Det er langt på overtid for en ny Platebunke, men vi rekker det akkurat før påskeroen senker seg i norske hus og hytter mellom bakker og berg. Det er et annerledes musikkår vi er inne i, det kan virke som mange av de aller største artistene venter på litt bedre tider med nye album, da har det vært en fryd å få dykke ned i litt mer ukjent farvann og lete etter små og store musikalske skatter fra denne vinterens utgivelser.
Albumene i denne utgaven av Platebunken er de som har gitt meg mest musikkopplevelse i 2021 og de gir oss selvsagt et gjenhør med gamle kjente, men her er nok også en del nye ansikter og navn for de fleste. Det bør uansett være noe for en hver smak på menyen. Så la oss håpe at påsken blir fin for alle sammen, at den blir det akkurat du vil at den skal være og at vi alle får en velfortjent pause fra hverdagens mas og restriksjoner. Nyt gjerne dagene som kommer med tonene fra de ti platene jeg har lagt i kurven med påskeegg.
Bobby Dove – Hopeless Romantic
La oss starte med litt canadisk country. Bobby Dove er ute med sitt andre album og Hopeless Romantics er blitt en riktig perle av en plate. Med Bazil Donovan (Blue Rodeo) i produsentstolen og med en bunke kjente canadiske musikere i studio, lykkes Dove i å lage et moderne countryalbum basert på arven etter storhetstiden til klassisk countrymusikk.
Dove synger med en enkelhet i stemmen, uten store krumspring og falsetter, men med en ærlighet og oppriktighet i troen på det hun gjør og synger om. Denne enkelheten finner vi også igjen i tekstene, der gir det så mye dybde til historiene at denne platen tåler mange runder på platespilleren. Favorittlåter: “My World’s Getting Smaller”, Haunted Hotel” og “Early Morning Funeral”.
Joe Pug – The Diving Sun
Neste i bunken er Joe Pug. Pug er en gammel favoritt av undertegnede, han har vært på min radar siden 2010 da jeg oppdaget albumet Messenger og kåret det til årets album samme år. Et helt tiår har kommet og gått siden den gang og Pug har gitt ut flere gode plater, han har startet en podcast, The Working Songwriter, som har hatt stor suksess og nå gir han ut sitt første album i dette tiåret.
The Diving Sun har blitt akkurat et slikt album som Joe Pug, via sine tidligere utgivelser, har lovet fansen å lage. Det er fylt med lyriske perler og en dybde og poesi i tekstene som gjør han til en vår tids beste låtskrivere. Ærligheten og motet man finner i tekstene hans, kombinert med arrangementene og de guddommelig vakre melodiene, gjør The Diving Sun til en av denne senvinterens vakreste musikkopplevelser.
SPOTIFY (side A) – BANDCAMP (full album)
Morgan Wade – Reckless
Morgan Wade er en dame med huden full av tatoveringer, mye bagasje, en kraftfull stemme og en råskap og lidenskap for både musikken og livet. Hennes debutalbum, Reckless, er produsert av Sadler Vaden og er en tidsreise i hennes eget liv på godt og vondt og en musikalsk trip gjennom flere tiår. Låtene er smarte og fengende, til dels ganske rocka, men alltid med en enkel, og god, melodi i bunnen.
Wade ble tidlig i karrieren fortalt at hun ikke kunne synge, stemmen hennes var for skrikende. Mange år og alt for mye alkohol senere, tok hun kommandoen over sitt eget liv og startet å skrive låter i edru tilstand. Etter å ha spilt på en festival der en av gitarteknikerne til Jason Isbell kom i kontakt med henne, gikk det bare et par dager før Sadler Vaden ringte og ønsket å jobbe med henne. Resultatet er Reckless, et ekstremt fengende album som balanserer på kanten av både sjanger og kommersialitet, men som alltid lander på rett side.
Buck Meek – Two Saviors
Alexander Buck Meek, kjent fra Big Thief, lar sin mer folky side komme ut i full blomst på albumet Two Saviors. Her finner du et knippe silkelette americana låter, til tider tilsatt pedal steel i rause mengder. Sammen med himmelvakre harmonier og melodier får Meek enkelte av låtene sine til å virke som et meget godt alternativ til annet beroligende stimuli.
Det knirker og suser i produksjonen og stemmen til Meek har et særpreg som kanskje ikke passer for alle, men det hele snøres sammen til en sjarmerende mengde musikk som ikke bør forbigås i 2021. Favorittlåter: “Cannnonball Pt. 2”, “Candle” og “Second Sight”.
Pony Bradshaw – Calico Jim
På sin forrige utgivelse, Sudden Opera, fra 2019, var det mye bra låter, men det var ikke en så komplett plate som det Pony Bradshaw har levert denne gangen med Calico Jim. Et nydelig stykke helstøpt americana ganske ulikt det meste annet som kastes inn i sjangeren for tiden. Her må du som utenforstående, jobbe med historiene og ordene for at de skal gi deg et innblikk inn i Bradshaw sin verden.
Bradshaw er fra indre bygder i Georgia og som stolt southerner tar han opp arven etter andre låtskrivere som bruker poetiske vendinger mikset med livsperspektiv for å sette ord til musikken. Dette er et album som trenger tid for å bli elsket, men det er verdt hvert minutt av din tid. Start for eksempel med låten “Sawtoothed Jericho” og finn din vei videre derifra.
Aaron Lee Tasjan – Tasjan! Tasjan! Tasjan!
Vi burde nok ha viet mer plass til Aaron Lee Tasjan sin nye plate Tasjan! Tasjan! Tasjan! da den kom ut tidligere i år. Som en god venn av Dust of Daylight og en av Nashvilles beste artister de siste fem årene, har vi stort sett omtalt det aller meste han har gjort. Dette albumet falt i mellom “njaa” og litt for lite energi og tid blant skribentene. Men det betyr ikke at vi ikke anbefaler å gi albumet en sjanse.
Her finner du en Tasjan som låner fra øst og vest og lager popmelodier som det er umulig å sitte stille til. Hvis jeg nevner Beatles, Jeff Lynne, Tom Petty The Beach Boys og Wilco, så vil garantert mange av dere nikke anerkjennende når dere hører gjennom albumet. Selvsagt er det aller mest preget av Tasjan sitt eget talent og låtskriverstil og kombinert med inspirasjonskildene som skinner gjennom i arrangementene, så er Tasjan! Tasjan! Tasjan! en plate som tikker av de aller fleste av de riktige boksene.
Lilly Winwood – Time Well Spent
Etternavnet forteller oss at denne albumdebutanten har sine røtter fra en av musikkhistoriens store navn, men heldigvis har Lilly Winwood funnet sin egen stil og vei innen musikken. Hun flyttet fra Gloucestershire i England tilbake til Nashville for noen år siden. Der hun tilbragte sine sommere som barn, der fant hun også sin musikalske retning. Hun har skrevet alle låtene selv til sitt debutalbum, Time Well Spent, og selv om hun musikalsk kanskje ikke stikker seg veldig fram, så er det et solid rootsy og melodiøst americanaalbum Winwood kan by på her.
Vokalen hennes har kapasitet til å løfte låtene opp et knepp over de fleste andre som opererer i hennes musikalske landskap. Hun skriver både om selvopplevde hendelser og historier som bare er fiksjon og hun gjør det med en overbevisning som imponerer for en 25-årig debutant. Låter som “California” og “Indiana”, er begge sterke kort å ha på hånden når man skal ta et debutalbum ut i verden.
Israel Nash – Topaz
Mr. Israel Nash er tilbake med albumet Topaz. For veldig mange lyttere har karrieren til Nash opplevdes som en lang stagneringsprosess, der lydbildet hans er så særpreget at variasjonene over samme tema ofte blir noe kjedsommelig. På en scene derimot, har Israel Nash vært en av de virkelig store det siste tiåret, det tror vi alle som har sett og hørt denne mannen i levende live, kan skrive under på.
På sitt nye album er det selvsagt den gjenkjennelige lyden og sounden av Israel Nash som spiller hovedrollen, men samtidig så spriker låtmaterialet såpass mye mer enn på hans forrige utgivelser at det straks blir mer interessant. På “Sutherland Springs” er han nesten tilbake til tiden vi først ble kjent med han. Da han var mer Neil Young enn Young selv og låtene hadde arrangementer og hooks som traff oss som en låvedør i ansiktet hver gang. Det virker mer inspirert enn på lenge, andre låter som “Stay”, “Indiana” og “Canyonheart” vitner om det samme.
The Hold Steady – Open Door Policy
Craig Finn følger opp suksessen fra sitt forrige studioalbum, I Need A New War, med å gi ut ny plate med The Hold Steady. Forrige studioalbum med The Hold Steady i 2019, Trashing Thru The Passion, var en solid retur til klassisk Hold Steady nivå og Open Door Policy følger opp den gode trenden. Gjenforeningen med Franz Nicolay, noen år mer med livserfaring og produsent Josh Kaufman, er nok alle faktorer som gjør at The Hold Steady nå fremstår som et enda bedre rockeband enn tidligere.
Det er til tider voldsomt mye som skjer i låtene på Open Door Policy, men de som kjenner dette bandet fra tidligere vet at det er en del av pakken. Her må du være forberedt på doble gitarer og blåsere i søt harmoni, alt gjort til lyden av Craig Finn som fortsatt beskriver karakterer, samfunn og hendelser som ligger langt utenfor de fleste av oss nordmenns fatteevne.
Janet Simpson – Safe Distance
Helt til slutt i bunken ligger et album fra en mer eller mindre helt ukjent kvinnelig artist. Janet Simpson er en voksen dame som må ha skjult talentet sitt godt i mange år. For det låtarsenalet som man finner på albumet Safe Distance er noe veldig mange artister nærmest ville dødd for å ha med på sine album.
Tolv låter som til sammen utgjør et album som trolig ikke oppnår den helt store suksessen basert på fraværet av kjendisstatus hos Simpson. La meg da i det minste sterkt anbefale å la Simpson få lov å låne litt av tiden din denne påsken. Låter som “I’m Wrong”, “Slip”, “Nashville Girls” og tittelsporet “Safe Distance” har alt som skal til for nå fram blant folket som finner sin musikalske føde i avdelingen for litt mer ubeskrevne blad innen americanasjangeren.
