Det har gått fem år siden Robert Moses spilte seg inn i musikkhjertene våre med Self Developing Country. Den Freddy Holm-produserte godbiten ble og har blitt mye spilt her hjemme, og det var med stor spenning jeg mottok Plutonic Friends for en tid tilbake. Og jeg innrømmer gjerne at jeg og platen har blitt mer enn plutoniske venner gjennom disse ukene.
For med Plutonic Friends har Robert Moses begått kunststykket å overgå seg selv, utvikle sin egen musikkstil, lage noe som utfordrer lytteren og samtidig beholde essensen i det som gjør ham unik. Dette er en plate med utrolig mange lag, og som tilbyr deg så mye som lytter, at den er en ubetinget fryd å lytte til.
Tittelen spiller på ordet plutonic/plutonisk – som beskriver noe som hører underverden til (jfr. guden Pluton fra Gresk mytologi – guden for underverden), eller i en nyere tolkning der det beskriver bergarter som dannes ved vulkansk aktivitet langt under jordoverflaten.
Moses ønsker med andre ord å gå i dybden på denne platen. Presseskrivet åpner med setningen “Ny plate fra ordkunstneren Robert Moses”. Og jeg er så langt fra uenig, og det skal vi komme grundigere tilbake til. For det er en annen Robert Moses som må trekkes frem først. Melodisnekkeren og arrangøren Robert Moses. En hvilken som helst klodrian kan skrive en ok tekst, og tilføre den en melodi som gjør det lyttbart og verdt å høre på. Men du skal være kunstner for å lage lydbilder som engasjerer både med og uten tekst. Og der kommer lagene jeg snakket om inn i bildet. Melodiene er bygget opp lagvis, med så mye interessant som skjer i kriker og kroker i musikken – der teksten nesten bare blir en form for krydder. MEN samtidig har tekstene så mye å by på at de kunne stått fint på egenhånd.
Den nye platen er produsert av Anders Møller (Euroboys, Gluecifer, Yum Yums) og Torgeir Waldemar. I et intervju vi gjorde med Moses i forbindelse med singelen “Rise From The Mud”, så forteller han om prosessen i studio – der noen låter på forhånd er planlagt ned til minste detalj, mens andre har blitt til ved at bandet utforsker melodier i studio. Og bandet er jo den virkelige stjernen på denne platen. Enheten som sammen har laget det endelige produktet. Og det er jo erfarene og særdeles dyktige og kompetente musikere Moses har samlet i The Harmony Crusaders.
Vokalist Malin Pettersen kjenner vi jo godt fra Lucky Lips. Multi-instumentalist Anders Hofstad Sørås har bidratt på plater med alt fra Stavanger Gospel Choir, via Skuggreidd, Marie Klåpbakken til Frimann og Michael Aadal Group. Organist Ketil Kielland Lund spiller like gjerne verdensmusikk med Tassili som americana med Robert Moses.
Trommis Glenn-Vidar Solheim har du hørt med alt fra Richochets til Roy Lønhøiden og Paal Flaata. Og legenden Terje Støldal på bass har du mest trolig i platesamlingen din fra før – foruten å spille bass med Halden Electric, så har han mange års fartstid som bassist med Henning Kvitnes. Og noen år som studiomusiker gjør at han spiller på plater med Jahn Teigen, Hilde Heltberg, Jan Dahlen & Shotgun Riders, Marthe Valle, Paal Flaata, Hege Brynhildsen… well, you get my drift. Det er en meget erfaren gjeng Hr. Moses har samlet – og aller viktigst – en gjeng med bredde i musikalsk bakgrunn.
Og det har Moses, bandet og produsentene utnyttet til fulle når de har bygget opp det som har blitt Plutonic Friends.
Jeg har mest lyst til å beskrive platen som et lydmaleri, der bandet bygger en stemning og tilfører deg følelser ved hjelp av instrumenter, før Robert Moses hovedinstrument – den ikoniske måten å bruke stemmen på, gir deg en historie å utforske videre. Som han også nevnte i intervjuet, så er tanken at melodiene og musikken skal underbygge den stemningen han forsøker å formidle i teksten.
Self Developing Country var en ganske country/americana fokusert plate. Med Plutonic Friends finner Robert Moses seg et nytt lydlandskap i et mer southern gothic-fokusert lydbilde. Det er mer sørstatsrock, det er blues, det er soul og det er et veldig godt eksempel på hvordan Americanasjangeren utvikler seg. Dette er helt i tråd med de mer utforskende platene vi har fått fra USA det siste året, og som vi vil få mye mer av – om man skal dømme etter Americanafest-showcasene i fjor.
Det beste eksemplet er å lytte til to av de viktigste låtene på platen. Instrumentalen “Hipster Cripple” – der BANDET virkelig får briljere. Gitaren til Sørås og bassen til Støldal danner et sonisk teppe som bare bærer avgårde i et aldeles utenomjordisk landskap. Jeg venter å se landskapet fra Agents of SHIELD episoden der de besøker HIVE på hjemmebane i en parallell dimensjon. Orgelet til Kielland Lund og trommene til Solheim gir meg vibber til et mer moderne The Doors – der de bygger oppunder gitaren og bassen på en måte som gir deg en ekstatisk følelse i ryggmargen. Og når vi kombinerer denne med det monumentale tittelsporet “Plutonic Friends” så danner disse to sammen navet i det lydbildet Moses, bandet og produsentene har bygget.
“Plutonic Friends” starter instrumentalt, der den 7 minutter og 47 sekunder lange låten frakter deg inn et goldt og tørt ørkenlandskap, med klapperslanger snikende bak steiner og kaktuser. Stemmen til Moses gir deg jevnlig noen “hey hey hey” sammen med Malin Pettersen. Nesten som et indiansk krigsrop. Når han halveis ut i låten plutselig begynner å lese teksten – så er dette nærmest definisjonen av southern gothic-sjangeren komprimert inn i én låt.
Og det er her ordkunstneren Robert Moses virkelig får slippe løs. Akkurat som vi ble lovet. Vi får dessuten et veldig godt eksempel på det jeg snakket om tidligere – hvordan han bruker musikken og melodiene til å beskrive følelsen bak ordene.
I was rolling in my sleep, then awake.
In despair, then elated.
A spirit entered me, and I felt majestic like an eagle,
then vulnerable like a tadpole.
The cold night air switched on and I saw my
brother and I holding down the backyard,
heaving stones, lighting fires,
burning letters, smoke rings singing.
Før vokalen får slippe til, så har bandet allerede bygget opp den stemningen han beskriver – av uro, av følelsen av å sveve og se seg selv utenfra.
MEN – til tross for det som her kan virke som ganske tunge temaer – og en anmelder som bruker store ord og lar fantasien flyte fritt – så har Plutonic Friends blitt en veldig tilgjengelig plate. Kanskje enda mer enn den forrige. Melodiene er fengende, og tekstene er gode – og det hele låter bare så forbaska tøft.
Ta for eksempel åpningssporet “Alive In The Flood” og låten “We Can Make Things Right”. Tilsynelatende enkle og fengende melodier for de som bare vil ha noe fint i bakgrunnen eller på radio, men med mengder av bredde i lydbildet og masse spennende å utforske for de som vil det. Teksten beskriver plata ganske bra, der Moses beskriver seg selv som en pilegrim på vei ut for å se hva verden kan by på. Og så får vi sånne små, brilliante tekstlinjer som “I clutch the fog and you appear” og “I can’t hold the rain, when the sky explodes“. Sammen med singelen “Rise From The Mud” som vi har snakket om tidligere her på Dust of Daylight, så danner disse tre en slags lydmessig trilling på platen – der de skitne sumpene sør i USA byr på sint mygg, stinkende sumpvann og skumle alligatorer overalt.
En annen favoritt har blitt “Find Out Or Fit In” – der han og Malin Pettersen virkelig viser hvor godt de to stemmene flyter sammen. Tilsynelatende en enkel, rett fram tekst om en ny kjærlighet er sterk nok, eller for sterk? Men med noen snedige vendinger i teksten som gir oss litt å tenke på.
Canyons deep and fears so wide
Drummers line the mountainside
And dare my heart to sayFind out or fit in
Malin Pettersen har også fått fritt spillerom på en låt på denne platen. Hun briljerer på “Lost Lullaby”, med en stemme så full av emosjoner og intensitet at du nærmest ser henne stå i stuen og synge. Orgelet til Kielland Lund er Procol Harum verdig, og så den pedal steelen til Sørås da… Sjelden har vel The Crying Machine passet så godt. Nydelig er enkelt og greit ordet.
Hva er bedre enn å avslutte min nye plutoniske bestevenn med en pop-influert farvelsang? “The Sad Sad Sound Of Goodbye” har blitt en perle av en låt som bør finne sin plass på NRK P1 i tung rotasjon. Det er trist å si farvel, men den store fordelen vi har er at vi bare kan snu denne skiva og starte på nytt! For Plutonic Friends har blitt en plate du garantert kommer til å spille igjen, og igjen og igjen i årene som kommer. Robert Moses tør virkelig utfordre med denne platen. Både seg selv og sjangeren han har blitt plassert i. Her lar han musikken komme først, og går dit låtene ønsker å gå. Dette er kort sagt poesi. Både musikalsk og tekstmessig.
But there’s an earthquake chanting
The sad, sad sound of goodbye
Goodbye
Besøk Robert Moses på Facebook. Kjøp plata hos Big Dipper.
https://open.spotify.com/album/4Hs23ZKJ2RoV4CR8r5PjAE?si=s0G6EwQlRn-QT7cBwFhbhQ
[…] noe som utfordrer lytteren og samtidig beholde essensen i det som gjør ham unik.» Spotify | Omtale | […]