Hva skal man egentlig si om et slikt etterskrift som A Mouse in a Crowded House. Dette var albumet St. Thomas hadde plukket demoer til i løpet av sommeren 2007. Sammen med Even Vaa skulle de lage dette albumet mot slutten av året. Thomas sa til Even at han ønsket å lage; “…en spesiell skive med et interessant sound. Ikke så straight.”
Historien ville det ikke slik at dette prosjektet ble gjennomført. Planene om å lage et storslått album med blåsere og sine helt egne arrangementer ble kun en samling låter på en hjemmebrent cd-plate som fantes blant den jordiske musikalske arven St. Thomas etterlatte seg, den dagen han dessverre gikk bort i september for litt over ni år siden.
Når vi vanlige lyttere for første gang hører dette låtmaterialet, de tolv låtene som finnes på cd’en, kan man selvsagt bare fantasere om hva Thomas og Even kunne ha utrettet med sine ideer og tanker den gang. Men selv om det ikke ble slik som Thomas ønsket, så er allikevel A Mouse in a Crowded House den himmelske lyden av Thomas sin musikalske arv til alle oss som elsket den spesielle artisten han var og den vakre musikken han laget.
A Mouse in a Crowded House er strengt tatt en ren demoplate, med mest kassegitar. De fleste av omstendighetene rundt innspillingene er ukjent for selv de som kjente Thomas aller best. Plateselskapet Racing Junior tror at mesteparten er gjort av Thomas helt på egen hånd, da ingen kan erindre at de har vært en del av prosessen rundt disse låtene på denne tiden.
Albumet ble i sin tid foreslått utgitt som en del av den massive samle- og hyllestboksen som kom ut i etterkant av Thomas død, men med dyp forståelse for Thomas sine foreldre, Beth og Terje Hansen, ble denne delen av boksen utelatt og lagt på is inntil videre. Thomas er til tider svært åpen om sin helse i disse låtene og skal man lese tekstene rett fram tyder mye på at han til tider hadde noen veldig tunge perioder. Det er ikke vanskelig å forstå at det som foreldre må ha vært vanskelig å høre sønnen deres slik.
At albumet kommer ut akkurat nå er en direkte følge av at både plateselskapet Racing Junior og filmskaperne av Burn The Place You Hide, filmen om St. Thomas som har premiere 22.september på Bergen Internasjonale Film Festival, er enig om at disse to produktene henger sammen og må slippes samtidig. Jeg skal overvære premieren av filmen og det kommer en liten rapport om kvelden og filmen på fredag.
Foreløpige visninger for filmen er som følger:
22.09.16 – BIFF, Røkeriet Bergen kl. 21.00
23.09.16 – BIFF, Røkeriet Bergen kl. 18.40
27.09.16 – Rockefeller, Oslo kl. 20.00
30.09.16 – Union Scene, Drammen kl. 20.00
03.10.16 – Verdensteateret, Cinemateket i Tromsø kl. 21.00
Filmen slippes digitalt og på DVD i Norge 30.september og for resten av Verden er det november som gjelder.
Om selve albumet og låtene, så er det hjerteskjærende å høre St. Thomas forklare hvordan han har det i “Song on pills”. Dette er kanskje det klareste beviset på hvor ærlig han var i låtskrivingen sin. Man må anta at det behøves inngående kjennskap til både sykdom og medisiner og hvordan de fungerer for i det hele tatt kunne feste slike ord til papir som Thomas synger om.
Han synger om at andre mennesker er snåle, snålere enn aper. Han synger om at han håper at han klarer seg uten for mye oppstyr fram til neste år. Han ønsker seg tilbake til postmannyrket og en kjæreste med gulltann. Han forteller om at plagene hans av og til går riktig vei, og at det kommer an på hva han tar av medisiner, men at det også snur like fort uten medisinering.
Det er demoer og de er rustikke og langt ifra slik St. Thomas ønsket at denne platen skulle låte, men samtidig forteller de noe viktig om personen Thomas Hansen og hans tanker og hans skriverier og psykiske plager i den siste perioden av hans liv. Låtene gir oss et større innsyn enn tidligere, i et ekstraordinært kreativt talent sitt sinn og sitt liv. Selv om man skulle ønske at disse låtene, som i tillegg er tildels svært gode melodier, fikk den behandlingen de var ment å få i produksjonen, så er det også riktig at de blir gitt ut i den formen de har vært i over ni år nå – Forever Unfinished.