Heather McEntire følger opp den kanonsterke debutplaten Lionheart med den enda sterkere Eno Axis. På sitt andre soloalbum under navnet H.C. McEntire har hun laget seg en lndskap av steminger som er noe av det mest sakrale og vakre jeg har hørt på lange tider.
Jeg har gjort gjentatte forsøk på å forsøke å beskrive denne platen for denne anmeldelsen, og dere vet akkurat hvor jeg alltid havner. I tekstene. Men det viktige i denne platen er ikke tekstene. Det er stemningen i melodiene, hvordan de fletter inn i stemmen hennes og får deg til å føle deg – uten at du trenger å dykke ned i tekstene. Hadde noen sagt at Daniel Lanois hadde hatt en finger med i spillet så hadde jeg vært helt enig. Men det er altså McEntire selv, Luke Norton og Missy Thangs som har produsert denne perlen.
Early rise
Start the fire
Till the rows
Pass the tithes
Surrender to the clearest eyes
Misforstå meg ikke her, tekstene er viktige. Eno Axis bygger på alle måter på det fundamentet hun la med Lionheart og sin historie som lesbisk, oppvokst i meget strenge konservative kår i en religiøs familie. Eno Axis forteller hvordan hun har det nå, etter å ha fått lagt det fundamentet. Friheten, følelsen av kjærlighet fra sine nye omgivelser, følelsen av å skape liv gjennom å dyrke jorda og å dyrke kjærlighet og vennskap. Det gjennomsyrer hele platen, det hele sprudler av livsglede. Livsglede på tross av en tung bakgrunn, men samtidig er hun en tydelig kommentator både opp mot de fortsatt konservative sørstatene og Black Lives Matter protestene. Hennes oppvekst har jo sett hvordan dette har fungert, et sted der svarte liv historisk sett IKKE har betydd noe som helst.
That criss-cross flag
Is flapping in the wind
And the crosses burn
Til the morning
Hun knytter naturligvis disse kampene opp mot hverandre – hvordan kristenfundamentalister benhandler homofile, svarte og egentlig alle som ikke lever akkurat slik de skinnhellige har besluttet.
Time is on fire
No good night’s rest
No lips to press
Det er noe jordnært ved denne platen. Den låter som nypløyd åker. Den føles som en sein høstkveld mens man ligger og ser på stjernene et sted der lysforurensningen ennå ikke har nådd opp i atmosfæren. Hypnotisk har jeg sett noen har omtalt den som, og det tror jeg er veldig dekkende for følelsen jeg sitter med hver gang jeg setter den på. Tiden bare blåser forbi, og så er ti låter unnagjort. Og så må den startes på nytt, for det var bare ikke nok.
Infinite arc, same as the Source
A billow, a spark, and a flame
Hennes egne låter er perfekte – jeg kan ikke trekke frem noen for denne platen må nytes som en helhet, og hun avslutter med sin egen gjenskapte versjon av Led Zeppelins “Houses of the Holy” som må være en av tidenes beste coverversjoner gjort av noen låt. Som en del av denne samlingen låter den enkelt og greit som hennes egen.
Can you meet me unafraid,
Eating fire and coming clean
Take me just like a train
Wild as the wind is strange
Dette er en plate som ikke kan beskrives, den må oppleves. Du må sette deg ned, helst et rolig sted for deg selv. Og bare la deg oppsluke og lytte. Dykke dypt ned i lydlandskapet hun lager inne i hodet ditt. Den har blitt beskrevet som et mesterverk. Jeg er enig. Hvis du er uberørt etter å ha lyttet til denne platen, så kan vi ikke være venner mer.
Følg H.C. McEntire på Facebook. Kjøp vinylen hos Big Dipper
