot perfekt, med null slåssing, minimalt med rølpefyll, og politifolk som bare konstaterer at vi er pissatrengte når vi holder på å sprekke.
Men, hovedårsaken til at jeg begynner å glede meg til festivalen allerede i januar er og blir bandene og artistene. Siden 2004 har Bukta utvidet fra to til tre dager, og fra én til tre scener, noe som har bidratt til den særdeles kjekke utviklingen vi har sett over elleve år. Noen kritiske røster har det vært, og ikke alle er like fornøyde med alle de musikalske valgene som gjøres, men i det store og hele så jobbes det virkelig bra for å få til den varierte miksen mellom tungt og mykt, rutinert og ferskt, og kjent og ukjent.
I 2004 var det utelukkende norske band på menyen, noe som var både forståelig og smart. I tillegg digget jeg allerede Brimstone Solar Radiation Band (som har fine saker på gang igjen), Emmerhoff & the Melancholy Babies, og ikke minst Ricochets. Sol, sommer og trøbbel med å få ut nok øl til folket første dag ble erstattet av et prikkfritt arrangement dag 2. Året etter fikk jeg servert favorittene Supersuckers, og var så fornøyd som jeg kunne bli. At de åpnet med Thin Lizzy-låten «Dancing in the Moonlight» gjorde det hele passe absurd. Eddie Spaghetti i Telegrafbukta. Siden har store norske og internasjonale artister vært en årlig selvfølgelighet, med Motörhead, nevnte Patti Smith, Raga Rockers, Ray Davies, Motorpsycho, Jayhawks, Roky Erickson, Madrugada, The Sonics, Grinderman, Pussycats, Mudhoney, Stein Torleif Bjella, The Hives, Åge Aleksandersen, The Dream Syndicate, Kaizers Orchestra, Mastodon og DumDum Boys. I tillegg har Bukta alltid skjønt viktigheten av å presentere smalere artister fra nær og fjern, noe som gjør at du alltid oppdager noe nytt.
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=lHn6pin5nM0[/youtube]
I tillegg til at det alltid er bra saker som serveres, så har Buktafestivalen arrangert den feteste og beste line-up’en jeg noensinne opplevd. I 2007 ble miksen av band så perfekt at det halve hadde vært utmerket. For det første hadde de klart å booke Iggy & the Stooges, som avsluttet hele sulamitten med en konsert det luktet svidd av. På fredagen spilte den gang superaktuelle og dyktige Midlake, etterfulgt av Waterboys (en av de beste konserter jeg noensinne har sett, uten at jeg er verdens største Waterboys-fan), Big Bang og knalltøffe Supergrass, et av de beste bandene som kom ut av britpopen på 90-tallet. Ellers spilte et ballesparkende Brut Boogaloo, The Hives, Turboneger, New Bomb Turks (!) og The Thermals, og Sivert Høyem gjorde en uforglemmelig konsert kun dager etter at hans gode venn og bandmedlem i Madrugada, Robert Burås (RIP), så tragisk forlot oss. For noen dager det var.
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=nDPIFI5ByOs[/youtube]
I år blir vi her på Dust of Daylight å skrive daglige omtaler av det som har skjedd. Torsdagen skal Danko Jones åpne det hele, noe som betyr at undertegnede vil være installert foran scena allerede kl.1700. Tidlig for rock’n’roll, men her snakker vi om et band som har vært ute en vinternatt før, så da takler de lett en nordnorsk sommerdag. De etterfølges av Brutus i Paradisbukta, et band jeg har hørt ganske mye på, men aldri sett live. De prioriteres foran Heave Blood & Die som opptrer på Little Henrik-scena. Så står høydepunktet for mange på hovedscena; Onkl P & De Fjerne Slektningene. Ikke helt i mi gate, men noe som sikkert blir artig å se fra de bakre rekker, med en pils i lanken, og “Styggen på Ryggen” har jeg ei viss fartstid med. Svenske Hurula kjører på kl.2040, med en slags melodiøs pønk i samme gate som Thåstrøm. Det er forøvrig en viss fare for at de ofres for australske The Graveltones som spiller samtidig på den minste scena. Dette er en duo som opererer i samme terreng som White Stripes, og som har et par spreke fullengdere på samvittigheten. Dream Theater avslutter kvelden, men da har jeg en viktig avtale, så jeg rekker nok bare åpningslåten.
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=vs4i41cOv0s[/youtube]
Fredagen starter med en av mine favorittsvensker, nemmeligen Daniel Norgren. Jeg har selvsagt sett ham noen ganger allerede, men det er og blir alltid en nytelse. Fjorårets konsert under Senjafestivalen var magisk, og jeg er litt spent på om han klarer å levere fra storscena i Telegrafbukta. Jeg tror det, etter å ha sett ham på den største scena under End of the Road i 2013, foran nærmere 20.000 mennesker. Så blir det å rusle over til Paradisbukta for å få med seg Baby In Vain, danske damer som droner i vei, hvis jeg ikke går for tyske Wedge, som med sin 60s garasjerock nok passer meg bedre. Amerikanske The Growlers imponerte meg såpass i fjor med skiva «Chinese Fountain» at de havnet på min liste over årets album. Denne skakke garasjerocken med surf-vri er noe jeg virkelig ser fram til. Deretter blir det nordnorsk pønk, rock, jazz og sikkert litt av hvert med Fru Pedersen, som en slags oppvarming til et av de virkelige scoopene til Bukta. Engelske Temples plasserte seg rimelig høyt på min liste i fjor, og leverte et av de stiligste albumene i 2014 med «Sun Structures». De byr på det pheteste psych-popen har å by på, og smeller til med riff og melodilinjer svært få gjør bedre enn dem i dag. Herrefred, dette blir tøft. Hynos fra Sverige får den tøffe jobben med å følge opp, et band med mye boogie og tung 70s rock på repertoaret. Det jeg har rukket å høre med dem gjør at jeg spår noe headbanging i Paradisbukta. Kvelden avsluttes med det som nok må betegnes som årets headliner, amerikanske Rival Sons. De har jeg sett før, og jeg vet at dette blir tight, høyt, gitarøs og et energisk sceneshow. Jeg må nok høre meg mer opp på dem, for selv om mange fine musikkfolk jeg kjenner liker dem godt, så har jeg en altfor beskjeden kjennskap til dem.
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=j9-2b1kEiR8[/youtube]
Lørdagen har vi et årlig vorspiel hos de gode vennene vi hospiterer hos, og av erfaring så vet jeg at det kan bli tøft å rekke Jonathan Wilson, selv om han er en av dem mange av festdeltakerne nok vil få med seg. Grillpølsene til Tom, min whiskey, det gode selskapet og den bestilte sola gjør sitt til at det er vanskelig å rive seg løs. Jeg vet at vi kommer til å gjøre noen forsøk på å lette på ræva, og jeg vet at vi neppe lykkes. Men, Torgeir Waldemar SKAL jeg rekke. Kl.1830 står han klar med gitaren sin i Paradisbukta, og det skulle ikke forundre meg at han har fått tak i ei dame med englestemme ved sin side. Fjorårets selvtitulerte album var sammen med «Break Down Free» av Cèsh de soleklare høydepunktene når det kom til norske artister. Er det noe jeg vet så er det at denne mannen blir å bergta sitt publikum, sjokke mange med sin intense og vakre stemme, og overbevise samtlige med sine fabelaktige låter. Og nå står høydepunktene i kø, for jeg må ta beina fatt og småløpe over til hovedscena, der selveste Chuck Prophet med band står klar. Jeg elsker denne mannen, var blodfan av bandet hans Green On Red, og mener at hans solokarriere er så skammelig oversett at noen bør gå. Ganske mange, egentlig, for her snakker vi om en genuin rocker, en singer/songwriter av format, og en gitarist så dyktig at det er til å få vondt av. Aiaiai, som jeg gleder meg!
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=-8JT7HGUu94[/youtube]
Etter Chuck står valget mellom danske Hjortene, et band som er seigere enn de fleste, og har samarbeidet med en så flott kar som Lorenzo Woodrose, og svenske Vidunder, som helt klart har hørt sin dose Led Zeppelin. Litt i samme gate som Hellacopter, og med et driv som fort kan sprenge Little Henrik. Dagsformen avgjør hva jeg ender opp med å sjekke ut, men pr i dag leder nok svenskene med et ponnihode. Det som er klokkeklart er at avslutningen på årets Bukta blir beinhard og tøff. Svenske Refused, dette legendariske hardcorebandet fra nabolandet, kommer til å smelle. Tungt. Jeg har fra sikre kilder at de er energiske som aldri før, har et scenetekke som få kan matche, og vil spille mye fra klassikeren «The Shape of Punk to Come». Hah! Og, som om ikke det er nok, så er det bare å ta beina fatt og stresse rett over til Paradisbukta for å få med seg våre egne The Devil & the Almighty Blues. Herregud, som jeg ser fram til å se Waldemar sammen med sine kumpaner herje løs med fet hardrock, swampy blues og seig ørkenrock. Det er en fare for at det blir litt skriking og hes hals, så jeg regner med at jeg kanskje må stå over årets siste band, bandet fra verdens nest-vakreste by, Wombats. Liverpool-bandet har riktignok noen fine låter fra debutskiva, så en låt eller tre blir det nok, før vi utmattet og fornøyd legger turen ut på byen for å roe ned. Blårock er nok rimelig aktuell, vil jeg tro.
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=NkAe30aEG5c[/youtube]
Her er min egen lille spilleliste, sånn om du må forberede deg noe.
Vi ses i Telegrafbukta!