H.C. McEntire slapp solodebuten Lionheart i 2018, etter å ha gitt ut et knippe flotte plater med Mount Moriah. Jeg ble anbefalt Lionheart av BJ Barham, og vi hadde en fullstendig fantastisk kveld på High Watt i Nashville der vi så Heather klistre alle til veggen med stemmen og tekstene sine.
BJ var like energisk og engasjert som på en av sine egne konserter, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Every Acre har blitt alt vi kunne håpe på, og litt til.
Heather har noe helt unikt som tekstforfatter og formidler. Vi har skrevet mangt og mye om bakgrunnen hennes, både i anmeldelsen av Lionheart og oppfølgeren Eno Axis, og som alltid ligger den som et tungt slør over tekstene og er ryggraden i alt hun gjør.
De flerrende Neil Young-gitarene, som kunne vært hentet rett fra Tonight’s The Night, understreker smerten og kreftene det har kostet å rive seg løs og finne seg selv og et nytt miljø. Bakgrunnen i North Carolina, med countrymusikk og bluegrass i den ene baklomma, og søndagenes kristne hymner og gospelmusikk i den andre går hånd i hånd. Det er sint og røft, og vakkert og ømt om hverandre.
Hele veien er det stemningene hun bygger som løfter dette til episke proposjoner. Kjærlighet og drømmer i «New View». Kjærlighetssorg og jobben med å finne tilbake til seg selv i «Shadows». Kjærligheten til naturen rundt oss i råskinnet «Turpentine», og en fundering rundt kvinners rolle i overjordisk vakre «Dovetail» står side om side i den musikalske reisen.
Platen er like så mye en reise i verden rundt, som den er i hennes eget liv. Her er det oppturer, nedturer, svinger og omveier. Og det er så gjennomført velskrevet og hemningsløst vakkert hele veien.
Sometimes,
she leaves you like a landslind
Sometimes,
she’s a tower tall and strong
Not all,
will wanna have their hands tied
And some,
will never want you gone
«Rows of Clover» er en hjerteskjærende tekst om tapet av en høyt elsket hund. «Big Love» handler om nettopp det. Hva kjærligheten gjør med oss som individer. «Soft Crook» dykker ned i depresjon og kampen opp fra mørket tilbake til lyset.
Om noen hadde sagt at Crazy Horse var backingband på mye av dette så hadde jeg ikke protestert alt for høyt. Særlig når de måker til i svingene i nevnte «Soft Crook». «Wild for the King» står rakrygget i møte med angst og frykt, og sistelåten «Gospel of a Certain Kind» handler om å prøve å finne et sted å passe inn, i en verden som endrer seg alt for raskt.
Dette er virkelig en plate som fortjener noen ekstra runder på spilleren. Vidunderlig vakkert, kraftfullt og brutalt åpent og ærlig. Et av årets aller aller beste album, allerede i februar? Jeg tror det.
