Det er tre år siden sist vi hørte noe musikalsk fra Jason Molina. Siden 2009 så har han gått inn og ut av diverse institusjoner, i et forsøk på å få kontroll over sine indre demoner. Det siste året har han jobbet på en geitefarm – skjermet fra omverden og fans, og sakte men sikkert er han i ferd med å bli frisk og har så smått begynt å skrive litt igjen.
Før han tok sin nødvendige «ferie» så spilte han inn et knippe låter som var øremerket et bokprosjekt fra vennen William Schaff, som blant annet laget det legendariske ugle-bildet som pryder coveret på Songs:Ohia platen «Magnolia Electric Co.» og stort sett alle platene til Okkervil River. Og coverbildet i toppen av denne saken, som i boken følger platen.
Boken er aleine verdt å anskaffe, den er regelrett fantastisk og forordet til John Darnielle fra Mountain Goats sier vel egentlig alt om Scheffs status.
«When I look at these small things – dark spasces into which light sometimes leaks, now accidentally and in small chunks, now grandly and with sudden, disruptive force – I think of Max Ernst, whose influence seems obvious. But I think also, perhaps less obviously, of Andy Warhol, who seemed to hold in abeyance the joy and terror of reptetition.»
Han avslutter med:
«The figures want to say something, but do not quite know how. In their helplessness they tell me at least one thing about themselves: That they are human beings. This is their strength, and their resonance, and the source of their fascination. They do what they can. Sometimes it ends badly for them. When it does, they cry out. You can’t miss it, even if you can’t hear it. It sticks with you»
Schaff forteller selv historien om seg og Molina, hvordan de har utvekslet kunst i mange år, hvordan han sendte Molina en ugle-hodeskalle, og hvordan den inspirerte Molina.
Scheff og Molina utfordret tidspunkt hverandre. Scheff ble utfordret til å tegne Molina med en av fugle-hodeskallene som har blitt et kjennemerke for Scheff. Og Scheff i sin tur utfordret da Molina til å spille inn en coverlåt til ham, som Molina hadde gjort live. I retur fikk han ikke bare coverlåten, men en kassett med råmaterialet til det som etterhvert skulle bli til platen «Magnolia Electric Co.» – selvsagt med Scheffs umiskjennelige cover-art som pryder vinylen og speiles i tekstene.
Du får kjøpt denne både digitalt (bok på pdf og låtene på mp3) og boken og 10″ svart/regnbuefarget vinyl i en utsøkt forpakning som er verdt hver en lille krone. 10% går også til Molinas «Bli frisk» fond som familien har satt opp, og som fansen har gjort sitt beste for å fylle opp.
Tilbake til «Autumn Bird Songs»: innspillingene er temmelig basic, det er en mikrofon som har fanget både gitar og stemme i et tydelig «hjemme i stuen opptak» – og måten siste låt stopper på gjør at det høres ut som en kassettopptaker eller en form for båndspiller som er brukt. Og av og til klippper vokalen litt. Men intensiteten i stemmen til Molina gjør at teknisk kvalitet er det siste man bryr seg om.
Dette er tross alt de siste låtene han skrev og spilte inn før sammenbruddet satte en stopper for både turnévirksomhet og videre låtskriving og innspilling – og det er til tider hjerteskjærende å høre hvordan mannen må ha slitt med både seg selv og omgivelsene. Et godt eksempel er den intense «Enough Of A Stranger».
A hand. A strong hand. A strangers hand.
All the world divides fire into fire.
A wreck into the wreck.
All the work divides waste into waste.
Eyes into a strangers eyes.
Platens sterkeste spor er nok «No Hand Was At The Wheel», om hjertesorg og hvordan man plutselig kan miste styringen over sitt eget liv – billedsatt på Molinas utsøkte måte.
The darkest day of the year
and my heart is on the rails
The darkest day of the year
and who’s hand’s at the wheel?
De ti låtene på platen er som sagt temmelig intense, og innspillingen gjør at det er vokal og tekst som står for all fremdrift. Men det er alt som behøves. Molinas formidlingsevne av intensitet og fortvilelse er så sterk, at det ikke trengs noe band eller noen produksjon. Molina er på denne utgivelsen nærmere dikter enn musiker, det er en imponerende dybde i en mannen – og
Dette er nok ikke stedet å starte hvis man vil sjekke ut Jason Molina, men er man fan av mannen så er dette helt nødvendig materiale for å forstå hva og hvorfor. Og kombinasjonen av bok og plate gjør uansett dette til en utgivelse jeg vil anbefale.
Du kan som sagt kjøpe digital utgave (pdf + mp3) eller den lekre, innbundne boken + 10″ vinyl hos Graveface.
Hør «No Hand Was At The Wheel»:
