Jeg har lyttet til denne platen med jevne mellomrom det siste halve året. Jeg har slitt med å finne ord som er store nok til å beskrive følelsen av å høre nytt materiale fra Jason Molina, mye av det innspilt helt på slutten av livet – mens han bodde i London på slutten av 2000-tallet.

Bakgrunnen til tittelen Eight Gates var Molinas utforsking av London, da han flyttet dit. Han stupte rett ned i byens rike historie, og de syv portalene i den gamle bymuren rundt London ble en fascinasjon.

Molina gjorde som han ofte gjorde, og etablerte den åttende porten. Hans port. Hans måte å finne sin vei inn i London, og sin plass i sin nye by.
The Eight Gate.

Me she says was I the mistake
Me she says was I the one
The last full moon of the saddest year
No the saddest one’ll come

Presseskrivet beskriver en Molina som på det tidspunktet var relativt nedkjørt. For de som har lest biografien Giving Up The Ghost, så er det lange kapitler omhandlende denne perioden. Presseskrivet forteller så om et brev som beskriver en legetime under en kort turné i Italia – for å få medisiner mot et bitt fra en sjelden edderkopp. “Saw six doctors and a Dr. House-type guy. They are all mystified by it, but I am allowed to be at home, where I am taking a dozen scary Hantavirus type pills a day that are all to supposedly help — but they make me feel like shit.” Det finnes ingen nedtegnelser i det britiske helsevesenet om at dette noen gang fant sted. Kanskje trengte han bare en «grunn» til å stenge seg inne, men han skrev hele tiden låter.

Old worry
Nearer to emptiness
My God
What once was once your true name
Now is lost

Han fortalte også i brevene sine om en flokk grønne papegøyer som han matet i bakhagen sin i London. Trolig til hoderystende venner hjemme i USA. Men dypere undersøkelser viser at disse er en velkjent mye i London, etter sigende etterkommere etter en gruppe grønne papegøyer som Jimi Hendrix slapp løs i London på 60-tallet.

I denne perioden, som altså er godt beskrevet i biografien som den perioden der det virkelig gikk skeis med Molina, skrev han og spilte inn låter på den lille firespors opptakeren sin. Disse låtene er naturlig nok uferdige. Ikke ukjent fra Molinas tidligere arbeider, han hadde så mye å rekke og hadde aldri tid til å bli heftet for lenge av en sang.

How can I enter my name in the book
Above the beggar’s hands, well look
Boy who wrote half of them
look who wrote
The other half of them

Det er enormt mye rom i disse låtene. Noen er nesten fragmenter. Hele veien er den ispedd fuglekvitter, og det låter nesten sakralt, og føles av og til som å lytte til Molina fra den andre siden. Denne platen er helt klart for de spesielt interesserte, og er ikke et album for å bli kjent med Molinas brillianse eller dybde. Dette er arkivistenes plate, og må også lyttes til som sådan.

Eight Gates er trist og vidunderlig på en gang, og at de har beholdt litt studiobanter er bare herlig. Og «The Crossroad + The Emptiness» er de mest intenst vakre minuttene du vil få i år.

Remember I showed you the scarecrow’s heart
The crossroad and the emptiness
Remember we were the nameless ones
Not the loneliest

Den er blytung, den er beinhard å lytte til – og for oss som var glad i Jason Molina så er det et tungt møte med en gammel venn. Det er åtte låter og 25 minutter med en kraftfull siste hilsen fra Jason Molina, fra en periode som var tung for både ham og de rundt ham. Og det reflekteres så til de grader i disse vidunderlige små fragmentene av noen låter.

This at the mission’s end
This at the mission’s end
We’re all equal along this path
We’re all equal along this path

Kjøp platen hos Big Dipper. Digital eller CD finner du på Bandcamp.

Forrige artikkelJustin Townes Earle: 1982 – 2020
Neste artikkelRev. J. Mikhael Smith and the Brimstone Miracle – Dogwood Winter
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here