Våre venner i Dig Deeper er ute med et saftig forsmak på den kommende platen In Central European Time, som er planlagt seinere i år.
Sist vi hørte fra Dig Deeper var i 2015. Da slapp den den utsøkte How You Spend Your Days.
Tangentspillende Ola Grøttvik takket for seg i bandet i løpet av 2015, men en imponerende strøm av gjesteartister på den kommende platen sørger for at svømmende orgeltoner er tonefølge til Dig Deepers drømmende rock.
Det er på alle måter fristende å namedroppe alt av klassiske artister og plater vi liker når ny musikk fra Dig Deeper skal omtales. Neil Young-kortet (i tidlig Crazy Horse periode) er enkelt å spille ut. Det samme er Grateful Dead. Men i presseskrivet trekker de selv frem Richmond Fontaine – og der tror jeg vi finner noe ganske så sammenlignbart. Dig Deeper har naturligvis ikke falt i fellen å reprodusere Willys “wall of text” konsept, men det er masse elementer fra Richmondenes lydbilde å spore her. Kombiner dette med masse masse deilig Magnolia Electric Co. samt den fineste koringen fra CSN(&Y) – så har du en idé om hvor vi skal.
Det som er helt tydelig er at Dig Deeper har hørt på ufattelige mengder med musikk opp gjennom årene, og latt seg inspirere av alt som er fint. Og så har de gått i studio og gjort det et band SKAL gjøre, nemlig å smelte alt ned til noe helt eget. Og de lykkes med eleganse i å skape noe nytt som fanger lytteren.
Det har vært et utall forsøk på å sette et eller annet form for stempel på musikken til Dig Deeper. Selv har de ett av de bedre i konseptet “Frihetsrock”. For den følelsen du får av å lukke øynene og bare la deg flyte med til disse tre låtene er reinspikka frihet. Du svever over et variert naturlandskap, kjenner vinden i ansiktet, føler at skyene støtter opp og bare slipper deg løs til å nyte.
Vokalist og gitarist Einar Kaupang har skrevet et knippe gode tekster som de har bygget temmelig fengende melodier rundt, og så har gitarist Øystein Braut gjort sine magiske grep for å legge inn saftige riff og deilig fuzz i alle hjørner, mens bassist Jørgen Knutsen og batterist Raymond Tungesvik utgjør en rytmeseksjon som med all respekt gjør den viktigste jobben i bandet. Alle som har spilt i band vet hvor fort ting ramler sammen når det begynner å løfte seg og gitaristene fliser avgårde med lukkede øyne i en lovende gitarsolo. Og med Dig Deepers svevende lydbilde så er det dønn viktig at noen holder seg på bakken for at det hele skal henge sammen. Knutsen og Tungesvik tar aldri øynene fra ballen, og styrer skuta med eleganse, mens Braut og Kaupang får masse rom til å utfolde seg og leke låtene trygt i havn.
I presseskrivet forteller de at de har brukt mye tid i studio på å jamme med venner fra f.eks The Switch og Torgeir Waldemar. Og med produsent Anders Møller (som vi kjenner som trommis i alle de tøffeste bandene på 90-tallet, The Yum Yums, Euroboys, Kåre & The Cavemen ++ og produsent for blant andre Thom Hell), trygt bak spakene – så har de fått utfolde seg og rett og slett skape musikk til den nye platen.
Det er bare tre låter på denne EPen, men den oppfyller intensjonen så til de grader – nemlig å skape en forventning foran den nye platen. For når siste låt toner ut, så vil jeg bare ha mer. Mer. MER! Du vil ikke slippe stemningen den har skapt i hodet ditt, og det enkleste er bare å gjøre som meg – sett den på repeat og kos deg.
Første låt “Stars Tonight” er en deilig, psykedelisk låt der Kaupang spør og koret svarer. Tight, velspilt og elegant. Gitarene gir deg en saftig følelse av seine sommerkvelder og biler som raser forbi på motorveien utenfor.
“Two Broken Fingers” er en mye mer nedpå låt, med noen popelementer og en meget god tekst. Og for meg er det her Richmond Fontaine kommer inn – denne kunne fint fått plass på We Used to Think the Freeway Sounded like a River. Men samtidig gjort på Dig Deepers egen måte, og med små perler av musikalske godbiter gjemt både her og der. Gitarsoloen sånn nesten halvveis, som stuper inn i en tostemt solo og bare sniker seg rundt i det musikalske rommet bandet har skapt, før den løfter blikket mot taket og tar sats… så kommer Kaupangs vokal tilbake – men du bare vet at denne gitarsolen lar seg ikke temme – den bremses ikke av noen skarve vokaltoner… og så blåser den et svært hull i taket og flykter rett til himmels og trekker alt og alle med seg ut i en majestetisk og dominerende solo som virkelig viser hva som bor i Dig Deeper.
Noe av det mest spennende fant jeg på tredje låt; “Swimming in Mexico”, en litt mørk og dyster sak der orgeltoner smelter sammen med en respektfull og ulidelig vakker pedal steel.
Vi snakker fremtidig livekiller!
“På høyde med det beste fra utlandet” sa man gjerne før. Jeg skulle like å se “det fra utlandet” som kan måle seg med den aldeles fantastiske nye EPen til Dig Deeper. Lykke til, utlandet! Det trenger du.
Bandet drar nå ut på en liten tur for å presentere låtene fra den nye EPen og den kommende platen:
26/4 er de på Moskus i Trondheim.
28/4 på Siste Reis i Halden.
29/4 på Revolver i Oslo / Releaseparty for EPen.
4/6 på Nattjazz i Bergen, med gjester!
Lytt! Kjøp! Og stikk ut for å høre bandet, de er enda bedre live enn på plate!
