Klokken nærmer seg 0200 i Nashville, og vi er nettopp i hus på festivalens første offisielle dag. Dagen ble tilbrakt med å gjøre opptak til Dust of Daylight Sessions med Stephen Simmons og Dave Coleman, og vi kan love en inspirert session når redaksjonens utsendte finner tilbake til gamlelandet.
Kvelden var spikret i god tid på forhånd. Kollektivene Sin City og Guitartown laget i fjor sin egen Americanafest på Basement East, kvelden før festivalen startet. Dette var en gedigen suksess, og de var i år selvskrevne på det offisielle programmet.
Kveldens musikalske regissører het Chuck Mead, Aaron Lee Tasjan og Lee Ann Womack. De fikk ansvar for hvert sitt sett, og inviterte alle sine venner til å bidra.
Når vi ankom Basement East var Chuck Mead, som vi kjenner fra BR5-49 i ferd med å rigge seg til på scenen, og til enorm jubel fyrte han igang et sett med coverlåter. Beatles og Blondie gikk hånd i hånd, og gjester som Patrick Sweaney og legendariske Charlie McCoy gjorde sitt til å legge listen.
Aaron Lee Tasjan rigget seg etterhvert til, og han åpnet med å invitere Darrin Bradbury til å åpne ballet. Deretter gikk det slag i slag. Lauren Shera og Zach Schmidt gjorde gode figurer, før kveldens høydepunkt inntok scenen. Jon Latham ble introdusert av en gnistrende og spillesugen Tasjan som “his favourite dude of all dudes”, og fortsatte med å fortelle at denne mannen kommer til å bli svær – og at John Prine spiller platen hans på kontoret. (fakta!) Jon trøkket til med “Waitressing Sucks” fra platen Real Bad News, og vi aner konturene av kommende storhet. Låten bare løfter og løfter taket på Basement East, og publikum er helt elleville. Se videoen nederst.
Deretter kjører Tasjan et eget sett, der Latham tar plass som en naturlig del av bandet. Tasjan er ON FIRE, og trøkker til som om han skulle vært gigantstjerne hele livet. Han har en enorm utstråling, og spiller gitar så det gnistrer. Hans faste gitarist Brian Wright, som leverer varene hele kvelden, spilleren låt – før Tasjans overraskelse entrer scenen.
Intet mindre enn Dan Baird. Folk foran meg roper “THAT’S THE GUY FROM THE GEORGIA SATELLITES”. Man skulle tro de aldri hadde vært i Fåvang før, så ekstatiske var de.
Lydmannen på Basement East hadde slettes ingen god dag, og gjorde blunder på blunder hele kvelden. En av de første og største kom selvsagt når Baird ikke fikk rutet lyden fra mikrofonen ut i PA’en før på slutten av låten. Monitorene på scenen funket selvsagt, så de der oppe merket ingenting og spilte som elleville tullinger som koste seg som aldri før.
En inspirert “I Love You Period” med Tasjan, Wright og Latham i ekstatisk engasjement avsluttet Tasjans sett.
Litt omrigg, så var det klart for Lee Ann Womacks sett. Hun åpnet med en gruppe unge countrymusikere jeg må innrømme jeg aldri har hørt om. De satt på hver sin barkrakk og leverte den ene uinspirerte blødmen etter den andre, og det er direkte trist å se og høre hva countrylistene tydeligvis inneholder.
Jim Lauderdale fikk etterhvert litt fart på sakene, før Buddy Miller satte salen i brann. To fantastiske duetter med Womack gjorde at man så litt lysere på kvelden.
Men jeg tok meg selv i å tenkte “This shit needs more Isbell” før Buddy fant turen inn på scenen. Det gikk selvsagt troll i ord (tanke), og plutselig stod Amanda Shires og Jason Isbell der. De gjorde to av fru Isbells låter, før Jason rett og slett holdt tale til Todd Snider, og fortalte at han gjerne ville fortelle ham at han var helten hans – i tilfelle han skulle falle av ferskenbilen sånn helt plutselig.
De spilte så “Play a Train Song”, i en versjon som forlangte gåsehud over hele kroppen. (Video nederst i posten.) Så ville han gjerne gjøre en låt fra Something More Than Free, som han bare gjør når fruen er med. Det var selvfølgelig “Flagship”. Og hadde vi ikke vært så glade i disse to musikerne, så hadde det nesten vært litt i overkant å se hvor forelsket de fremstår. Det bare ligger tjukt utenpå dem, i blikkene som sendes og i kroppspråket.
Etter Isbell så blir naturlig nok det meste sånn passe interessant, men Randy Rodgers gjør en helt ok figur – før Patty Griffin “brings the house down” som man sier. Kjære vakre vene for en stemme den damen har. Det er så nydelig at gåsehuden finner nye flater å gåse på huden som aldri før har gåst. Vår mann Leslie fikk selvsagt tatt seg en tur backstage for å hilse på, og hun var særdeles glad for å se at Bergenfest sendte mannskap over dammen for å se til at alt stod bra til. Når Leslie og T-Bone tok ansvar utenfor Basement East og dirigerte bilen hennes trygt ut fra parkeringsplassen, så er det tydelig at festivalen tar artistene sine seriøst.
Lee Ann avslutter selv settet – med to låter fra sin siste plate The Way I’m Livin’, som det virkelig gnistret av. Hun har brutt litt med popcountryen, og fremsto mer bluesrocka enn noen sinne. Steintøft er bare fornavnet.
Etter å ha vekslet noen ord med nye og gamle kjente, og dirigert Patty Griffin trygt ut i Nashvillegatene, så er det natt her i Nashville. I morgen går turen til legendariske Ryman Auditorium for det årlige Awardshowet.