I sommer og i høst har jeg vært så heldig å få høre Benedicte Brænden med fullt band to ganger, samt spilt inn en Dust of Daylight Session som kommer i neste uke. Og det er ikke uten grunn at vi har sammenlignet henne med fyrverkeriet Elizabeth Cook.
For Brænden har virkelig etablert seg som en av våre aller dyktigste på den norske americanascenen, med et liveshow som virkelig slår gnister og minner om energien fra et Cook-show.
I en tid der overraskende mange amerikanske og særlig norske Americananartister gradvis har migrert mot et mer 70-talls vestkyst popsound, så har Benedicte blitt enda mer Americana enn før. Hun har beholdt essensen fra det litt røffe, skitne uttrykket vi elsket på Blood On Your Hands fra 2017. Samtidig har hun utviklet lydbildet sitt med et større spenn, og på plate ligger låtene både opp mot rein rock og rein country.
Produksjonen er det Christian Engfelt som har tatt seg av, som han gjorde på forrige plate. Han stod også bak The Northern Belles «Blinding Blue Neon». Sammen med Stian Jørgen Sveen har Benedicte co-produsert Raging River. Og med seg har hun et kobbel av våre favorittmusikere, blant andre Knut Reiersrud, Bendik Brænne, Signe Marie Rustad, Live Miranda Solberg, Malin Pettersen, Tore Blestrud, Bendik Brænne, Stian Jørgen Sveen, Yngve Jordalen, Martin Windstad og Luke Elliot.
Åpningslåten «The Last Pace That Satan Ever Slept» er en saftig rocker, der munnspillet til Knut Reiersrud hele veien er pådriveren bak tog-rytmen som drar oss gjennom landskapet. Countryperlen «Can’t Feel My Heart», komplett med et vindunderlig kor, er en reinspikka 50-talls flørt, som kunne vært skrevet for Roy Orbison.
Den småfunky «Heartbreak» har noen gitarpartier som du bare får lyst til å gi en klem, og trompeten til Sindre Mølmen på duetten «Till Death Do Us Part» – der Luke Elliot er duettpartner plasserer oss midt i ørkenen i New Mexico et sted.
Det er på det rene at Benedicte har utviklet seg som låtskriver, tekstene er konsekvent gode, og i presseskrivet forteller Benedicte at hun aldri har skrevet mer personlig. Låtene bare rant ut, etter en periode med skrivesperre.
En av favorittene mine på platen «If I Write You A Love Song» er et veldig godt eksempel. Der vi atter er tilbake i soundet av 50-tallets USA, koringen er perfekt og Benedicte undres på hvordan hun skal få formidlet sin kjærlighet til sin utkårede.
Men den låten jeg har falt aller mest for er hyllesten til barna, «Worth My While» – som vi også filmet til Dust of Daylight Sessions. En perle av en låt, og en vakker tekst som får alle foreldre til å bli litt i overkant mushy på innsiden. Gitarene til Sveen på denne er altså så deilige at det må grense mot det uanstendige.
Og så må vi snakke litt om «Crook of the Year». Knut Reiersrud på gitar, Bendik Brænne på saksofon, Madeleine Ossum på strykere, et helt vidunderlig piano, og stemmen til Benedicte Brænden. Et monumentalt opus, og en produksjonsmessig perle av en låt. Det kan ikke sies ofte nok at Reiersrud er landets ypperste gitarist, og han løfter denne låten til astronomiske høyder med det som tilsynelatende er bare små gitarlicks. Men kjære vene for en feeling den mannen har. Det er så alt annet enn smått. Det totale resultatet er intet mindre enn enormt.
Gitarene til Sveen tar oss gjennom tittelsporet «Raging River», som er en småfunky liten godbit som låter – om mulig – enda bedre live.
Avslutningen er pianoballaden «Someday Soon», der Tore Blestrud spiller steelgitar så vi virkelig kan lene oss tilbake og nyte.
Du får plata på Big Dipper. Og stikk ut for å se Benedicte live hvor enn hun spiller, det kommer du aldri til å angre på.
(alle foto: Christine Engstad)
