Americanafest er i gang, tirsdagens oppvarmingsfest er unnagjort og hovedprogrammet starter som alltid onsdag med Awardshowet i Ryman Auditorium.

Undertegnede hadde i år en av de ettertraktede billettene, og tok på plass på balkongen på rad E, plass 8 i område 15. Det er pressebenken. Ved siden av meg sitter BBC, på andre siden sitter en svær Amerikaner som lukter skikkelig vondt. Ryman er en gammel kirke, så vi snakker smale, trange og harde trebenker. Foran meg sitter en fyr med hatt.

Ingen av disse tingene kan ta noe vekk fra det faktum at jeg skal få se live musikk inne i Ryman. The church of country music.

Gospelgruppen McCrary Sisters varmer opp publikum, før blant annet Alisson Krauss og Buddy Miller kommer stille inn på scenen og gjør en hyllest til de som har gått bort det siste året – blant annet Merle Haggard og Ralph Stanley.

Lyset dempes aldri under konserten, så det blir et spesielt form for «samhold» mellom publikum og de på scenen. Kveldens konsert ble sendt på NPR.org, kameramenn jobbet som helter overalt.

Husbandet «Buddy Miller & His All Star Band» består av bandleder Buddy Miller, Dave Cobb, Stuart Duncan, Fred Eltringham, Steve Fishell,, Matt Rollings, Chris Wood og The McCrary Sisters. Google noen av de der, så finner man en forholdsvis imponerende liste prosjekter…

earle__ryman

Så renner det på. Stjerne etter stjerne svinger innom scenen og gjør sine låter. Joe Henry. Steve Earle – som med Buddy Miller og Dave Cobb i husbandet gjør sin beste opptreden på så lenge jeg kan huske. Han gjør en versjon av Guy Clarks «Desperados Waiting For A Train» som ville forlatt vår største lokale Clark fan, redaktør Eiesland, i en bylt av krampegråt på gulvet. Inspirert, vakkert og utrolig respektfullt.

Bob Weir høster stående applaus når han gjør Merle Haggards «Mama Tried».

Deretter trøkker Nathaniel Rateliff & The Night Sweats til. De låter mye bedre enn de gjorde når jeg så dem her i fjor høst. Bonnie Raitt dukker opp på scenen, spiller «Gypsy King». Sarah Watkins vinner årets instrumentalist, og så kommer vår venn Sam Outlaw inn for å introdusere Dwight Yoakam. Han spiller fra sitt nye Bluegrass-prosjekt, og det låter tamt og flatt. Lover ikke godt for kveldens konsert i Mercy Lounge.

Joe Henry introduserer Milk Carton Kids, som gjør en sakral versjon av «Memphis» som bringer hele salen på beina i stående trampeklapp. Deretter får vi en gnistrende versjon av «Bringing it on home to Memphis» med Emmylou Harris og Rodney Crowell. Etterpå får de pris av Indigo Girls, og navnet til Emmylou er stavet feil på prisen. Hun etablerer seg nå som Emmelou Harris. Sånn at dere er informert.

Det er pent. Det er nedpå, det er stille og rolig. Det som foreløpig har imponert meg mest er scenearbeiderne som rigger om mellom låtene. De bruker 1-3 minutter på å sette opp nye artister. De to som rigger mikrofoner bærer ut mikkene, sjekker papirene, den ene har målebånd klart, sjekker høyden og vips – vi er klare.

Og som vanlig – når det er i ferd med å bli litt kjedelig, og man tenker «This shit needs more Isbell….» så kommer han ut. Jason Isbell & The 400 Unit med Amanda Shires.

«If It Takes A Lifetime» har vel aldri hørt bedre ut. Isbell er nominert som årets artist, årets album og årets låt med «24 Frames». Han vinner etterhvert både låt og årets album.
Isbells tale om at en artist må sørge for å beholde noen rundt seg som kan komme med konstruktiv kritikk er inspirert. Han virker genuint glad, men lite kan vel måle seg med utdelingen av Årets Album – der han får prisen tildelt av John Prine. Klemmen lange Isbell får av bitte lille Prine er sånn som gir heltestatus.

isbell_prine

Billy Bragg får pris, og Woody Guthrie får pris. Billy Bragg & Joe Henry spiller fra togplaten sin, Lucinda Williams spiller og mottar pris på vegne av Guthries familie. Det er umulig å forstå hva hun sier, og hva hun synger. Veldig trist å se og høre.

Stapleton vinner som forventet årets artist, og Margo Price får pris som emerging artist. Vi får opptredener fra Lumineers, fra Parker Millsap og fra William Bell & Bonnie Raitt. Steve Earle & Buddy Miller gjør en temmelig kjedelig versjon av en gammel trad-låt.

Høydepunktet for meg er selvsagt John Moreland. Det blir helt stille i Ryman når Big John setter seg midt på scenen uten et ord, og Buddy Miller rydder unna alt annet enn seg selv, gitar, bass og veldig respektfulle trommer for å backe John Moreland på «American Flag In Black And White».

John Moreland i Ryman Auditorium. Med Buddy Miller på gitar og kor. Du kan høre en knappenål falle. Det er et helt magisk øyeblikk…

moreland_ryman

Etter showet sitter jeg igjen med en litt ambivalent følelse av at Americanasjangeren og organisasjonen ikke helt vet hva den vil. Det faktum at artister som allerede tilhører en sjanger, og sjangere som allerede ER en sjanger – trekkes inn og «tildeles» en plass er bare underlig.

For meg er Americana samlesjangeren som overtok der Alt. Country stoppet opp. Samleposen der de artistene som ikke passet andre steder får innpass og et sjangermessig hjem. Men så blir det en organisert sak på toppen som bruker mer tid på å hylle sine gamle venner enn å lytte til de som faktisk bringer sjangeren fremover.

Når artister som Bonnie Raitt (allerede trygt etablert i Bluesen), Dwight Yoakam (etablert countryartist som spiller bluegrass fra etablert sjanger), William Bell (etablert som Soulartist siden oppstarten av Stax), og f.eks Jim Lauderdale – som allerede har en lifetime award får ny pris av sine venner – så blir det en kompisklubb som gir priser til hverandre, uavhengig av sjanger.

Når man så hører om artister som har gjort det skarpt i sjangeren de siste årene, som ikke engang blir vurdert for opptreden – til fordel for Nitty Gritty Dirt Band (så country som det kan få blitt), Indigo Girls (fint, men i hvertfall ikke Americana) og mange andre eksempler, så sitter jeg igjen med en litt flau følelse av å ha sett starten på slutten for Americana som sjanger. Utvanningen er godt i gang, og snart er den full av artister som den kommersielle countryen har kastet til side.

Jeg pakker sakene mine, og tar turen til Cannery Row for å se kveldens hovedprogram.

Dwight Yoakam skal spille i Mercy Lounge, og countryartisten Yoakam stiller med sitt nye bluegrassband og spiller fra den nye platen. Lyden i Mercy Lounge er helt katastrofe. Diskanten på Yoakams gitar er stort sett det man hører, og bandet som spiller er flotte bluegrassartister som backer countryartisten Dwight Yoakam. Det smelter aldri sammen til en enhet slik et bluegrassband skal gjøre. Alle står ved hver sin mikrofon og deler hver sin del av låten. Det mangler noe. Dwight synger som en konge, og «Guitars Cadillacs…» er fortsatt en av verdens tøffeste låter – men det er litt tamt og underlig å høre. Som et slags desperat forsøk på å få oppmerksomhet, ikke å utforske en sjanger slik vi ser unge artister som Sturgill og Daniel Romano gjør med så stort hell.

yoakam

Det er mye folk, men langt fra fullt i Cannery Row. Folk har dagjobber, og det er stort sett tilreisende som er ute onsdag og torsdag.

Oppe i High Watt er det klart for BJ Barham. Han spiller et utrolig sett med låter fra sin nye plate Rockingham. Det er tydelig at låtene betyr noe spesielt for ham, og han virker enda mer inspirert enn han gjorde i fjor med American Aquarium i Mercy Lounge. Pedal steel og keyboard-virtuos Whit Wright gjør sitt til å gjøre settet ekstra intenst, og bandet er tydelig samspilt etter et par måneder sammen på veien.

Etter konserten tar han meg i hånden og lover å prioritere å besøke Norge til neste år, enten alene eller sammen med American Aquarium. Vi krysser fingrene for at det går seg til denne gangen.

Så går turen ut i Nashvillenatten. I dag venter New West Records hagefest, Austin Lucas med fullt band og Reckless Kelly…

 

Forrige artikkelSt. Thomas – A Mouse in a Crowded House (Forever Unfinished)
Neste artikkelBurn The Place You Hide: The St. Thomas Film
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here