Brent Cobb – Providence Canyon

Hvis det var én ting vi lærte av Brent Cobbs forrige plate – den Grammynominerte Shine On Rainy Day, så var det at den gutten har potensiale. Vel var platen god, men den hadde et par fillere – samtidig som den hadde låter som brakte med seg lovnader om at Cobb var på vei mot noe stort.

Den joviale og jordnære gutten fra Ellaville i Georgia, med den drømmende og karakteristiske stemmen var en av artistene som besøkte oss på ranchen i Nashville i fjor høst. Han spilte blant annet singelen “Ain’t A Road To Long” for oss – som han slapp den dagen. Og til tross for det akustiske uttrykket i stuen i Nashville, så la han vel ikke skjul på at den nye platen ville bli ganske så annerledes enn den akustiske Shine On Rainy Day. 

Utviklingsmessig snakker vi musikalske sjumilssteg, mens han har beholdt egenarten og mye av det som gir oss lyst til å lytte på Brent Cobb. Hele tiden. Det er noe ved stemmen og låtene som vanskelig å sette fingeren på, men som på mange måter kan oppsummeres i det særnorske ordet “hyggelig”. Det er en varme og en “kompisfølelse” som bare flommer ut av høyttalerne når Brent Cobb får slippe til, og du får bare lyst til å gi ham en klem. Det han synger om er så ærlig og personlig, at det bare støtter oppunder denne følelse. 

Låtmessig er nivået som på Shine On Rainy Day skyhøyt. Tekstene gnistrer, der Cobb er både undersøkende, funderende og personlig. Et veldig godt eksempel er den utsøkte “Come Home Soon”, der han synger:

Music used to be my way to escape
the good, the bad, everything between.
Now it’s become what defines my name
Though I wonder who it was I used to be.

Der Shine On var en akustisk og lavmælt affære, så er Providence Canyon alt annet enn det. Det er Brent Cobb som tøffer seg, trøkker til med fullt band og virker har latt fetteren  Dave Cobb hente ut essensen i låtene han tok med seg inn i studio.

Lydmessig legger vi oss litt i nærheten det vi har sett er trenden i disse dager. Våre Americana-venner henter mye inspirasjon fra klassisk country, og mikser dette med pyskedelia og 70-talls pop. Mye slik vi har sett kompisen Andrew Combs har gjort, som Daniel Romano så til de de grader har gjort – og som vi nylig har hørt hos Jerry Leger. 

Det er gitar, klang, og lyder og rytmer som Gram Parsons og Roger McGuinn ville omfavnet om de fikk fortsette å lage plater sammen. Han har uttalt at det å turnere med Christ Stapelton, og å spille for 10.000 mennesker hver kveld gir en lysten til å trøkke til litt og spille noe litt hurtigere enn triste ballader. 

I hovedsak er det rockeren Brent Cobb som slipper seg løs her. Helt garantert lokket frem av fetter Dave, men countryschwungen i stemmen gir det hele egenart og et unikt uttrykk som vil gjøre denne platen til en klassiker! Det er enkelt og greit umulig å mislike både Brent og musikken hans. Hvis verden letter etter den neste suksesshistorien på linje med Jason Isbell, så tror jeg Brent Cobb er det neste store. 

Fortellingen om vidunderlig vakre Providence Canyon i Georgia er som et kapittel fra Brent Cobbs oppvekstroman. Pedal steelen er en deilig følgelsvenn gjennom hele låten, og Cobb låter så forbasket hyggelig at vi får lyst til å bli med ned til Providence Canyon for å henge.

What do you say we all go down to
Providence Canyon,
carve our names in the side of a red clay wall.
I got the weels, sombody plays old songs,
It reminds us we’re still young.
The nights won’t last forever after all.

Musiker Wayne Mills ble i 2013 skutt av kompis og bar-eier Chris Ferrell. Cobb har skrevet en steintøff hyllest til Mills. Til livet Mills levde og livsstilen han stod for. “King of Alabama”. Drapet er en fotnote i sangen, dette er en hyllest til Mills – ikke et forsøk på å forstå eller tolke noe som helst. Imponerende skrevet. 

Selv om Providence Canyon i hovedsak er Cobb som lydmessig viser den tøffere Brent Cobb, så er det satt av plass til den vidunderlige crooneren Brent Cobb. Nevnte “Come Home Soon” er ett eksempel, mens “Lorene” føles noe Glen Campbell kunne laget en gang på 70-tallet. Cobb gnistrer på vokal, og dette er perfeksjonisme satt i system fra Cobb & Cobb.

Han avslutter platen like sterkt som han åpner, med “Ain’t A Road To Long”, der han i bunn og grunn forteller hvorfor han spiller musikk, og hvordan han lager musikk. Hele denne teksten er en maktdemonstrasjon i kvalitet og fortellinger fra veien. Det er også på sin plass å skryte av gitarist Mike Harris, som har blitt gitt MYE velfortjent plass på denne platen – samt Kristen Rogers som gjør en aldeles perfekt innsats med sine harmonier. 

Now don’t get me wrong,
sometimes it’s tough going on
Takes all I got to not just give it a rest

Jeg tar av meg hatten til ære for Brent Cobb og Dave Cobb, for sammen har de laget en moderne klassiker som kommer til å sementere karrieren til Brent Cobb, og slynge ham opp dit til de aller aller største i sjangeren. Han har dessuten alt som trengs for å fenge så mye bredere enn et bortskjemt Americanapublikum. 

Sjekk ut Brent Cobbs Dust of Daylight Session helt nederst, der du kan høre en akustisk versjon av “Ain’t A Road Too Long”. 

Besøk Brent Cobb, og kjøp platen hos Big Dipper.