Eier du ikke skam? spør Anders Svendsen. Den nye platen fra Halden Electric ble besluttet hasteutgitt på Safe & Sound Recordings i forbindelse med oppstyret rundt Sylvi Listhaug denne uken. Og sjelden har en norsk plate, en norsk rockeplate, kommet på et mer perfekt tidspunkt, sagt så mye om det samfunnet vi er en del av – enten vi tror månen er en ost, Arbeiderpartiet står i ledetog med Aliens (fra det ytre rom, ikke fra Syria), eller ønsker oss et varmere og mer åpent samfunn der alle er venner.

Halden Electric er Anders Svendsens hjertebarn, og vi skrev om hans vidunderlige “Women” i 2013. Med seg på platen har han et stjernelag bestående av 
Freddy Holm, Magnus Buer Hansen, Erik Sørlie og Lars Ivar Borg. 

Have You No Shame? er noe så sjeldent som en VIKTIG rockeplate. Det har i all tid vært rockens oppgave å protestere mot det etablerte. Opponere mot The Man. Utfordre foreldre, myndigheter og samfunn. Det har aldri vært så få rockeplater som gjør akkurat dette som nå. Rock er ikke lengre en protest. Inntil idag.

Presseskrivet sier: 

“Derimot, det er ingen andre som gir ut protestplater i en tid hvor man skulle tro at behovet for dem var brennende. Det er få andre som stikker frem artisthodet sitt og bruker kunsten som opplysning og salve.”

Dette er dog en sannhet med visse modifikasjoner. Her hjemme på berget er det nok sant. Vi har det stort sett for godt til at noen gidder protestere. Men om vi kaster blikket mot Det Store Utland, så har vi vel sjelden sett flere musikalske protester mot måten samfunnet i USA har utviklet seg – og hvordan utviklingen har eskalert under Trump. Et faktum jeg trakk frem som det eneste “positive” ved den nye “Presidenten” USA har pådratt seg. Musikerne er i harnisk. Og de skriver om det.

Åpningssporet “People Have The Power Pt.2” åpner platen, og det dystopiske lydbildet følger oss inn i tittelsporet “Have You No Shame?”. Det er mørkt, det er håpløst. Svendsen synger om en verden som går bakover, hvordan det er ufattelig å se hvordan samfunnet utvikler seg. Om politikere som turer på og gjør det de vil for sin egen del – ikke for felleskapet. Om de ikke eier skam i livet?

Svendsen forteller om utgangspunktet for platen: 

“Det begynte som selvterapi etter valget i Norge i fjor, og fortsatte som gruppeterapi da det ble spilt inn. Fri for ironi, fri for kynismen om hva som nytter, hva man kan lage rockemusikk av, og like lite selvhøytidelig.”

“They Don’t Have A Heart” er en aldeles nydelig låt. Isolert sett en av de fineste jeg har hørt. I helheten på denne platen er den kraftfull og gir platen en ny vinkling. Den går fra det oppgitte. Det fortvilede. Til det mer utforskende, som prøver å forstå. Forstå disse menneskene som sitter i skyggene og hater. I “Revolution” kommer det vi har ventet på. Protesten. Oppgjøret. Nå er det nok! Noen må si ifra. Gi beskjed. Protestere. PROTESTERE!

Vømmøl Spellemanslag protesterte mot det etablerte, mot utnyttelsen av arbeiderne. Men etter at Hans Rotmo ble avslørt som en skitten rasist, så har de platene også mistet sin brodd. Dermed er det Halden Electric gjør så viktig. Hvorfor? Fordi en gruppe mennesker sitter i sine mørklagte og røykfylte stuer og koker sammen konspirasjonsteorier som de deler med sine artsfrender i skitne grupper på Facebook.

Fordi disse skyggemenneskene sender et par hundre blomsterbuketter til den minst inkluderende inkluderingsministeren verden har sett. Fordi et par hundre mennesker møter opp utenfor Stortinget for å støtte Sylvi Listhaug og hennes evne til å skitne til enhver situasjon og indirekte oppfordre til mer ondskap mot andre. 

Men mest fordi disse 2-300 skyggemenneskene så til de grader taper mot de over 60.000 menneskene som på noen få dager – SAMMEN – samlet inn OVER SYTTEN MILLIONER KRONER til Leger Uten Grenser (som i følge skyggemenneskene er en organisasjon som støtter terror), i protest mot hat og et kaldere samfunn. Flertallet støtter altså ikke Sylvi Listhaug. Beviselig er vel tallet heller i underkant av 14% av befolkningen. Så 86% er av en annen mening. Og det er på grunn av disse menneskene, den tause majoritet, at Halden Electric nå klatrer helt øverst på barrikadene og sier at nå er det faen ta meg nok! 

Og så skriver Svendsen samtidig en av norsk rockhistories viktigste låter. “Sorry, My Son” må bli pensum på skolen. “Sorry, My Son” må bli de 86 prosentenes felles kampsang. “Sorry, My Son” må bli spilt, spilt og spilt igjen. Hvis skyggemenneskene ikke hører på forskning, fornuft, statistikk eller sannhet, kanskje de hører på musikk? 

Sorry, my son.
We didn’t do better than this
We’ll leave the mess with you
What we could have fixed

Svendsen legger seg flat. Han beklager. Aller mest fordi vi lukket øynene og snudde oss vekk når det gjaldt som mest. FØR det ble umulig å snu. Og i motsetning til stortingsFLERTALLET som ikke trodde på Sylvis “unnskyld at jeg ble fersket med hånda i kakeboksen” så tror vi på Halden Electric. For alternativet er så skummelt. Og låta er så hjerteskjærende vakker. Samtidig som situasjonen er så fortvilende. Den trygler om at den kommende generasjonen ikke må gjøre de feilene vi har tillatt. At de – i det minste – må se hva som kommer, og hvor vi andre gikk feil. 

Hvis man har lest en eneste bok som omhandler Tysklands historie fra tidlig 30-tall, så gjenkjenner man så vettskremmende mye av retorikken som ble brukt den gangen, fra dagens ekstremhøyre. Når Svendsen følger opp “Sorry, My Son” med den aldeles monumentale “1936” så skal det være nok til at alle med mer enn én fungerende hjernecelle skal stoppe opp og tenke seg om. Bare EN gang til..

Now please remember,
That the day might come,
When your grandchild asks you,
What did you do
did you stand up
how did you try to stop them?

Hva gjorde du? Det var mer enn én tysk borger som spurte seg dette under og etter 2. verdenskrig. Hva gjorde DU for å stoppe dem? Hva gjør vi idag? Vi rister stort sett på hodet og prøver å ikke bli involvert, for vi er jo så opptatt med våre egne ting.

Se på ungdommene i USA som protesterer i disse dager, etter at den siste skoleskytingen i Florida fikk begeret til å renne over for de unge. Vi opplever walk-outs, sit-ins, og kraftigere protester enn noen sinne. 

“Your House Is On Fire” oppsummerer mye av hva som gikk galt. Hvor vi gikk feil. Den gir ingen direkte svar, men retter en pekefinger mot hver enkelt.

We lost out to our greed
We had more than we needed
and failed to give it back

Når tempoet legges helt ned, og eposet “Tyrants” slenger oss i veggen med et tema og et lydbilde som Roger Waters ville omfavnet med et sjeldent smil, om han fikk bruke den på The Wall. Deretter kanaliserer han The Waterboys i deres beste stunder på den nydelige og optimistiske “We Can Get There” – der håpet og troen på en bedre verden, og mennesker som kan snakke sammen – ikke bare sitte og hate hverandre uten grunn på Facebook. Han er en bedre mann enn meg, Svendsen. Med et håp som er større enn mitt… 

I know we can get there!

Platens siste spor, “People Have The Power” er da motstykket til Pt2. som åpnet platen. Et oppgitt stykke musikk som legger ansvaret på hver enkelt av oss. Våkn opp. Slåss! Ikke la mørket vinne. 

Svendsen avslutter selv i presseskrivet, mye bedre enn jeg kan formulere dette:

Kall det en protestplate, men det er sannsynligvis ikke en politisk plate. Det er etikk, ikke politikk. Vi er hinsides politikk nå. Vi har kommet dit hvor vi må etterspørre folkeskikk.

Have You No Shame? er årets viktigste norske plate. Isolert sett så er den full av utsøkte enkeltlåter og gnistrende tekster. Den er utsøkt musikalsk, velspilt og gjennomført. Som helhet er den monumental, demonisk, kraftfull og så vidunderlig sint! 

Kanskje vi våkner nå? Kanskje Halden Electric klarer å vekke oss fra dvalen og apatien som har latt disse skyggemenneskene få ture frem med sitt – helt siden det som virket som en samlet nasjon reiste seg etter Utøya og sa at “DETTE finner vi oss ikke i. Slik vil vi ikke ha det”. Og så glemte vi det. Men Halden Electric minner oss på at det fortsatt er like ille, om ikke verre der ute i samfunnets mørkeste og skitneste kroker, der de uteksaminerte fra Livet’s Harde Skole lager sin egen virkelighet. 

Lytt! LYTT til Halden Electric, og prøv deretter å si at du ikke bryr deg…

Forrige artikkelThe Reckless Electric – Comeback
Neste artikkelSingle: Benny Borg – En dag på jorden
Rune Letrud
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here