Fredag. Avmarsj. Bergen -> Amsterdam -> Atlanta -> Nashville. 23 timer. Vel fremme i East Nashville ble vi tatt godt imot av verten vår, Zach Smith fra bandet Smooth Hound Smith (sjekk det ut). Seks temmelig slitne mannfolk fant sengene med plan om å få orden på jetlaggen aldeles umiddelbart. Lørdag ble stort sett brukt til å henge med vår egen Nashville-korrespondent Crystal, sjekke hvilke plater Torbjørn hadde kjøpt siden i fjor, og spising.
En kjapp tur ut stod påplanen – for å sjekke trykket på Broadway, slik at førstereis Arnulf fikk en følelse av hvor ille det kan stå til selv i Nashville. Bandet på Robert’s spilte litt for mye Stevie Ray Vaughan til at vi fikk dekket honky tonk-behovet, så vi fant Dee’s for å se om det kunne by på noe fint. Men det var ingen i husbandet som spilte den samme låten samtidig, så vi tok en tidlig kveld.
Søndag opprant, og vi fikk besøk av Becky Warren. Hun hadde med seg sin nye platen “Undesirable”, og spilte tre flett nye låter foran kameraene våre. Når vi fikk plukket kjevene opp fra gulvet, så sendte vi Becky hjem og satte oss i bilen for å høre på platen.
Det er underdrivelse å si at dere kan glede dere til den platen.
Husverten var innom for å fikse aircondition-anlegget, og jeg ble stående i bakhagen og snakke med verten og teknikeren. Når anlegget var fikset, så kjørte teknikeren avgårde. Plutselig banket det på døra. Der stod teknikeren. Med en plate i hånda. Han hadde snudd, og kom tilbake med plata til bandet sitt. Only in Nashville.
Basement var neste stopp, der en Gram Parsons og The Band tribute kunne by på artister som Jon Byrd, Nick Nace, Edan Archer, Inda Ramey, John. R. Miller, Sally Jaye – og en av kveldens to stjerner – Jackie Berkley. Hun får vi heldigvis besøk av i morgen, da hun blir med Zach Schmidt for å gjøre en DoD Session. En utrolig god stemme, og et stort register. Kveldens tighte band gjorde det virkelig verdt turen. Tributekonserter kan fort bli ganske traurige greier, men bandet hadde valgt ut lite spilte Bandlåter, og leverte så det holdt. Kveldens store stjerne var uansett bassist Ron Eoff. Skal man først spille en tributekonsert til The Band, så får man enkelt og greit med seg en bassist som har spilt i The Band. Det gjorde Ron Eoff fra 1983 til 1985, da The Band gjenforentes for første gang – uten Robbie Robertson. Den gang med The Cate Brothers som en form for backingband.
Og Eoff VAR The Band i kveld. Rick Dankos velkjente bassganger smalt i veggene på The Basement, og for et lite øyeblikk VAR The Band The Band virkelig THE Band.
I morgen er det maratondag hos Andrew Leahey, der vi har invitert 6-7 artister til å lage Dust of Daylight Sessions. Vi gleder oss til fortsettelsen!
(Alle foto: Arnulf Østerdal. Førstereisgutt. Lydmann. Fotograf.)
