Med Leaving Longing Love løfter Robert Moses nok en gang sin egen kunst, fornyer seg selv og sitt eget lydbilde og åpner samtidig opp for at et bredere publikum kan oppdage denne musikkskatten vi har vært så heldige å få beholde her hjemme.
Moses, som vokste opp i Chicago, har bodd i Norge i snart 25 år – og slik de ter seg over der i Sambandstatene i disse dager så fortjener de heller ikke å få ham tilbake. Forrige plate fra Moses og bandet kom i 2018, og hadde tittelen Plutonic Friends, og var en brilliant godbit som fikk alt for lite oppmerksomhet.
I et intervju i forkant av den platen, som i presseskrivet ble introdusert som “ny plate fra ordkunstneren Robert Moses”, snakket vi om låtskriving, prosessen og musikk generelt. En av de tingene som kom frem var at Moses hadde brukt mye tid på låtskriverseminarer, og det å faktisk utvikle seg som låtskriver og kunstner. Og heri ligger 50% av den største endringene fra de to foregående platene. Den resterende halvparten ligger i byttet av produsent fra Freddy Holm til Bendik Brænne.
For om Robert Moses utviklet seg mellom de to første platene, så har han foretatt et kvantesprang fra andre til tredje. Det første, og aller tydeligste – er at med Bendik Brænne bak spakene så er lydbildet mye mer tilgjengelig og i den kreative prosessen har nok Brænne polert vekk et par av de aller skarpeste kantene. Stemmebruken er nok det som har endret seg mest, der Roberts karakteristiske stemmebruk er tøylet litt. Men heldigvis uten å fjerne det som gir ham egenart.
Dernest så har Moses og Brænnes musikalske hoder smeltet sammen til et lydbildet som er unikt for denne platen. Her er det hentet elementer fra Roberts tidligere plater, fra et vidt spekter stilarter fra den andre siden av dammen, særlig fra Brænnes siste album, og du kan høre hvordan store lydmalerier fra hjerner som Brian Wilson og Phil Spector har avgitt elementer som er tilpasset lyden de har ønsket seg. Og med dette har de også gitt musikken et snev av mer klassisk popmusikk enn tidligere.
Den største forandringen er likevel tekstene. Ikke innholdet, for Robert Moses har alltid vært en sterk tekstforfatter, men måten han skriver på på denne platen. På tidligere plater så var han raus med ordene, og en enkelt tekstlinje kunne gjerne bestå av 7-8-10 ord, Men Robert Moses slutter ikke å jobbe med kunsten sin for å bli bedre, og han har rett og slett begått kunsten “less is more” på veldig mange av disse låtene.
Tekstlinjene kan gjerne bestå av 2-3 ord, men samtidig så sier han like mye – om ikke mer, enn han gjorde før. Det er en imponerende utvikling og omstilling. Naturligvis, noen av tekstene er mer omfattende og ordrike, men hovedinntrykket er at Moses har skåret til beinet for å få frem budskapet enda tydligere. Og budskapet er personlig utvikling, tro på kjærligheten og bekreftelse av hva som er viktig i sitt eget liv.
Med seg har han Malin Pettersen på vokal, Anders Hofstad Sørås på gitarer, Ketil Kielland Lund på tangenter, Terje Støldal på trommer og perkusjon og Bård Ingebretsen på perkusjon. Produsent Brænne har dessuten spilt blant annet gitarer, tangenter og koret. Og bandet er viktig her. Det er ikke uten grunn at de kalles Harmony Crusaders, for måten de skaper både vokale og instrumentale harmonier på er hele grunnfjellet til denne platen.
Fra platen åpner med den vidunderlige “Living is Easy With Heartache” så er vi helt prisgitt Moses og Brænnes musikalske univers. Åpningslåten byr på en omstilling etter et brudd, der kjærlighetssorg brukes som en metode for å komme seg videre – nullstille seg og starte på nytt med nye krefter. På mange måter det de to har gjort med denne platen. Melodien er fengende og produksjonen er forbilledlig. Koringen til Malin Pettersen klinger som alltid perfekt med Robert Moses måte å synge på.
Noen av linjene her er blant favorittene mine på platen;
Hiding is easy at sunset
And I’ll be up to greet the sun.
……..
I lost everything I had
I gave everything I had
You took everything I had for you
“Our Next Step” er skrevet for Malin Pettersens stemme. Og hun briljerer virkelig her, og bruker stemmen sin for alt den er verdt. De dype tonene som flyr rett opp i de lyse for å beskrive stemningen i teksten. Teksten kan føles som en naturlig forlengelse av åpningslåten, der en del av livet er tilbakelagt – og nå er det tid for å ta neste steg.
En av de låtene som mest av alt har beholdt lydbildet fra Moses’ tidligere plater er “Rush My Heart”. OG et perfekt eksempel på det jeg tidligere snakket om, der teksten er skåret til beinet – og gir et enda kraftigere budskap. Du kan formerlig høre de øde slettene i den amerikanske midtvesten kalle på deg, samtidig som mer mexikansk-inspirerte toner fyller refrenget.
Sammen med en annen amerikaner vi har vært så heldige å få slått kloa i her i Norge, Jeff Wasserman, så har han skrevet en av mine favoritter fra platen – “I Love You”. Det er et enkelt budskap, pakket inn i en aldeles nydelig melodi. Stemmen til Moses er å så uttrykksfull, og jeg får av en eller annen grunn noen Waterboys-vibber av denne låten. Men bare lytt til produksjonen på denne låten. Det er gåsehud fra første sekund.
The sun can split the clouds and show
What’s above and what’s below
And sing out what I know, I know, I know, I know
Den første singelen, “Happy Birthday, Alex!” har vært nevnt tidligere. Det er Roberts hyllest til alles favoritt-trommis og person, Alexander Lindbäck. Det er Beatleske tilstander over hele låten, og Brænne får leke George Martin i 2 minutter og 19 sekunder til alles glede.
Den andre låten som har “beholdt” mest fra Moses’ tidligere plater er monumentale “Come Back To Me, Olivia”. En tekst som er den rake motsetningen til åpningens “ferdig med kjærlighetssorg”. Her er det et brutalt desperat rop om å få en sjanse til. En rein fryd å lytte til, der sjangrene smelter sammen til noe helt unikt og lager det uttrykket som er så spennende ved Robert Moses’ musikk. Du vet aldri hvilken bakgate han svinger ned på sin vei gjennom de musikalske gatene.
Nok et godt eksempel på det er “Hello My Little Star”, der nok et krumspring blander Roberts voka med et sigøynersk trekkspill og en Beatlesk melodi. Komplett med Malin Pettersens herlige koring, så bygger de en suggerende stemning som ville gjort stor lykke seint på en syre-aften i Los Angeles i 1967.
Og skal vi først snakke om å eksperimentere med suggerende toner, så er “All Life is Magnetic” en felles band-komposisjon der bandet slipper seg løs i en melodisk drøm.
Platen avsluttes med “Show Me”, som i hovedsak er et piano og Roberts stemme. Strippet helt til beinet tar han oss trygt i havn og oppsummerer på mange måter reisen vi har vært ute på. Teksten er kanskje den mest lyriske og beste på platen, og Moses vender blikket innover mot seg selv og hvem han selv er i kjølvannet av utfordringene vi har fått høre om gjennom platen.
Nå skal vi ikke automatisk gå ut fra at alt som skrives er selvbiografisk, men selvbiografisk eller ikke så har han klart å veve en rød tråd gjennom hele platen, som går gjennom en del av en persons liv som har kommet seg på beina etter kjærlighetssorg, og konkluderer med at personen man ble har ligget der latent lenge.
I caught a glimpse the day I was born
Life took it’s turn and I was torn
Don’t let it fade, show me
Sammen med Bendik Brænne og bandet sitt, så har Robert Moses skapt sitt beste album, og kanskje det mest spennende albumet den norske Americana-scenen har produsert. Måten sjangre smelter sammen på, og med Robert Moses sin musikalske visjon så har vi fått noe helt unikt og grensespregende vi ikke er bortskjemt med hverken hjemme eller ute.
Leaving Longing Love er en plate om personlig selvbekreftelse, kjærlighet, lengsel og brudd – presentert med en positiv vinkling og med en musikalitet som gjør den til en fryd å lytte til.
Kjøpes på vinyl hos Big Dipper.
(Alle foto: Nikolai Grasaasen)
