Robert Moses - Self-Developing Country album coverRobert Moses. Jeg må innrømme at han var et ubeskrevet blad for undertegnede, inntil han vant en konkurranse på Dust of Daylight. I epostutvekslingen som fulgte så spurte han om det var greit at han sendte platen sin for anmeldelse. Jeg husket å ha sett en e-mail blant de hundrevis som kommer hver uke med navnet – men den hadde av en eller annen grunn havnet i “skal sjekkes nærmere” folderen, og der lå den fortsatt trygt og uberørt når vinylplaten fra Robert Moses kom dinglende i posten.

Selvsagt mottok jeg den midt i julestresset og bloggens advendskalender, som tok all tid. Men takk og pris for at Robert Moses er utholdende. For med jevne mellomrom har han kommet med meget forsiktige og hyggelige forespørsler om platen har kommet vel frem, og om jeg har hørt på den.

Når det skal sprettes en ny vinylplate så foretrekker jeg å sette meg ned og lytte til den – og derfor har lyttingen blitt utsatt, men i dag måtte jeg innse at om jeg skulle få hørt noe som helst annet enn julemusikk – så måtte platen spinnes mens husarbeidet ble unnagjort etter at ungene var i seng.

Tre låter inn i side A så måtte jeg sette meg ned og lytte likevel. For det viser seg at Robert Moses har hatt en god grunn til å be folk bruke tid på platen hans. Den er rett og slett en liten godbit. Siden den er utgitt på vinyl, og dermed er større enn både digitale filer og cdplater – så er den faktisk en ganske stor godbit.

Og når jeg først satt der, så måtte jeg finne frem pcen for å ta notater underveis, for dette er en følelsesreise av en plate – hvor førstegangsreaksjonen er det viktigste for min egen del.

Og i god samtidspolitisk ånd så legger jeg meg nå flat og beklager at jeg har latt denne platen glippe forbi. For denne har alt jeg jakter på innenfor musikk.

Tekstene er gode, til dels sterke. Melodiene river tak i deg, og Robert Moses har fått med seg en saftig line-up til Halden og Kleiva Studios.
Legendariske Freddy Holm tar seg av strengeinstrumentene med sedvanlig bravur. Ketil Kielland Lund håndterer tangenter, trekkspill og trompet. Terje Støldal er bassmann, Glenn-Vidar Solheim trommer og perkusjonerer. Og så har vi gjestevokalist Malin Pettersen da… som takk og pris ikke kom langt nok i Idol til å bli ødelagt. Som var den eneste vokalisten som levérte i Grand Prix i år – med bandet Lucky Lips. Kombinert med Moses’ stemme, som aller best beskrives på hans eget språk som haunting – så er dette overordentlig bra. Moses har en herlig countryvibrato som ville gjort furore i traktene rundt Appalachiene rundt århundreskiftet. Det forrige århundreskiftet.

Og når han kombinerer med frk. Pettersen på et knippe av låtene så løfter hun stemmen hans til nye høyder. Men det er stemningene som her er drivkraften. Det er mørkt og dystert. Det er lyst og levende. Det er varmt. Det er kaldt. Det er mest av alt hypnotiserende intenst. Med Freddy Holms stadig tilstedeværende fele i bakgrunnen så er dette rett og slett imponerende bra. Og desto mer utrolig at det har klart å snike seg under radaren min.

For pokker – det er bare å stupe seg ut i butikken og hamstre inn denne platen i julegave til musikkhungrige venner. Gåsehuden på armene og i nakken min er alltid et kvalitetsstempel, og på denne platen var den stort sett tilstede.

Hr. Moses. Du har rett og slett skapt problemer med denne platen. Jeg måtte nå gå tilbake og korrigere min årsliste. Mer selvskreven plate på topp 50 skal man jaggu lete lenge etter! Takk for det!

Høydepunkter;

“There’s A Game We Play”, “Take A Look At My Heart, Today”, “I’ll Cross The Line” og den majestetiske “When It’s Done”. Besøk Robert Moses & The Harmony Crusaders på www.robertmosesmusic og på Facebook.

“Heartache O! Heartache”:

“Take A Look At My Heart, Today”:

Forrige artikkelAdventskalender 2013: 18.desember: Olav Larsen
Neste artikkelAdventskalender 2013: 19.desember: John Statz
Rune Letrud
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

3 COMMENTS

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here