Man trenger ikke grave særlig dypt for å finne magi og gull på Dig Deeper sitt siste album. Skiva raser rett opp i toppen av årets albumutgivelser og vi har knapt passert vår.
Skiva er rett og slett et overflødighetshorn av gode låter, godlyd og nostalgitripper tilbake til 90-tallet, men rotfestet i bandets psykedeliske grunnfjell på 70-tallet. Neil Young & Crazy Horse, Teenage fanclub, R.E.M, Kurt Vile og andre er nevnt i tidligere anmeldelser og vi i redaksjonen vil gjerne supplere med referanser til Green On Red, The Byrds og Son Volt.
Det er og noe veldig deilig gitarpoppete over hele skiva som oser kvalitet og drar oss i retning av band som The Lemonheads og Flaming Lips på sitt mest melodiøse.
Bandet som består av Einar Kaupang (gitar/vokal), Øystein Braut og Lars Arne Lindland (gitar), Raymond Tungesvik (trommer) og Jørgen Knutsen (bass) har altså unnfanget noe så til de grader fengende i en kjeller i Bergen. Vi omfavner bandet som et bergensband til tross for at produksjonen er gjort i Oslo med Øyvind Røsrud som produsent, og bandet selv har uttalt at dette er den første “Osloskiva”, etter at resten har båret preg av at de har hatt mer enn én fot plantet i Bergens musikkmiljø.
Den erfarne produsenten Røsrud (Frida Ånnevik, Atlanter, Louien, Jens Carelius m.fl.) bør egentlig få stående ovasjoner. For utenom de sterke låtene og melodilinjene til Dig Deeper har samarbeidet endt opp i en helt rå produksjon! Vi vil har mer av band som kun tar med seg små viskelær og lar pussekluten ligge hjemme når et album skal spilles inn i studio. Dig Deeper og Røsrud har klart dette magiske å ta vare på sjelen og innholdet framfor å pakke ting inn det polerte og kjedelige. Her er liv og lett skrangling. Lekent og lekkert!
For ikke å slippe lyden og soundet helt er gitarlyden på dette albumet, med utstrakt bruk av deilig vreng, fuzz og klanger, noe av det fineste vi ha hørt på lenge. I tillegg drysses det ut utsøkt koring med nydelige harmonier. Gritten og råskapen er likevel med hele veien. Når den store gitarlyden i tillegg får hvile på et solid grunnfjell av trommer og bass med flytende vokallinjer over det hele slik som på tredjesporet og tittellåten på skiva – Easy Were the Days (Before I Met You) – er dette rein perfeksjon.
Første låt ut – “Cool Wind” – bærer bud om det som skal komme. Tekstreferanser til 90-tallets enklere verden, catchy gitarhooks, slentrende vokal ala nevnte Kurt Vile og et uanstrengt og uimotståelig refreng gir gåsehud og fyller et poprockhjerte til randen. På andrelåta – “Summer Sun” – kastes vi skikkelig tilbake til 90-tallet med nærmest Manchesterbeat på trommene og igjen dette herlige popsnekkeriet før det seigere tittelsporet – “Easy Were the Days (Before I Met You)” – som limer deg fast til headsettet eller høyttalerne. Tempoet roes her ned og det langstrakte og seige momentet vi kjenner så godt fra Neil Young sine velmaktsdager blandes med Teenage Fanclubs beste stunder. Herfra og ut er det bare å la seg overvelde.
På det fjerde sporet – “I Remember The Sound” – legges det på mer klang og det kjøres på med drømmepop og gjennom et lydkaleidoskop. “Wish I’d Never Seen You” synger Kaupang i det jeg tar meg i å se bort i platehylla for å sjekke om ikke The Cure katalogen trenger litt avspilling. Makalaust! Så trilles femtesporet – “The Albatross Basement Deluxe Lounge Bar” – ut og vi er igjen på denne lett småskranglete galeien, men for en låt! Variasjonen i låtmaterialet, tekster og tempo er nesten litt uvant i dagens gjennomkommersialiserte musikkverden.
Sjettelåta – “Doesn’t Make A Difference” – gir et lite pusterom før shoegaze perlen – “Paper Trail” – måker deg rett over i venstre kjørefelt og plasserer fuzzgitarene midt i England en plass. Nå smeltes gitarer, forsterkere, mikrofoner og fuzzpedaler sammen og serverer deg deilige – “Stop Lights” – med nydelig koring og slapback vokal: “Nothing seems right but you don’t know”. Tekstlinje og kvalitetslåt i dyp kontrast.
Avslutningsvis får vi et tilbakeblikk i tid – “Easy Times” – med dette Kurt Veilske henslengte grepet som viser Dig Deeper i full utfoldelse. Nydelig. Skiva avsluttes med kassegitar, orgel og sår vokal på – “That Wasn’t Saying Goodbye” – en nydelig duett med Louien. Et nedstrippet spor og en verdig avslutning på et album uten noen som helst svake punkter.
Det er sjelden jeg angrer så mye på at jeg ikke gikk å så bandet live her i Bergen for litt siden. Tiden er knapp og det kommer forhåpentligvis flere muligheter. Jeg fikk noen meldinger tikkende inn på telefonen under konserten. Folk gliste visstnok bredt og var særdeles fornøyd. Fører albumet og liveryktet Dig Deeper innehar ikke bandet videre oppover karrierestigen er det noe som virkelig er galt i verden.
Plate kjøper du på Bandcamp hos DigDeeper, de har et par lekre fargede i limited edition.
