Matt Patershuk var for meg et helt ukjent navn inntil for noen måneder siden. I vinter slapp han sitt andre album, I Was So Fond of You. Hans første album, Outside the Lights of Town, så dagens lys i 2013, men gikk meg hus forbi. Første gang jeg hørte årets plate fra Patershuk, var jeg sikker på at dette måtte være en gammel ringrev, som hadde holdt det gående i flere tiår. Stemmen og musikken hans traff meg umiddelbart. Men etter hva jeg har forstått, så startet han ikke med musikk for alvor før i 2011.

Det er ingen enkel sak å omtale en slik plate med ord. Jeg har tenkt lenge på hva jeg kan skrive, som blir denne plata og Matt, verdig. Det handler ikke om hvor vidt den er et mesterverk eller ei. Det handler om hvor og hvordan den treffer meg.

Du kjenner sikkert tonen i dette bildet. Jeg setter meg ned med en bok og en kopp kaffe. I bakgrunnen går en spilleliste med ny og uhørt musikk. Så skjer det som av og til skjer, musikken inntar hovedrollen. Jeg blir sittende å lytte og se rett frem, ut av vinduet og mot skogen. Boka har klappet igjen, kaffen har blitt kald, Matt Patershuk har fanget meg med sine tekster og sin musikk.

matt_coverPlata I Was So Fond Of You, har et trist og sorgtungt drag over seg, og sender meg rett inn i, og langt nord i skogen kalt Country. Den treffer meg så hardt at jeg legger pedalen flatt mot gulvet og reiser oppover langs gamle støvete veier, forbi gamle spor, tomme flasker og knuste drømmer. For jeg kjenner det på meg at jeg vil finne Patershuk der oppe hvor den ektefølte og sanne countryen bor. Der oppe hvor de største trærne lever evig, og har navn som Hank, Merle og George. Der hvor den store elva til Johnny Cash sakte flyter forbi. Det er i denne delen av skogen hvor den moderne countryen strekker seg mot de klassiske kjempene. Her hvor tid og sted må gi tapt mot kunst og poesi. Lista er lang, navnene er mange, her er Sturgill Simpson, Daniel Romano og Whitey Morgan. Her er Zoe Muth, Lindi Ortega, og Elisabeth Cook. Jeg finner ei ny vakker edelgran midt i mellom de to gigantene John Prine og Guy Clark. Det er Matt Patershuk, det er her han hører hjemme. Det er her barytonstemmen hans synger sin blues, og han synger den med hjertet utenpå skjorta. Hjertet hans er stort, men det har et arr som gror sakte. Han har allerede blitt min venn.

Vel hjemme i stua igjen, tar jeg mot til meg og sender noen ord til min nye venn på den canadiske prærien, nærmere bestemt et lite sted ved navn La Grace, Alberta. Det er der i det lille bondesamfunnet Matt bor sammen med sine kone, og sine to døtre. Et lite samfunn som er oppkalt etter en gammel og høyt respektert indianerhøvding fra Beaver-stammen. Matt kan fortelle meg at på den lille gården hvor familien bor i lag med sine hester, katter og hunder, står det noen gamle laftede bygninger som han tror det er noen nordmenn eller svensker som en gang i tiden har bygd. Han forteller meg videre at området rundt La Grace tiltrakk seg en masse norske og svenske nybyggere som ville leve av skogsdrift, sagbruk og lafting av hus. Og fortsatt den dag i dag finner man butikker og verksteder som heter «Snekkerverkstedet» og «Sønner av Norge». Her selges diverse troll og rosemalte ting, kan Matt fortelle meg. Matts egen oldefar var en av de første som slo seg ned i La Grace og startet opp med skogbruk, og Matt fulgte oldefarens spor og utdannet seg først innen skogbruk, men har senere gått over til et yrke som brobygger. For selv om musikken hans er av beste sort, er det ikke gitt at man kan leve av musikk i dag, langt mindre forsørge en familie. Det tar tid å bygge opp et navn som artist når man skriver låter som Matt Patershuk, låter som er dønn ærlige og har historier å fortelle. I dag handler vel ofte musikken som selger seg til massene og hitlistene om helt andre ting.

Jeg har selvsagt snakket med Matt om musikk, og spurt han om hva slags musikk han vokste opp med, og hva hører han på i dag, og hvor henter han sin inspirasjon fra? Når svarene fra Matt kommer med epost over Atlanterhavet, ser jeg at han har vokst opp i den samme skogen som hans egen musikk førte meg til. Matt forteller meg at han vokste opp med lyden fra sin fars plater. Plater og artister som, Willie Nelson og hans Red Headed Stranger, Kris Kristoffersons Me and Bobby McGee, Johnny Cash og John Prine. Hans mor var fra Liverpool og derfor var band som The Dubliners og The Clancy Brothers også en naturlig del av lydbildet fra barndommen. Hans mor var også veldig glad i å lese bøker og hun var generelt veldig opptatt av språk og tekst. Matt forteller videre at hun var et tenkende og filosofisk menneske og at det var hun som lærte han å elske språk og poesi, og etterhvert hvordan poesien kunne brukes i sanger.

Da han i tenårene oppdaget bluesen via en kassett han fikk av sin onkel, forteller Matt meg at han fortsatt kan huske at han trodde hjertet hans skulle eksplodere hver gang han hørte på BB King kassetten, Live at Cook County Jail. Senere oppdaget han Steve Earle, og han forteller at han var nærmest besatt av Earle og musikken hans. Via Steve Earle oppdaget han navn som Guy Clark, Hank Williams og Tom Waits. I dag setter han også stor pris på låtskrivere som Mark Knopfler, Anais Mitchell og Ana Egge.

Matt forteller det er viktig for han, at låtene han skriver er ærlige og direkte, og at det på en måte blir underbevisstheten hans som snakker i låtene. Selv om alle de nevnte navnene over påvirker måten hans å skrive på, håper han at hans musikk fremstår som hans egen. For meg er det nettopp det den gjør. I Was So Fond Of You, fremstår som hundre prosent ekte vare, og låter som bare Matt Patershuk gjør.

matt p

I Was So Fond Of You, er en sorgtung plate. På mange måter trist, men samtidig veldig vakker. Jeg tenkte for meg selv etter å ha hørt den første gang, at man kan ikke lage en slik plate uten å ha gått noen blå mil her i livet. Noe som viste seg å være riktig. Matt Patershuk, er godt kjent der hvor bluesen bor. Denne plata er tilegnet hans søster Clare. Clare ble drept av en fyllekjører for tre år siden, og mange av låtene på denne plata handler om henne. Slikt gjør noe med en mann, men heldigvis er Matt Patershuk en godhjerta mann. En mann, som når det var som mørkest, ikke lot seg knuse av sinne og bitterhet, men som bevæpnet seg med penn og gitar. For, som han selv synger i låta «Little Guitar», du kan ikke knytte nevene når du spiller gitar. Dette er en utrolig vakker måte å hedre, minne og hevne den kjære du har mistet. Ikke mange gjør dette så godt som Matt. Det han har gjort her med denne plata, er rett og slett å skape kunst ut av sorg. Kunst slik vi kjenner den fra menn som Guy Clark, Townes Van Zandt og Hank Williams.

Coveret på plata, oser også av kunst. Bildet av en furet og værbitt mann, er malt av Matt’s søster, Clare. Tømmerveggen bildet henger på er den lafta låveveggen hjemme hos Matt.

I Was So Fond Of You, ble spilt inn i produsent Steve Dawson sitt studio i Nashville, og all musikk og tekst er skrevet av Matt selv. Plata er spilt inn live i studio og består av Matt Patershuk og Steve Dawson med sine gitarer, Mike Bub på bass, Gary Craig med visper på trommeskinn, og selveste Fats Kaplin på mandolin, fele og banjo. De satte seg ned i samme rom uten hodetelefoner og spilte låtene rett inn. I ettertid har Ana Egge lagt på sine fantastiske harmonier. Det legger ikke akkurat noen demper på inntrykket at Matt forteller meg at han spurte Ana Egge, nettopp fordi Clare elsket stemmen hennes. Jeg elsker det som skjer når Matt sin råe, usminka barytonstemme møter den særegne stemmen til Ana.

Denne plata kan få meg til å gråte, for så i neste øyeblikk, få selv meg til å bli lysten til å by opp til dans. Spør du meg, så er det nettopp dette countrymusikken handler om. Den knuser deg i det ene øyeblikket, for så å redde deg i det neste. Og Matt Patershuk puster countrymusikk. Han ER countrymusikk.

Jeg kunne ha tatt for meg hver og en av låtene på plata. Jeg kunne ha skrevet om de i dagevis, men lar det være. Høydepunktene står i kø fra start til slutt. Her finner du honky tonk og vals, her finner du livsvisdom og råd. Fra morderballade til western swing. Du finner det triste og du finner litt humor. Sanger om folk, hunder og hester. Om gamle gitarer, og knuste sjeler. Sangen «The Closer» er til hans kone Saionne, og platas siste låt, «Tennessee Walker», handler om Clare og hesten hennes Calvin.

Matt Patershuk er ikke en mann som synger om å drukne sorger i whisky. I stedet fyller han sitt glass med god whisky, løfter det opp til øynene, ser inn i glasset og forsøker å finne svar og en vei ut av sorgene og heller glede seg over minnene.

Jeg vil at du skal høre låtene selv. Høre de såre, ærlige og ekte tekstene hans. Jeg vil at du skal ofre Matt og Clare Patershuk noen tanker, tårer og smil. Dette er en stor plate, signert en godhjerta stor mann. Det er på grunn av plater som denne at de har funnet opp repeatknappen.

Takk Matt Patershuk, Tusen takk for en fantastisk plate. Du er for meg en av store innen den ekte countrymusikken av i dag.

Matt Patershuk Music – Plata bestiller du fra Black Hen Music

Forrige artikkelFredagsvideo: Michael McDermott – Willow Springs
Neste artikkelIsrael Nash åpnet Bergenfest
Rune Torsteinsen, odøling -67 modell. Har en bakgrunn som dj fra åra rundt 1990 på ei lokal bule hvor blues, sørstatsrock og pubrock sto høyt i kurs. Men selv om bula gikk dukken, så beholdt jeg interessen for musikk. I dag spiller jeg fortsatt gammel Lynyrd Skynyrd og Little Feat. Lone Justice og Maria McKee vil jeg alltid ha med meg. Det samme gjelder for Son Volt og Jason Isbell. Min største hobby og tidstyv er nok jakten på nye og ukjente artister. PS. Jeg liker både country & western.

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here