Et feigt virusangrep var det som skulle komme til å ende John Prine sine dager. John Prine, postmannen fra Maywood, Illinois, som ble en av musikkhistoriens aller mest respekterte låtskrivere. I dag fikk John Prine endelig møte igjen sine foreldre og sine kjære tanter bak himmelens porter, slik han synger om i «When I Get To Heaven». Sporet som avslutter The Tree of Forgiveness fra 2018, hans siste studioalbum.

John Prine ble 73 år og han var i risikogruppen for hva som var mulig å tåle av angrep fra en usynlig fiende. Han har overlevd kreft i nakken og han har overlevd lungekreft med 15 års mellomrom. Han har hatt en haltende helse i flere år og vi ante dessverre hvilken vei dette ville gå da nyheten kom om at han var blitt innlagt og tilstanden var kritisk. Tirsdag 7. april var det slutt, John Prine har gått bort som følge av komplikasjoner med covid-19.

John Prine har forlatt oss alene igjen her på jorden. Han har forlatt oss i en tid da vi trenger mennesker som han som mest. Låtskrivere som kan sette ord på alle de fantastiske, underfundige, sårbare og paradoksale opplevelsene ved å være i live som menneske. En mann som var i stand til både å glede og trøste med sine ord og sin musikk. En bauta innen faget sitt. En som gav oss håp. En som viste hvor takknemlige vi har grunn til å være. En som elsket å fiske og plystre. En som ubetinget elsket alle rundt seg.

Han dro fra oss i dag og han dro sammen med sitt gudbenådede låtskrivertalent. Et talent som har skaffet han 3 Grammy priser, blant annet en Lifetime Achivement Award. John Prine ble oppdaget av Kris Kristoffersen. Han har samarbeidet med alle. Det er umulig å nevne navn, det var artister fra alle leire og årtier, tv-personligheter, produsenter, skuespillere, forfattere og politikere. For å bare sette det litt i perspektiv så jobbet han i løpet av karrieren sin både med Sam Phillips og Dave Cobb. To innovatører og kanskje de mest betydningsfulle produsentene i hver sin ende av tidslinjen av moderne musikk.

John Prine var umåtelig populær og elsket av generasjon etter generasjon av fans. Han var et ikon, et forbilde og en mentor for artister og låtskrivere i flere tiår. Han var en elsket bestefar, far og ektemann. De siste årene av John Prine sitt jordiske liv var preget av nok en renessanse av karrieren hans. Hans siste studioalbum klatret høyere på salgslistene enn noen av hans tidligere album. Respekten og interessen for John Prine økte nærmest eksponentielt de siste årene og han ble hyllet fra alle musikalske hold og alle samfunnslag for sine låter. Svært få artister har truffet et bredere publikum enn det John Prine klarte.

Vi sitter igjen med en musikalsk katalog som er en del av verdensarven vår. En arv vi takker ydmykt for og som vi i felleskap eller for oss selv får lov til å nyte, både i glede og sorg. I dag er det mest i sorg, men minnene vil glede oss inn evig tid. Hvil i fred John!

Just give me one thing that I can hold on to
To believe in this living is just a hard way to go

Forrige artikkelDoD Sessions: John R. Miller
Neste artikkelVerdenspremiere: Nathan Kalish – No Hope
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here