Vi må en tur ned i Platebunken igjen og se etter noen fine album nå som sommeren nærmer seg. Denne gangen lå våre utvalgte nesten på toppen av bunken. Plutselig eksploderte juni måned med deilig ny musikk og her er tre tips du bør ta med deg inn i midtsommernatten og ferieplanlegging og alt annet som kommer i ukene fremover.
Dylan LeBlanc – Renegade (ATO Records)
Dylan LeBlanc traff oss alle i 2010 med sitt debutalbum Paupers Field. Stemmen, melodiene, stemningen – LeBlanc hadde alt man kunne ønske seg av en artist. Men selv om de påfølgende albumene gav oss både små og store drypp av den samme siden som debutalbumet, har det aldri føltes som han har tatt det store steget videre.
Kanskje kommer han aldri videre, selv ikke med sitt nye album, Renegade, i bagasjen. Men han har gjort noen utmerkede valg for sitt nye album. Hans gamle band ble mer eller mindre oppløst etter forrige album og i stedet fant Muscle Shoals artisten fram The Pollies fra sin egen hjemby til sitt nye prosjekt. Jay Burgess og The Pollies var ikke et sekund i tvil, og gikk rett i studio sammen med LeBlanc og spilte inn Renegade i løpet av kun tre dager. Produsent Dave Cobb har styrt innspillingene med stø hånd og nok en gang har Cobb vært med på å forløse noe hos en artist som har brukt mye tid på å finne ut av seg selv.
Vær forberedt på noen aldeles nydelige ballader som “Lone Rider” og den gudommelige vakre singelen “Born Again”. Vær forberedt på en LeBlanc som treffer oss mye hardere denne gangen med sin langt skarpere og rocka stemning. Tror nok helt sikkert at vi skylder både The Pollies og Cobb en stor takk for det. Vær forberedt på at nostalgikeren LeBlanc musikalsk tar deg med tilbake i tid til da forelskelser satte dype spor i sjelen. Vær forberedt på å oppleve litt vestkyst, litt surfing, litt Petty, litt Young, litt 80- og 90-talls stemninger, litt Nashville, litt Shoals, litt Fleetwood Mac… Renegade er en smeltedigel av musikalsk inspirasjon som du ikke bør gå glipp av i sommer.
Ian Noe – Between The Country (Thirty Tigers)
Med fare for å fremstå som Dave Cobb bloggen, her er en sak til fra øverste hylle i Studio A. Ian Noe slapp sitt debutalbum Between The Country for en drøy uke siden og i kjølvannet av plateslipp har anmeldelsene kommet på løpende bånd, den ene mer gledelig enn den andre for den 29 år gamle artisten fra Beattyville, Kentucky.
Noe synger noe nasalt, litt som Dylan og Prine, to av hans store inspirasjonskilder, men med stor kraft og besluttsomhet. Musikalsk treffer han også planken hvis vi bruker de to nevnte som referanse, med tydelige melodier som finner veien til et hvert hjerte som er åpent for singer-songwriters med kvaliteter som Noes.
Han skriver sterke tekster om historier og hendelser fra sitt eget småbyliv, som “Meth Head” og “Junk Town”, der rusavhengighet spiller hovedrollen. Det er også låter med historiske hendelser som utgangspunkt for historiene, for eksempel i “Barbara’s Song”, der vi hører om en togulykke fra 1904 og ikke minst i “Letter To Madeline”, som er en hilsen til sin kjære fra en bankraners ståsted i det han blir innhentet av lovens lange arm. Between The Country er på alle vis et gnistrende album som bør befinne seg i en hver platebunke i 2019.
Doug Seegers – A Story I Got To Tell (BMG Scandinavia)
Det å få livet snudd fullstendig på hodet, slik Doug Seegers har opplevd, det kan få noen og enhver til å miste både munn og mæle. Men heldigvis var ikke det tilfelle i historien om Seegers, han hadde mye mer å fortelle oss.
For dette albumet kjære venner, det er albumet hvor Doug Seegers har skrevet mesteparten av låtene selv og hvor han stadig kommer nærmere kjernen av hvordan det har vært å være Doug Seegers i 67 år. Når du da har fått selveste Joe Henry til å produsere albumet ditt, så vet trolig mesteparten av verden rundt deg at man mener alvor med historien som ligger å venter i den neste kilometeren med riller som skal til pers under diamantnålens kirugiske inngrep.
Det høres så enkelt ut i åpningssporet “White Line”, selvfølgelig er det slik country skal høres ut. Det er bare et problem, det er svært få som får musikk til å høres så trippende lett som det gjør på A Story I Got To Tell. Historien har gitt oss kun en håndfull produsenter som kan gjøre dette, Joe Henry er en av de og heldigvis er han og Seegers en perfekt match. Kvalitet og tidløshet gjennomsyrer albumet og sammen med de sterke skildringene av sitt eget liv, og en intensitet i fremføringen som vi sjelden hører, klarer Seegers å overbevise oss om at han er verdt hver krone og hvert minutt verden har satset på han.
Det er som regel en lang vei fra fattigdom til velstand, andre veien går det ofte raskere. Doug Seegers har gjort en formidabel jobb med å skrive låter fra sitt eget liv til dette albumet, det samme livet som stjal nesten førti år fra han. A Story I Got To Tell er et album som vil bli husket fordi det er en av de mest vellykkede artist-produsent koalisjoner på svært lang tid, men også for at det gav oss et lite innblikk i et spesielt liv. Med slike plater i bagasjen er det heldigvis en lang vei tilbake dit.
