Det er en helt vanlig onsdag kveld i Bergen. Eller, egentlig er det en onsdag helt utenom det vanlige for et 30-talls personer som er på vei til en huskonsert rett utenfor Bergen sentrum.
Stuen hos Morten fylles raskt opp av forventningsfulle mennesker. Forventningsfulle, fordi de færreste i lokalet har hørt om denne “Michael McDermott” fra Chicago før undertegnede la hodet på blokka og lovet en konsertopplevelse av de sjeldne. McDermotts første møte med Norge var en utsolgt huskonsert i Bergen.
Jetlagged, rett fra en 13 timer lang reise, komplett med to timer søvn siste to døgn – så setter McDermott seg ned bak pianoet, hilser pent og klemmer til med en gnistrende versjon av “So Am I”. Arrangør, bookingagent, tourmanager og skribent (for å ha alle disclaimers på plass) har ventet 24 år på dette øyeblikket, og jeg kan kjenne tårene presse på i ren glede over at dette har gått i boks. Jeg husker at jeg tenker “pokker, jeg sniker meg bare inn på Mortens soverom og griner ferdig”. Men jeg blir av en eller annen grunn stående. Kjemper med klumpen i halsen. Ser på de andre i lokalet. Smilene brer seg. Det virker som om han treffer.
Konserten bare går unna i en døs. En underlig, bedøvende gledesrus. Jeg er glad jeg hadde kamera stående for å ta vare på dette øyeblikket, for hadde noen spurt rett etter konserten hva McDermott spilte og hvordan konserten var – så tror jeg svaret ville blitt “Konserten har ikke startet enda, har den det?”.
Tre dager etterpå, så har opplevelsen fått sette seg litt, og det er enklere å krote ned noen tanker rundt det hele.
Hele utgangspunktet for denne bloggen var et ønske om å dele musikk med andre der ute. Og utgangspunktet for Dust of Daylight Live var en plan om å booke Michael McDermott til Norge. Planen gikk i vasken, det har gått fem år, og DoD Live har fått utvikle seg til å bli et konsept som fungerer. Og plutselig var vi tilbake der vi startet. Full circle. Gleden over å dele skjulte musikkperler med andre kombineres med en 24 år gammel drøm om å få se Michael McDermott live.
Tankene fyker forbi, fyller hodet men dyttes til side av musikken som fyller rommet.
Mannen i midten av rommet fyller rommet, fyller det med musikk, fyller oss alle med følelser. Deler sine innerste tanker med oss, sine nedturer og oppturer. Han vrenger sjelen, deler villig ut biter av hjertet sitt – og synger så ståpelsen dekker kroppen fra topp til tå. Til og med håret på tærne står rett opp.
På forhånd hadde jeg laget meg en ønskeliste med låter jeg håpet å få høre. Planen var å flette denne inn som en forsiktig forespørsel for Odda. Men så kommer de på rekke og rad i løpet av konserten.
I bilen hjem fra Odda snakket vi om hvordan han tilpasset settet sitt etter stemningen i rommet. Michael selv mente han baserte det vel så mye på seg selv, for hvis han begynte å kjede seg selv – så plukket han bare en låt med litt mer futt…
Han forteller historier. Om livet som dopmisbruker, overdrevet alkoholmisbruk, politirazziaer og fengselsopphold. Om kjærlighet, håp og om tap. Alle historiene knyttes opp mot låtene, som sammen forteller om livet hans. Et liv som seriøst er levd på kanten av stupet, inntil kjærligheten reddet ham og lagde et fotfeste hvor han kunne starte å bygge seg et nytt liv. Når han traff konen Heather kuttet han ut narkotika for godt. For to år siden sluttet han å drikke. I dag er han en avholds, kjernesunn småbarnsfar, som spiser sunt og mediterer hver morgen.
Denne reisen får vi ta del i denne kvelden, etterhvert som Michael forteller sine historier – enten det er i tekstene eller mellom låtene. Han synger så du bokstavelig talt kjenner smerten hans på kroppen.
“Murder On Her Lips”, “So Am I” og “Dreams About Trains” finner veien fra ønskelisten i hodet mitt til rommet i Bergen. Det samme gjør en ufattelig energisk versjon av “Wall I Must Climb” og en hjerteskjærende vakker versjon av “Wounded”.
Fra den nye platen “Willow Springs”, som etter min mening er hans beste til dags dato, får vi blant annet høre “Butterfly”, “Getaway Car”, “Willow Springs” og “Folksinger”.

Kvelden tar så alt for fort slutt. Et par ekstranumre er på sin plass, så kommer det flommende en horde kjøpelystne konsertgjengere til merch-bordet. Vi selger ut alle platene han tok med til konserten. Plater signeres, det tas bilder, det klemmes og det skrytes overstrømmende.
Et par blodfans har med hele platekatalogen hans for signering (jeg som trodde jeg var alene om det i dette landet), en gitar blir signert og enda flere bilder blir tatt.
Etterhvert tynnes det ut i rekkene. Vi pakker sammen, og rydder vekk. Utstyret lempes tilbake på øvingslokalet der det ble lånt – og Michael bærer stoler og PA-utstyr sammen med meg og sjauer Tore.
Kvelden avsluttes rundt spisebordet, før en jetlagged musiker finner soverommet i jakt på noen timers etterlengtet hvile.
Skribenten jakter søvnen selv, men stirrer i taket halve natten, før tre timer søvn blir resultatet av jakten.
24 års venting er omme, og resultatet var over all forventning. Følelsene er filleristet, og det eneste man kan gjøre er å smile…
[…] Michael McDermott – live i BergenEn konsertopplevelse av de sjeldne. Min barndoms helt i en stue i Bergen. […]