“I am a dreamer and I sometimes live so much in my dreams that I get very disappointed when I find out which world I am in” – Thomas Hansen (2001)
Helt på tampen av 2001 flyttet jeg til Stavanger og jeg husker jeg kjøpte I’m Coming Home på Obs! på Mariero av alle steder. Jeg spilte den platen om og om igjen, hele juleferien og utover starten på det nye året. Det var som å gå tilbake i tiden, til øvingslokalet, der vi stod og spilte egenkomponerte låter med største innlevelse og alvor. Den gangen trodde vi på det vi gjorde. Det låt selvsagt ikke likt, men minst like vindskeivt som I’m Coming Home. Men jeg sluttet å tro, det gjorde aldri Thomas Hansen. Han hadde noe han trengte å fortelle og han hadde en urokkelig tro på musikken han laget.
Vinteren 2002 kom Thomas og bandet til Stavanger og Folken. Den aller mest surrealistiske konsertopplevelsen noensinne på en norsk scene utfoldet seg da Thomas spilte et sett på en drøy halvtime og satt med ryggen mot publikum hele tiden. Anmeldelsen fra Kjetil Wold i Stavanger Aftenblad etter konserten levnet ikke mye håp for fremtiden til Thomas og bandet. Den beryktede supportopptredenen for Lambchop i Royal Albert Hall kom bare et par måneder senere. Disse to hendelsene ble hengende ved karrieren til St. Thomas og viste hvor ufiltrert Thomas kunne være. Krevende og sårbar, men samtidig brutalt åpen og ærlig mot både seg selv og sitt publikum. Kanskje derfor ble han elsket og tilgitt hver gang? Fordi han drømte så intenst og tok oppgjøret med den ekte verden i låtene sine og direkte fra scenen.
De engelske filmfolkene Richard Knights og Gary Reynolds i Native Weapon Films har siden 2010 jobbet med å lage dokumentaren om St. Thomas. De har undret seg over at ingen norske filmskapere tok tak i historien om Thomas. Hvorfor ingen fant en så ekstraordinær karriere og et så kreativt og ungt liv interessant nok til å jobbe med?
Med egne midler og stort sett på fritiden har de to engelskmennene jobbet fram historien om St. Thomas, og torsdag kveld var det endelig verdenspremiere på filmen i anledning BIFF, Bergen Internasjonale Film Festival.
Før selve visningen av filmen, innledet Thomas venn og trommeslager, Alexander Lindbäck, med en liten minikonsert. Alex spilte to låter og ba oss gjerne være med å synge på “The Cornerman”, men det kunne virke som det var et relativt spent publikum som ventet på selve filmen, så det ble dårlig med allsang.
Det filmskaperne har klart å få fram aller tydeligst i filmen er to tema. Det handler om menneskene rundt oss, vennene, og det handler om psykisk helse. Det handler om Thomas Hansen sitt forhold og sine utfordringer med disse. Ikke så mye om musikken i seg selv og kanskje er det også naturlig? Ved å se hvilke utfordringer og situasjoner Thomas møtte på i livet sitt, så går det mer og mer opp for meg at musikken ofte var en direkte konsekvens av dette.
Hvordan humør og temperament svinger fra et øyeblikk til et annet, fra en amper og misfornøyd ung mann på en scene et sted i verden, til et hoppende glad godgutt i neste bilde. Kontrastene var store i Thomas sitt liv. Men selv om han lirte av seg den ene linjen etter den andre om hvor misfornøyd han var med både publikum og fasiliteter, når han lukket øynene og sang, så var det med den aller største bekjennelse og innlevelse. Det var naturlig for Thomas å gjøre det slik, men en utleverende ærlighet som var minst like synlig i scenearbeidet som i tekstene.
Filmen tar for seg hele historien, fra barnsben til dødsdag. Filmskaperne har snakket med personer som har kjent Thomas på godt og vondt. Alle menneskene som har spilt med han opp igjennom, Lambchop er intervjuet, Petter Pogo og Alexander Lindbäck, Ai Phoenix, Espen Mellingen, Racing Junior folka, selvsagt foreldrene til Thomas, eks-kjæresten Ilse, pluss mange flere. Sammen gir de oss et solid innblikk i hvordan livet med Thomas var. Hvordan han kunne oppføre seg rundt sine nærmeste, for i neste øyeblikk rekke fram handa og innrømme sine feil. Hvordan han levde sitt artistliv tvers igjennom ærlig og autentisk slik ingen andre norske artister har gjort før eller etter han.
Men selv om det er store følelser i sving i løpet av filmen, er det ingen tvil om at Thomas selv ville ha ønsket at historien om han ble fortalt så ufiltrert som den blir gjort her. Filmklippene viser en ofte ukomfortabel Thomas i møte med pressen, der dumme journalister stiller de dummeste spørsmål. Vi får et gjensyn med St. Thomas på VG-listashowet på Rådhusplassen og kontrastene blir store når vi tenker tilbake til konserter i starten med kianskje bare 10-15 stk tilstede. Mange av klippene viser konserter fra forskjellige steder og konserter der humøret til Thomas er svært forskjellig. Det er klipp fra flere turneer i Europa og det er klipp fra tiden de jobbet med plate i USA og da han ble satt på flyet hjem derifra for å komme hjem til behandling i Norge.
Forhåpentligvis vil dere alle se denne filmen en gang i fremtiden eller nå på en av visningene. Det er historien om en drømmer, et kreativt talent uten sidestykke, en sterk formidler av sin egen kunst, en dønn ærlig låtskriver og en krevende artist som vises fram i filmen. Selv om historien om St. Thomas i all hovedsak kjent, retter filmen spesielt fokuset på å få fram kompleksitetene rundt psykisk helse. Alle kjenner vi noen eller har noen i familien som er syke på denne måten. På den måten er filmen viktig, alt som øker oppmerksomheten rundt denne ofte veldig private sykdommen ønskes velkommen. Go see it! Anbefales!
Visninger for filmen er foreløpig følgende:
22.09.16 – BIFF, Røkeriet Bergen kl. 21.00
23.09.16 – BIFF, Røkeriet Bergen kl. 18.40
27.09.16 – Rockefeller, Oslo kl. 20.00
30.09.16 – Union Scene, Drammen kl. 20.00
03.10.16 – Verdensteateret, Cinemateket i Tromsø kl. 21.00
