Vi sitter innestengt, og trenger adspredelse. Facebook renner over av livestreams, og det føles som om vi er en del av verdens beste festival – der alle våre favorittartister spiller samtidig. Det er umulig å velge. Da kan det være greit med en pustepause fra livestreamene og sette på en plate.
Det er jul, bursdag, nyttår og påske på én gang når Lilly Hiatt slipper ny plate. Hun slapp årets beste album med Trinity Lane i 2017, og med årets Walking Proof treffer hun nok en gang planken helt perfekt. Walking Proof er litt mer velspilt, bedre arrangert – og er spekket av fortellinger fra et liv som har etablert varierte historier om angst, frykt for å ikke strekke til, brudd, kjærlighet, ekte vennskap, litt for mye drugs og generelt en god dose med livsglede.
Platens første spor, “Rae” handler om søsteren, og det er ikke første gangen hun er omtalt i en låt. På et av verdenshistoriens absolutt beste album, John Hiatts Slow Turning finnes det en låt som heter “Georgia Rae”. Det er 32 år siden John Hiatt skrev “She is beautiful, she is small // She don’t want to play basketball // There’s no tellin’ what she might do // Before her doin’ days are through // But right now she can’t even crawl”.
Der John sang til datteren før hun kunne gå, så forteller Lilly Hiatt om en søster som er en støtte og et anker i hverdagen for henne, som hun har opplevd enormt mye sammen med.
Nobody gets it like you do, Rae
I put so much on you, Rae
‘Cause nobody gets it like you do
“Rae” er veldig John Hiattsk på andre måter. Og åpner platen nedpå, og rolig. Man tenker et øyeblikk “okei, rockeren Lilly Hiatt skal ha en pause på denne platen?”. Men langt ifra, for hun øser på heftige gitarer og et røft sound som viser en artist som har fått enormt med selvtillitt siden jeg så henne for første gang i Nashville i 2015.
Gjestelisten er ganske så ekslusiv på den Lincoln Parish-produserte Walking Proof. Lincoln spiller i bandet til Lucinda, og Lilly har fått besøk av Luke Schneider på “Move” (pedal steel), vår kjære venn Aaron Lee Tasjan som spiller gitar på “Little Believer” og korer på “Never Play Guitar”. Amanda Shires korer og feler på tittelsporet “Walking Proof” og på “Drawl”.
I fjor ga Lilly og far John ut en splitsingle på Record Store Day, der de gjorde hverandres sanger. Og nå er han med og korer på “Some Kind of Drug”. Som hun sier selv, “Han låter nesten som et spøkelse i bakgrunnen”.
Walking Proof er spekket med gode låter, gode tekster og gode historier. Der Trinity Lane tok opp hennes kamp mot rusproblemer, usikkerhet, et stygt samlivsbrudd og morens selvmord – så er Walking Proof mye mer en hyllest til livet, til vennskap og til historiene hun, venner og familie har skapt sammen. Hun svinger naturligvis innom årsakene til at hun er der hun er idag, men det er med et helt annet perspektiv enn på Trinity. Nå ser hun tilbake og og sier “de tingene der, de skapte personen som har laget disse låtene”.
Hør på fantastiske “P-Town”, en fortelling om to venner på besøk i Portland. “Some Kind of Drug” som har den deiligste gitarintroen, og en selvransakende tekst der hun tar et kikk på seg selv og hvordan både hun og Nashville har utviklet seg.
Teksten dukket opp etter en av mange turer der hun og søstrene kjører rundt i Nashville og hjelper de hjemløse.
Aaron tar med seg en nydelig dose psykedelia til “Little Believer”, og tittelsporet “Walking Proof” er en perle av en låt som samler countrytwang og rockegroove under en tekst om å spille i band og hva det gjør med en lettpåvirkelig sjel. Nå er jeg ikke overbegeistret for frk. Shires egenskaper på fele, men hun gjør en grei nok innsats her – og er desto bedre på vokalbiten. Noe som virkelig kommer til sin rett på nydelige “Drawl” – som er et av albumets roligste OG fineste spor.
Og apropos fine spor; “Brightest Star” er vel kanskje den som har mest til felles med lydbildet fra Trinity Lane, og er for meg essensen av Lilly Hiatts lyd. En hyllest til de som ikke har det så greit, og blir stående igjen når verden går videre.
Jeg må nevne perlen “Never Play Guitar”, som muligens er favorittsporet mitt på denne platen.
I can’t write a song,
if I never play guitar
Sett deg ned med Lilly Hiatts Walking Proof, steng ute virustanker og fokuser på at alt vil bli bedre. Platen kjøper du hos Big Dipper.
