Lilly Hiatt – Trinity Lane

Jeg falt pladask for Lilly Hiatt første gang jeg så henne live som gjest på Aaron Lee Tasjans all-star dagen-før-festivalstart-konsert på Basement East i Nashville. Hun kom smilende inn på scenen og sjarmerte alle i senk med sine to låter og sitt blide åsyn. 

Noen dager seinere spilte hun sin egen showcase på High Watt, og til tross for en komplett døv lydmann så klarte hun å levere et sett som satte seg i ryggmargen. Ett år seinere hadde hun blitt enda bedre, og hoppet rundt i en kjole som var en superheltinne verdig og leverte et gitartrøkk og noen låter som enda tydeligere viste hvilket talent hun sitter inne med.

Debutplaten Let Down er helt ok, med et par utsøkte høydepunkter. Andreplaten Royal Blue er proppfull av godlåter, og en plate jeg ofte tar frem fra hyllen. Men det er først nå det virkelig sitter. For den personlige og kokheite Trinity Lane er alt vi hadde håpet på og mer til. Hun har en av disse sprudlende og smittende personlighetene, den godeste Lilly Hiatt – og den får virkelig skinne gjennom på denne platen. 

Hun har en ganske svær musikalsk arv å forholde seg til, faren er tross alt John Hiatt. Men Lilly står fjellstøtt på egne bein, og selv om vi hører at hun har vært med faren på konserter siden hun var født – så er det hennes eget musikalske uttrykk som er essensen på Trinity Lane.

Platen har blitt veldig personlig, og hun utleverer seg selv, sine bekymringer og fortvilelse, og et ganske kraftig sinne – men uten at det blir navlebeskuende, trist eller tungsinnet. Dette er en ganske så opplagt og fengende plate, der hun ligger i et låtmessig landskap som skulle passe Americanafolket perfekt. Her er det nok rock og nok country til alle. Og et par Hiatt-overganger er gjemt på et par låter – se om du kan finne de mest opplagte.

Etter et brudd flyttet hun hjem til Tennessee, og fant seg et hus ved Trinity Lane i Nashville. Der satte hun seg ned og funderte over livet sitt, og det faktum at hun hadde klart å slutte å drikke – etter mange år med overdrevent forbruk. Hver gang hun fikk lyst på en drink, så grep hun heller gitaren og laget musikk. Og så endte hun opp med platen som naturligvis fikk tittelen Trinity Lane. 

Hun utforsker følelser, fortvilelse og reinspikka kjærlighetssorg gjennom flere låter på platen. Tittelsporet og førstesingelen “Trinity Lane” er ganske innlysende i så måte, her oppsummerer hun på mange måter veien hit, og hvorfor hun har havnet på Trinity Lane. Drikkingen får stor plass, og ellers det faktum at hun stolt er i ferd med å stable seg selv på beina på egenhånd. 

It’s working all right for me

I motsetning til hva man skulle tro, så handler ikke andresingelen “The Night David Bowie Died” så mye om David Bowie som det gjør Lillys eget liv og forhold. Bowie blir surrogatet for hennes eget døende forhold og hun synger til eksen på en så hjerteskjærende og intens måte at jeg vil tro han sitter og lurer på hvordan man kan såre noen så kraftig. Hun veksler mellom å ha godtatt situasjonen til å nærmest rope at hun vil ha ham tilbake.

I love you baby,
what we had was enough

Sinnet får utløp i flere av låtene. “Everything That I Had” er en rå fortelling om forholdet som tok slutt, og hva hun investerte og fikk tilbake. Og på “Different, I Guess” nærmest skriker hun ut “I love you more than anyone ever have“. 

Men til tross for disse eksemplene, på rå og temmelig fersk kjærlighetssorg, så blir aldri platen trist eller tung. Og selv om det er mye sinne, så er det lite bitterhet å spore. Det er så mye positivitet her, mellom linjene – i tittelsporet og i melodiene. Dette er musikk du fint kan finne på å danse til, det er låter å hoppe rundt til – og det er melodier som eter seg fast i hjernen. Og så synger hun så bra. Stemmen er fylt av kraft og intensitet, samtidig som den kan være mild og innsmigrende når det trengs. Hun har den bittelille country-twangen – som av og til kan minne litt om Nikki Lane, samtidig som det er et rock-attitude i stemmen som gjør dette interessant.

Låter som “I Wanna Go Home” og den ørkenluktende countrygodbiten “Imposter” er gode eksempler på det. Hun balanserer det litt rocka uttrykket med en drypp country – som seg hør og bør når man er en del av musikkbevegelsen i East Nashville i disse dager. 

Jeg har spart rockeren “Records”, som er platens høydepunkt i mine ører, den har alt jeg liker samlet i én låt OG den handler om plater. 

I just wanna rock’n’roll
scream out my lungs 
and burn real slow
…….

I turned it up so loud it bust my ears
But that’s okay, ’cause I’m the only one here

Totalt sett så er Trinity Lane Lilly Hiatts beste plate så langt, hun har funnet sin stemme og et lydbilde som kler henne så til de grader. Den er jevnt god, uten svake låter – og med noen høydepunkter som virkelig løfter den langt opp på mine årslister. 

Jeg forventer å se henne i Norge om ikke så alt for lenge, for dette må flere få ta del i.

Big Dipper har vinylen!