Mandag var det lagt opp til en hel dag med Dust of Daylight Sessions. Vår venn Andrew Leahey hadde generøst tilbudt oss å bruke huset sitt, og vi grep muligheten med begge hender. 

Dagen startet klokken 0500, på grunn av en alarm og en kloakk-katastrofe. Kombinasjonen førte til at gjengen spurte pent om å få ta morgendusjen hos Andrew. Nyvasket og sånn passe opplagt tok vi imot Sally Jaye og Brian Wright. Nyansatt Dust of Daylight fotograf og lydmann Arnulf Østerdal viste seg fra sin aller beste side, og tok noen aldeles fantastiske bilder, mens vi fikk lagt nesten fem timer med musikk på digital videotape. 

Sally Jaye (foto: Arnulf Østerdal)

Sally Jaye dengte oss i bakken med sin overjordisk vakre stemme, Brian Wright stilte med gnistrende kulhet og gode låter. Han fortalte om alle sine turer til Bergen med Tom McRae, og håpet han snart kunne komme innom igjen med sine egne låter. 

Brian Wright (foto: Arnulf Østerdal)

Andrew Leahey var nestemann ut. Ikke bare var han vertskap for årets hovedandel med sessions, men han ga oss også et knippe låter som vi gleder oss til å dele på Dust of Daylight Sessions.

Andrew Leahey (foto: Arnulf Østerdal)

En imponerende egenskap ved alle disse musikerne, er at de er dønn presis alle sammen. Har man avtalt et tidspunkt, så står de på døra nøyaktig på minuttet. Og klokken 13:00 stod Zach Schmidt og Jackie Berkley. De presenterte låter fra Zachs kommende album, der kona Jackie leverer harmonier som gir gåsehuden permanent opphold på kroppen. Zach er en låtskriver av rang, og dagens sessions ble like bra som Arnulfs bilder av mannen.

Zach Schmidt & Jackie Berkley (Foto: Arnulf Østerdal)

Siste mann ut er Kyle Daniel, som på sin debut-EP har med en låt han lagt sammen med kompisen Brent Cobb – som fanget min oppmerksomhet. Kyle jobber med ny låt, og sammen med gitarist Seth Renfrow ga de oss skikkelig fet, growling americana i tidlig Steve Earle-land. DETTE kan dere glede dere til, kjære venner.

Kyle Daniel & Seth Renfrow (Foto: Kyle Daniel)

Nå sitter vi her på morgenkvisten og venter på Jon Latham, før Kashena Sampson tar turen innom mot slutten av uken. Så får vi se hvem som ellers kommer rekende på en fjøl for en liten sessions underveis.

Etter fem timer hos Andrew uten mat, så tok vi turen til brasiliansk restaurant for å spise opp åtte kyr, en gris, et halvt lam og en bøtte med fisk. Det gikk greit. Undertegnede vant, med Torbjørn på en litt flau andreplass. 

Deretter gikk turen hjemom for å skifte sokker, før vi dro til en (ikke spesielt) hemmelig før-festivalen-starter kveld hos Atomic Records. De kunne by på Jim Lauderdale, Jason Eady, Chuck Mead & Friends og Drivin’n Cryin’.

Og du allstyrendes for en kveld det ble!

Jason Eady har en gitarist som er helt gnistrende god, og gjorde en god figur. Men det blir liksom helt underordnet når Chuck Meade inntar scenen. Han blir bare mer og mer imponerende for hver gang i vi ser ham, og etter konserten lovet han Arnulf at han snart vil ta turen til Bergen igjen. Meade er så perfekt Honky Tonk som det kan få blitt, og vi har sjelden kost oss slik på konsert her borte som vi gjorde under Meades maktdemonstrasjon.

Chuck Meade (Foto: Rune Letrud)

Så er det endelig tid for å få oppleve Drivin’n Cryin’ for aller første gang. Jeg har sett Kevn Kinney som gjest på flere konserter, men som sjef for sitt eget band så er han en av de siste, beste, tøffeste og mest geniune rockerne som står igjen på scenen. Ny i bandet er Laur Joamets (ex. Sturgill Simpson), og det er virkelig her at Estlenderen kommer til sin rett. Som rockegitarist. Han står og leverer riff etter riff, og soloer som er helt brilliante – samtidig som han får det til å se så enkelt ut. Kevn Kinneys oppsett er ganske unikt. Han har seriekoblet to gitarforsterkere, en svær, gammel Marshall og en Fenderforsterker. De står på skrå mot ham bak på scenen, og gir hver sin distinkte gitarlyd. Det høres ut som om bandet har tre gitarister på scenen. Laur, og Kevn Kinney som spiller to gitar-spor samtidig. 

Det begynner å hviskes summende i lokalet. Aaron Lee er i lokalet. Han er stjerne nå, den godeste Tasjan. Han har også produsert den kommende platen til Drivin’ og vi aner at noe vil skje. Kevn Kinney spiller nye låter, og hans unike stemme, kombinert med det steintøffe bandet OG låter som som delvis er skrevet sammen med Aaron Lee gjør at vi gleder oss ellevilt til den nye platen.

Han forteller også at han har spilt inn en plate sammen med Chuck Meade, som kommer ut en gang i fremtiden. Kevn gir oss alt vi håpet på, og mere til. Og når vi ikke trodde det kunne bli bedre, tøffere og mer intenst – så klatrer Aaron Lee opp, med sine glitterbefengte Rolling Stones Converse på beina. Ansikter smelter, tak faller ned – og vi er vitne til verdens beste rockeshow akkurat der og da.

Kevn Kinnry & Aaron Lee Tasjan (Foto: Rune Letrud )

Og enda har ikke festivalen begynt… 

 

Forrige artikkelAmericanafest 2018 – Søndag
Neste artikkelAmericanafest 2018 – Tirsdag
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here