I disse dager skulle Kenneth Norum reist rundt for å spille for folk, og i kofferten ville han hatt med den nye liveplaten Snaxville Sessions. Vi vet jo at den turen som alt annet er lagt på is. Det som er trøsten, er at platen likevel er ute, og den låter altså så aldeles nydelig at jeg får pustevansker bare ved tanken på å skulle beskrive det.

Snaxville Sessions er en liveplate, innspilt i Snaxville Studios sammen med bror Daniel Norum på bass og gitarvirtuos Krister Skadsdammen på varierte strenger. Ute digitalt og på vinyl.

I fjor så jeg Kenneth live på Trond Svendens Up on the Ranch festival, og noterte meg følgende, som jeg føler beskriver en øyeblikk foran scenen med Kenneth Norum;

«Det er få artister her i Norge som kan formidle som Kenneth. Det er en inderlighet og en ærlig smerte i mange av tekstene hans som du virkelig skal ha ryggrad for stå på en scene og dele med andre.»

På Ranchen var det DØNN stille i Svendsens fullpakkede hage. I Snaxville er det så stille at du kan høre en knappenål falle. Det skjer noe med publikum når Kenneth begynner å synge. Jeg opplevde akkurat det samme da han varmet opp for Michael McDermott på Skarnes for noen år siden. Folk bare lytter, for det er så dønn ærlig, og så ekte det han gjør.

Og så er det jo noe med livemusikk, som vi merker eksepsjonelt godt nå når vi ikke kan få oppleve det. Det gjør noe med oss, bare se på gliset til min kjære kollega Rune Torsteinsen i bildet litt lengre ned…

Låtene på platen er delvis hentet fra debutskiva Heart on a Sleeve, delvis nye låter og en coverlåt.

Enhver plate som åpner med en kanonlåt som «Amsterdam» bringer bud om en låtskriver som er trygg på sitt eget materiale, og vet at dette vil treffe sitt publikum. Du kan høre at de bare nyter det og suger opp energien. Og den pedal steelen til Skadsdammen på denne låten er intet mindre enn magisk.

Deretter får vi høre «Feet On The Ground» som jeg ble veldig glad i da vi spilte inn en grovskisse av den til Dust of Daylight Sessions i 2018. Når singelen endelig kom ut i sin ferdige form i 2019, så havnet den raskt på min årsliste. Som jeg skrev den gangen;

«Det er en utrolig sterk låt om kampen mot egne demoner, og hvordan venner og familie holder beina på bakken.

Kenneth er dønn ærlig på denne låten, og det står virkelig respekt av å åpne opp på en slik måte. Du skal ha ryggrad for å slippe folk inn i livet og hjertet ditt gjennom en slik tekst, og Kenneth evner virkelig å formidle angst, fortvilelse og depresjon på en måte som menneskeliggjør det og gjør det mulig å snakke om utfordringer vi alle har – men gjerne ikke deler med andre.»

«Uptempo Song» fra Heart on a Sleeve er enda bedre i denne livetapningen enn på platen, og kommer virkelig til sin rett som brobygger mellom de dønn rå tekstene.

Og så får vi platens høydepunkt. «Old Pines». Låten jeg, som jeg fortalte Kenneth, kunne skrevet til min egen bestefar hvis jeg hadde hatt evnene Kenneth besitter. Jeg har sikkert vært litt mer emosjonell i det siste, pandemien begynner å sige inn til beinet og de siste ukene har jeg sittet og redigert livevideoer og intenst savnet musikken, samholdet og det å oppleve live musikk SAMMEN med andre.

Første gang jeg hørte låten så satt jeg platen på på jobb mens jeg skulle gjøre litt forefallende oppgaver. Jeg er glad jeg har mitt eget kontor, for det ble raskt tårevått, og vi snakker grining på grensen til hiksting når teksten Kenneth har skrevet til sin bestefar traff med full kraft. Det er som man skulle stått mellom togskinnene og forsøkt å stoppe selveste Dovregubben (lokomotivet, ikke trollet) med bare armene når den kom dundrende oppover Gudbrandsdalen. Det føltes som om han skulle skrevet fra innsiden av hodet mitt, om mitt eget savn etter min bestefar og de opplevelsene han ga meg – som på det tidspunktet kanskje ikke føltes som mer enn hverdagen, men som i ettertid står igjen som de aller beste barndomsminnene jeg har.

Kenneth formidler det rett fra hjertet, og den evnen han har til å skrive seg inn i hodene og hjertene til andre via sine egne følelser og opplevelser er helt unik her hjemme.

Låten «Throw Your Arms Around Me» kom ut i 2019, og har – som «Feet on the Ground» kun vært tilgjengelig digitalt. Rune Torsteinsen skrev:

«IT WAS WRITTEN IN THE STARS
LONG BEFORE WE MET
AND FROM THE BOTTOM OF MY HEART
YOU’LL HEAR NO REGRET
»

«Slik lyder åpningslinjene på den nye låta. Selv er jeg rimelig sikker på at det var både skrevet i stjernene og hogd i stein lenge før Kenneth plukket opp gitar og penn, at det var låtskriver og musiker som var veien han skulle gå. »

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke ser poenget med «Rocket Man» på denne platen. Den blir så annerledes, og skiller seg såvidt kraftig ut at den som tekst spesielt faller gjennom målt opp mot Kenneths egen produksjon.

Da løfter heller avslutteren «Homebound» det hele dit hvor vi startet. Låten har heller ikke vært utgitt før, og er en perle av en tekst om lengsel etter det kjente, trygge og stabile.

Hvis jeg skal komme med en betraktning, så er det at jeg savner litt snakking mellom et par av låtene. Litt bakgrunnshistorier for låtene skader aldri en liveplate av såpass personlige og ærlige låter.

Vi sitter igjen med en vidunderlig julegave fra Kenneth Norum, der han gir oss følelsen av å få være på en konsert igjen. Som gjør at vi savner livekonserter litt mindre, og mye mer. Jeg kan ikke si hvor mye jeg gleder meg til å få oppleve akkurat dette på sammen måten som de heldige få i Snaxville fikk.

Platen kjøper du på vinyl direkte fra Kenneth Norum!

Forrige artikkelSinglefredag – uke 47
Neste artikkelVerdenspremiere: Ingvild Flottorp – I’ll Be Alright
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here