Tolvte, har Old97s valgt å kalle sin tolvte plate. Det er tre år siden de slapp fantastiske Graveyard Whistling, og seks år siden Most Messed Up. Kanskje (helt sikkert) de to beste platene de har laget siden Too Far To Care.

Det er skummelt å lytte til nytt materiale fra et band du har fulgt gjennom tykt og tynt i 26 år. Hva om de har laget et skikkelig mageplask? Men samtidig – hva om de har laget tidenes sklitakling og overrasket alle?

I motsetning til tidligere utgivelser har jeg engasjert meg veldig lite i forkant av Twelfth. Jeg har styrt unna det meste, for å få albumet rett i øret uten å være farget av forhåndsomtaler og videoer.

«The Dropouts» trøkker i gang, og så er vi der. Det er som å komme inn på verdens hyggeligste fest, sammen med gamle venner du ikke har sett på flere år men hvor samtalen umiddelbart flyter som om vi skulle møttes for tre dager siden.

Det spesielle ved Old97’s er jo at de har holdt sammen i nesten 30 år. Uforandret. Samme medlemmer. Gamle venner som fortsatt elsker å lage musikk sammen.

Soundet er deres eget. Phillip og Murry på trommer og bass er en av bransjens mest samspilte, unike og tighte rytmeseksjoner. Ken spiller gitar som om livet hans var avhengig av det. Alltid på riktig sted. Alltid en edge. Alltid perfekt. Og Rhett er frontmannen med en energi man ikke aner hvor kommer fra.

De har ikke spilt i Norge siden 1998. Det er tjueto år siden. Hvorfor aner jeg ikke. Rhett hadde en soloturné i Norge i 2009, som support for Steve Earle. Det er elleve år siden. Hvorfor aner jeg ikke. Aller helst skulle de spilt her seks ganger i året. For vi trenger energien Old97’s deler fra scenen. Tro meg! Jeg har sett dem live og jeg glemmer det aldri.

Twelfth har blitt nok et helstøpt album fra Old97s. De har oppnådd å gi platen en egenart, og samler på en måte trådene fra alle sine plater ved å forsiktig svinge innom de fleste lydbilder de har gjort seg nytte av. Dette er nedstrippet og helt reint. To gitarer, trommer og bass. Vokal og koring. Dønn enkelt. Dønn ærlig. Og dønn ekte. Det er alt. country slik det låt på 90-tallet. Det er Old97’s 26 år seinere. Okei, det sniker seg inn noen veldig forsiktige strykere på en låt eller to, men det funker!

Etter at Rhett har skrevet to særdeles personlige plater, så leter disse tekstene etter felleskap og inspirasjon fra omgivelsene. Ikke alt er like vellykket, og de går fra strykere rett over i punk – men de holder ingenting tilbake og lar oss enkelt og greit få ta del i bandet og historien Old97’s.

Jeg tror det har vært viktig for dem å på en måte oppsummere seg selv og sin musikalske og lydmessige historie. På en måte fortelle oss at «dette er hvem vi er, vi har mange lag, det du hører er det du får». Åpningslåten «The Dropouts» oppsummerer veldig mye av dette.

At de fortsatt spiller sammen er jo et under i seg selv, jfr. Rhett Millers historie med overdreven misbruk av rusmidler. Når man dertil legger til Phillips nær-døden opplevelse da han kollapset på en parkeringsplass under en turné for et par år siden, og hodeskallen sprakk og førte med seg ukesvis på sykehus – og gitarist Ken måtte opereres i ryggen da han plutselig mistet følelsen i høyre arm og fot. Hva er en gitarist uten arm?

De har følt på alderen, og laget en plate som både presenterer det historiske Old97’s, men også dagens Old97’s og hvem de skal være i fremtiden. Bandet. Energien. Låtene.

Somehow what we’ve got
Never breaks down

Twelfth inneholder et par av deres aller beste låter til dags dato. «Bottle Rocket Baby» er alt vi kan ønske av en låt fra våre venner. Den kunne fint hatt plass på de første tre skivene og er en energibombe skapt for å riste liv i oss. Ellers må nevnes «Diamonds on Neptune»,  «Turn Off The Tv» og «I Like You Better».

Følg Old97’s på Facebook. Kjøp platen hos Big Dipper.

 

 

Forrige artikkelJerry Joseph – The Beautiful Madness
Neste artikkelH.C. McEntire – Eno Axis
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here