Jeg er neppe det eneste mennesket som har registrert at det finnes mange låter som omhandler tog, reise og stasjoner. Selv gikk jeg mine første barneår ved en nå nedlagt togstasjon i Gudbrandsdalen. Det renner jernbaneblod i årene mine, og jeg er stolt av det. For meg betyr bokstavrekka NSB noe spesielt. I denne epistelen skal jeg rote i pukkstein, vandre svillelangs og lete etter hvorfor mange låtskrivere lar seg inspirere av tog. Leter man bare litt finnes det hundrevis av låter om dette temaet, de fleste har en sang de liker der toget enten spiller hovedrollen, birollen eller blir brukt som språklig virkemiddel på en eller annen måte.
Down the mountainside
To the coastline
Past the angry tide
The mighty diesel whinesAnd the tunnel comes
And the tunnel goes
Round another bend
The giant drivers roll
Aasmund Olavsson Vinje (1818 – 1870) er den første som bringer toget inn i norsk litteratur. “Ferdaminni fra sumaren 1860”, omhandler telemarkingens reise fra Christiania til Trondheim. De første seksti kilometer av denne reisa foregår på Norges første togstrekning mellom Christiania og Eidsvoll. I nyere tid er nok låten om «Krøderbanen», Hellbillies sin «Neger på Ål Stasjon» og Kari Bremnes sin «Togsang», mer kjent.
I amerikansk musikk, og da kanskje særlig i country, blues og soul toget enda mer brukt. Jimmy Rodgers som mange regner som den første countryartisten jobbet som «brakeman» på New Orleans & Northeastern Railroad. Derfor ble han kalt «The Singing Brakeman». En annen stor størrelse som likte tog var John R. Cash som til og med ble brukt som forteller i en dokumentar som omhandler togets historie i USA, selvsagt ispedd drøssevis med toglåter.
The Lonesome whistle blow
Tog er en fantastisk måte å reise på. Det å sitte på toget og se natur, hus, byer og annet passere er befriende. Å høre dunkene av toghjul på skinnegang har en rytme i seg som er musikk. Johnny Cash sin boom-chicka-boom sound kan minne om et tog. Neil Young lagde låten «Southern Pacific» på sin snåle kalkun Re-ac-tor. Nok en gang har toget inspirert det musikalske. Det er en jevn taktfull klang, en rytme som skaper tøff musikk.
Men toget har flere lyder. Lokføreren har det privilegiet at han har ei skikkelig tute å trykke på. Et langt kaldt og monotont ul fra toget har vi alle hørt. Lyden har ihvertfall både Hank Williams Sr. og Johnny Cash bitt seg merke i.
I’ll be locked here in this cell
Til my body’s just a shell
And my hair turns whiter than snow
I’ll never see that gal of mine
Lord, I’m in Georgia doin’ time
I heard that lonesome whistle blow
John Henry’s Hammer
Da jernbanen ble utviklet midt på 1800-tallet så åpnet verden seg på en ny måte. Verden ble litt mindre. Det ble enklere å forflytte seg. Nye byer og tettsteder ble født. Klassiske eksempler på at nye byer ble skapt er kvegbyer som Wichita, Hays og Dodge City. Vi snakker om skikkelige cowboybyer hvor cowboys hadde fraktet kveg fra Texas og nordover til dit togene gikk.
Then the section foreman said, “Hey! Hammer-swinger!
I see you your own hammer boy but, what all can them muscles do?” and he said,
“I can turn a jack I can lay a track I can pick and shovel too.”
“Can you swing a hammer, boy?” “Yes sir, I’ll do anything you hire me to.”
Men skinnegangen kom ikke av seg selv. Da den derimot kom på plass skapte den nye muligheter. I 1869 ble det togforbindelse mellom Stillehavet og Atlanterhavet. Endelig kunne man ty til annet enn Wells Fargo og ponnyekspressen. Endelig slapp man å ri, kjøre dilligence eller ta toget rundt om spissen av Sør-Amerika for å se mulighetene som åpenbarte seg i California. Toget skapte vekst, men jaggu skapte det musikk også.
At The Station
Toget åpnet nye muligheter, og her i hjembygda mi ble kveldstoget et begrep. Hver kveld gikk folk ned til stasjonen for å hilse kveldstoget velkommen. Hvem hadde vært på bytur? Var det noen nye ansikter som dukket opp? Etter mitt syn en fin tradisjon, fordi det samlet folk. Slik er det ikke lenger, men muligens kan noe av det samme oppleves med Hurtigruta idag. Stasjonen var stedet du enten ankom eller forlot.
Kulturelt har også togstasjonen blitt en møteplass for mennesker. Stasjonen har innenfor musikk blitt stedet der man ses for siste eller første gang, men også stedet der man sier farvel til gårsdagen. Et språklig virkemiddel for et sted der store beslutninger tas.
Well I followed her to the station
With a suitcase in my hand
Yeah, I followed her to the station
With a suitcase in my hand
Whoa, it’s hard to tell, it’s hard to tell
When all your love’s in vain
When the train come in the station
I looked her in the eye
Well the train come in the station
And I looked her in the eye
Whoa, I felt so sad so lonesome
That I could not help but cry
When the train left the station
It had two lights on behind
Yeah, when the train left the station
It had two lights on behind
Whoa, the blue light was my baby
And the red light was my mind
All my love was in vain
All my love’s in vain
City of New Orleans
Mange forbinder denne overskriften med en kjent sang. Dette er også navnet på togruten mellom Chicago og New Orleans. Selve ruta startet rett etter andre verdenskrig, og har fram til i dag endret lite på ruta. Mellom Memphis, Tennessee og Jackson, Mississippi har strekningen blitt flyttet noe lengre vestover de siste tjue årene.
Det som gjør denne togruta spennende er selvsagt at den 16 timer lange turen nærmest er en reise i den amerikanske musikkens vugge. Chicago – Memphis – New Orleans er en nesten uslåelig kombinasjon musikalsk sett. Kanskje var det med toget at svarte bluesmusikere fra Mississippi invaderte den vindfulle byen ved Lake Michigan’s bredd. Steve Goodman’s låt ble en hit med størrelser som Arlo Guthrie, Willie Nelson, Johnny Cash og John Denver for å nevne noen.
Good morning America how are you?
Don’t you know me I’m your native son,
I’m the train they call The City of New Orleans,
I’ll be gone five hundred miles when the day is done.
The end of the line
Det eksisterer en usynlig tråd mellom jernbanesviller og plateriller. Toglinja er ofte livsnerven som binder sammen små steder med storbyen. Jernbanen har satt steder som Nordagutu, Kankakee (USA) og Serviceton (Australia).
En av Tom Waits vakreste øyeblikk heter «Town With No Cheer» og finnes på hans gedigne «Swordfishtrombones» fra 1983. Den belyser at den vesle byen Serviceton i Australia dør dag for dag som følge av at toget stopper sjeldnere og sjeldnere. På samme måten som varselklangen i starten av låten er universell så er også teksten det. Mange nye steder ble skapt med jernbanen, men mange steder døde også ut, da toget sluttet å stoppe.
The train stopped in Serviceton less and less often
There’s nothing sadder than a town with no cheer
VicRail decided the canteen was no longer necessary there
no spirits, no bilgewater and 80 dry locals …
Higer du etter raskere tog, så betyr gjerne det at du også ønsker færre stoppesteder. Det at en togstasjon blir lagt ned kan bety stedets død. Kort og brutalt. Vi som liker å kjøre tog synes det er spennende med små stasjoner der få går på og få går av.
Train of love
Dagens tog går fort mellom destinasjonene. Lydløst og sterilt glir de gjennom kulturlandskapet mens passasjerene surfer med nettbrett. Toget er blitt strømlinjeforma og kanskje litt kjedelig og trygt slik dagens samfunn krever.
Før hadde toget lyd, illeluktende askebegre og høyttalersystemet ble styrt manuelt fra betjente stasjoner. Ikke sett en betjent stasjon? De blir færre og færre. Den teknologiske utviklingen har vært enorm. Fra midten av 1800-tallet og til idag har toget vært i endring, og da spesielt de siste 50 åra. Den største endringen var kanskje da kullet ble byttet ut med elektrisitet.
Det er gjerne de gamle togene man tenker på når man hører låtskriveren synge en sang med tog som tema. Togstasjonen og togvogna er ikke de treffstedene lenger som de engang var. Ingen kommer for å se kveldstoget stoppe på stasjonen lenger, og medpassasjerene er stort sett for travle med å drive med sitt. Den gode samtalen som slukte kilometer på kilometer er i ferd med å dø ut.
Men vi kan ikke skrive om tog uten å skrive noen linjer om lokomotivet. Dette beistet på flere tonn som fraktet folk og gods langs skinnegangen. Det var krefter i sving for å få toget til å passere Finse, Saltfjellet og Hjerkinn. Det kanskje mest legendariske toget vi nordmenn har opplevd var Dovregubben med sine 150 tonn som hadde toppfart på 90 km i timen. Det gikk mellom Otta og Berkåk og forserte Dovrefjell som en lek. Otta rister fortsatt på grunn av Dovregubben som løp løpsk der midt på 30-tallet. Selv om de tidene har rullet forbi, er en togreise fortsatt en fin måte å reise på.
Så ble man kanskje ikke så mye klokere. Toget vil fortsette å dukke opp i sanger nå som før. Kanskje er det den usynlige magien som finnes i skinnegangen, i det uendelige sporet mot enten det ukjente eller på vei hjem, som alltid vil ha en sterk tiltrekningskraft på låtskrivere? Sporene kan bety nye muligheter, og friheten forbundet med å legge noe bak seg, viktige elementer i mange gode historier. De kan også bety at man kommer nærmere hverandre, at man kommer hjem og at man ses igjen. Kanskje er det så enkelt? At toget er den ultimate metaforen for hvordan vi ser på livet. All aboard!
Dette var veldig flott sak fra deg.