Stephen Simmons slipper sitt tiende studioalbum, og jeg er glad for å kunne fortelle at vår gode venn fra Nashville har begått karrierebeste på A World Without.

Stephen Simmons World WithoutHan har en imponerende merittliste på platefronten, med den ene sterke utgivelsen etter den andre – der jeg setter plater som Drink Ring JesusLast CallHearsay og ikke minst den utsøkte The Big Show som favoritter. Men med A World Without gnistrer det virkelig av den joviale herren fra Woodbury i Tennessee som er klar for Norgesturné og DoD Live i november.

Historiefortelleren Stephen Simmons viser seg virkelig frem, og kombinert med hans utrolig behagelige stemme, så har Stephen og bandet satt sammen en maktdemonstrasjon av en plate.

Bandet består i all hovedsak av Tim Blankenship på trommer, Duane Blevins på bass, Eric Fritsch og Dave Coleman på gitarer, og Molly Jewell på tangenter og vokal. Jeg så Stephen og Molly live i Nashville i fjor høst, og den duoen er virkelig en perfekt liten godbit.

Alex McCollough spiller Pedal steel, Smith Curry spiller Lap steel, og så ser det ut til at han har fått med seg litt familie som gjestevokalister – der både Stephanie, Wade og Glen Simmons er kreditert på hver sin låt.

Jeg har hatt denne platen siden i fjor høst. Det tok litt tid før jeg fikk somlet meg til å høre på den, men siden i vinter har denne gått med jevne intervaller. OG endelig er releasedato kommet og alle kan nyte denne godbiten av en plate.

Det er i første omgang tekstforfatteren, låtskriveren og melodisnekkeren Stephen Simmons som skinner sterkest på denne platen. Produksjonen er elegant, og vokalen er krystallklar – med instrumenter lagvis og respektfullt plassert rundt stemmen til Simmons.

Melodiene spenner fra folkesangeren Stephen Simmons, via country til rockeren Stephen Simmons. Alle låtene har fått en påkledning som kler teksten, og lar oss høre dybden i tekstene og spennet i Stephen Simmons som artist.

Stephen Simmons & Molly Jewell
Stephen Simmons & Molly Jewell

Molly Jewell åpner platen med en nydelig liten pianomelodi som hun har kalt «Prelude».

«West» har blitt historien om en jernbaneslusk som drømmer om å komme seg hjem til kjæresten. En vakker kjærlighetshistorie bygget på harde kår og kompliserte skjebner.

Pedal steel gitaren til McCollough og koringen til Molly Jewell hever dette til uante høyder, og stemningen er direkte nydelig. Vi krysser fingrene for personen i sangen, og håper det ordner seg til slutt…

Bandet trøkker til med fullt øs på «Puritan Cowboys». Stephen forteller om seg selv og funderer rundt sin egen rastløshet og behov for å leve livet sitt slik det føles riktig.

Låten er inspirert av en Europaturné, og har et enormt saftig trøkk.

Tittelsporet henter det hele ned igjen, der en smektende pedal steel bygger opp rundt fundering om livet, verden og hjulene som holder maskinen i gang.

Det ene favorittsporet mitt på platen er «Fairy Tales». Her er det atter fortelleren Stephen Simmons som glitrer. Og det er der han er på sitt aller sterkeste. Tekstene hans har utallige eksempler på enkeltlinjer som er eksepsjonelle. Det er en av styrkene til en god tekstforfatter, når disse små gullkornene dukker opp – å få flettet dem inn i en tekst som spinner rundt linjen og bygger en hel historie.

I denne låten har han sneket inn enda en slik som jeg kommer til å ha i hodet mitt i lange tider. I en vakker historie om kjærlighet, tvil og søken etter det som er ekte og varig.

It’s an awful heavy burden for a flower to bear by itself

Vi fyrer på alle sylindere igjen, virker han å si til bandet. Et saftig munnspill kombinert med Eric Fritsch på B3 danner trøkket i «Every Time», en annen av mine favoritter. Her er det Springsteen-fan Stephen Simmons som henter frem inspirasjonen fra låtene vi har vokst opp med.

Det er et sideblikk på egne feil og mangler som danner utgangspunkt for teksten, og det faktum at de samme feilene gjøres om og om igjen – men som likevel fører til en form for progresjon og livslærdom.

«The Music Highway» er mitt andre favorittspor på A World Without. Historiefortelleren Stephen forteller om livet som musiker ute på veien. Det er ikke enkelt å få endene til å møtes med musikken som levebrød, og enda vanskeligere er det å finne og holde på kjærligheten. Her er det en liten hendelse i Memphis som er utgangspunkt, og det er tydelig at han har et litt anstrengt forhold til Kongens by. Det er utsøkt innsikt i måten låtskrivere fremstiller seg selv på i teksten, og stemningen som Molly Jewell bringer med seg er virkelig nydelig.

Well I lied and said soon I’d be back in town
I didn’t know that then, but I know that now
You trust the art and not the artist I guess
Cause who he is in a song is his idealized self.

Det er et heftig rockeband som øser på etter at den stemningsfulle «The Music Highway» toner ut. Låten «One Fast Move» er en enkel liten tekst, men en veldig stor låt. Saftige gitarer og en fet B3 er grunnstammen, og Simmons viser frem bredden i repertoaret sitt.

Tilbake i countrymusikken finner vi «The Silver Moon Saloon». Låten er skrevet sammen med Mando Saenz, og er en klassisk countrylåt i alle aspekter. En helt ok tekst og en fin melodi, men ikke så veldig mye mer enn det.

«Dreamers and Kings» har mye mer å by på. Her er det drømmeren Stephen Simmons som kommer til uttrykk.

I have been a dreamer
Though I ain’t been a sainT
I am a believer
And that ain’t gonna change

Stephen Simmons har et varmt forhold til familien. Vi som kjenner ham har både hørt historiene og sett bildene fra familietreff. Og låten «Baby Brother’s Got A Baby Now» er en vakker hyllest til lillebroren som menneske og ikke minst som far. Refrenget som sier «I turned around to look for you / I couldn’t find the boy I knew / Instead there stood a man / with a Father’s hands» er hjerteskjærende vakkert. Hele låten blir utrolig sterk, og han åpner opp og bretter ut sjelen sin på en unik måte. Når han skriver om hvordan faren var trist fordi han ikke kunne være like mye tilstede som han så gjerne ønsket, og det kombineres med at søsteren Stephanie og faren Wade er med og korer så er det gåsehud og tørking av noe vått fra øynene. Dette er rett og slett uendelig vakkert.

I remember you so uneasy in our own Father’s hands
I remember you squirming around and him proud but sad
He wasn’t always there and I’ve come to know
Those early years left a hole in you both.

Onkelen Glen Simmons bidrar på platens perfekte avslutningsspor.

«On Top Of The World» har blitt en nydelig låt om håp, glede og fremtid. Stephen, Glen og Molly fletter vokalene i hverandre, akkompagnert av Stephens kassegitar. Det er en fremtidig folkesang-klassiker vi er vitne til, og en perfekt slutt på en enorm plate.

Vi, og spesielt jeg, skriver jo veldig mye om triste menn med kassegitar her på Dust of Daylight. A World Without har blitt en livsbejaende og lett filosoferende hyllest til livet som går sin gang på tross av politikk, religion og brusten kjærlighet. Vi spinner avgårde og lever livene våre, og det er mellommenneskelighet og daglig strev som driver verden videre hver dag. A World Without har blitt en positiv plate som man blir glad av, samtidig som den gir nok substans til ettertanke. Stephen Simmons beste så langt. Denne trenger du i platesamlingen.

Du kjøper den hos Stephen Simmons. Plukk med fordel med deg en bunke av de andre platene hans mens du er innom Bandcampen.

I November kommer han til Norge, og skal spille et knippe konserter rundt omkring i landet. Vi kommer tilbake med full turnélisten når den foreligger.

 

Forrige artikkelLydia Loveless – Real
Neste artikkelFredagsvideo: Austin Lucas – Wrong Side Of The Dream
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

3 COMMENTS

Legg igjen en kommentar til DoD Sessions: Stephen Simmons | Dust of Daylight Cancel reply

Please enter your comment!
Please enter your name here