Bob Dylan satt hjemme og tenkte. “Folket der ute sitter hjemme i karantene. De ser på tv. De leser bøker. De ser på Facebook. Jeg tror de er klare for å høre “Murder Most Foul”. Snakk om captive audience.”
Og så slapp han “Murder Most Foul”.
Og den er 17 minutter lang. Og jeg elsker den nesten like høyt som jeg elsker marsipan. Kanskje litt mer, om jeg tenker meg om. Og det sier ikke lite, for de som kjenner meg.
TENK det da, folkens. I disse “alt må klokke inn under 3 minutter” tider så vifter His Bobness denne perlen under nesa vår og sier… “Vil du ha? viiiiil du ha?? du må sitte stille i søtten minutter. men du har tid til det akkurat nå… ”
Og bare lytt på vokalen, på fraséringene, på teksten. Det er helt overjordisk vakkert. Dette er kunst. Dette er et maleri i vokalform.
Hvordan fortjener vi egentlig å puste sammen luft som Bob Dylan?
