Michael McDermott – Orphans

Orphans består av låter som ikke fikk plass på Michael McDermotts to siste mesterverk; Willow Springs og Out From Under. Man kunne la seg lure til å tro at dette var fordi låtene ikke holdt høyt nok nivå til å bli med. Så feil kan man ta. For Orphans har blitt en veritabel godbit av en plate – som helt og holdent står på egne bein.

Hadde ikke Michael informert verden om at dette var “overskudd”, så hadde ingen fått meg til å tro at ikke disse låtene var skrevet for å fungere som en helhet og et album. 

Jeg diskuterte dette faktum med artisten selv da jeg fikk platen for noen måneder tilbake, og da jeg generelt er skeptisk til at artister selv skal få velge ut låter til en “best of” plate, så kan man fort tenke på prosessen for å velge ut disse låtene som noe tilsvarende.

Men det er vel så enkelt at Michael alltid har hatt en enorm katalog av låter å velge fra hver gang han har laget en ny plate. Det er knapt halvparten som skrives like i forkant av innspillingen – og han har gjerne spilt inn den samme låten både tre, fire og fem ganger tidligere uten at den har funnet den riktige formen. Dette skjedde spesielt på Out From Under, og han fortalte meg på et tidspunkt om prosessen bak låten “This World Will Break Your Heart”, som hadde vært med ham i mange mange år.

Babe, before we go
I think you should know
My bite’s worse than my bark
These are the secrets of a tell tale heart

Tittelen Orphans er nesten litt urettferdig, for dette er ikke foreldreløse låter som “ikke passet noe annet sted”, dette er låter som over tid har funnet sin form og endelig passet sammen som en familie låter på samme plate. Coveret er forøvrig tegnet av datteren Willie Rain. Kunstnerblod går i arv, det er helt tydelig.

Den store fordelen med at så mange av dem er hentet fra de to siste innspillingene, er at de er gjort med stort sett samme besetning, i samme studio og med det samme lydbildet. De trengte dermed ikke så mye arbeid for å flyte sammen som en enhet. 

Tittelsporet “Tell Tale Heart” ER Michael McDermott for meg. Det er kanskje den av de nye låtene som minner meg mest om den gutten fra 1992 som slapp 620W. Surf, og er en melodisk ganske lystig låt – selv om teksten er direkte og personlig. Han forteller oss strengt tatt om hvordan han går med hjertet utenpå skjorta og deler sine innerste tanker med oss gjennom musikken. For de av oss som har tilbrakt en dose tid med den mannen, så kan vi skrive under på at dette er så korrekt som det kan få blitt.

Den suggerende følelsen du får av “The Last Thing I Ever Do” kler teksten veldig godt, og vi får et innblikk i hvordan det er å være Michael McDermott.

En av mine favorittlåter på denne platen, og en av mine favorittlåter i hele Michaels katalog er overjordisk vakre “Sometimes When It Rains In Memphis”. Igjen minner det meg om Michael fra de første tre platene. Og jeg er nesten i overkant glad i disse fortellende, lange historielåtene hans. “Sometimes..” er alt jeg ønsker meg av en Michael McDermott-låt. En intens historie, plukket rett fra brystet til en av verdens aller fineste låtskrivere. En intens vokal som bare går rett i hjertet ditt, og en åpenhjertig fortelling om livet på skyggesiden. 

Sometimes when it rains in Memphis
I can still hear you call
Sometimes when it rains in Memphis
We didn’t know how far we’d fall

Jeg skal dessuten innrømme at jeg har sittet på to låter fra Willow Springs som artisten selv sendte over for å vise hvordan innspillingen gikk. Han var fornøyd nok med dem til å dele dem med en “utenforstående”. Men ingen av dem endte opp på platen. Og jeg er så inderlig glad for at de er med her.

Den første av dem heter “Giving Up The Ghost”, som er en av de mest live-vennlige låtene han har laget på denne siden av 1999. Og så den teksten da. 

There’s a shadow of a gunman
Standing next to your bed
There’s a killer on the loose
He’s runnin’ free in your head
Be careful what you wish for
Be careful what you seek
Sometimes the strongest
Appear as the weak

Den andre låten jeg har hatt som en del av Willow Springs er platens høydepunkt “Black Tree, Blue Sky”. Når Michael sendte meg denne, og fortalte at den ikke fikk plass på platen så skal jeg innrømme at det gikk en kule varmt. Men denne ble direkte byttet ut til fordel for mesterverket “Shadow In The Window”, så jeg skal innrømme at artisten nok en gang hadde rett. Verden hadde ikke vært den samme uten den låten. 

Men “Black Tree, Blue Sky”… der har du en nok en gang en låt som får meg til å grine.  Michael deler tankene sine rundt måten han tidligere behandlet seg selv: 

I’ve been so out of my mind
That I woke up in different States
Somehow checked into cheap motels
With negotiated rates
Sometimes there was blood,
Broken glass, Broken mirrors

Han mikser inn en kvinneskikkelse som på mange måter fremstår som redningen, og det er et viktig grep for balansen i teksten. Men det som knekker meg hver gang er det siste verset. Jeg har sittet et par seine nattetimer og snakket om disse tingene med Michael, og det er sterkt å høre at det fortsatt ligger tungt på samvittigheten overfor ham selv. 

I have blown through fortunes
That were not quite fit a king
I ain’t got much to show Sometimes,
I feel it sting I have opened up my heart
Only to be hurt
I’ve beckoned the Universe
For the silence to be heard

Jeg har nevnt de første platene flere ganger. Og hvem hadde vel forventet at vi skulle få en skikkelig Springsteen-låt? En ordentlig, saftig rocker som gir deg lyst til å bare hoppe rundt og synge med av full hals! Dette er som hentet ut fra Springsteens tidlige karriere, men med en umiskjennelig McDermott-tekst. Dette er Michaels “Dancing In The Dark”, “Born To Run” og “Badlands”. Dette svinger så evinnelig deilig at vi vet at dette fremføres live. Med fullt, fett band. 

“Richmond” er en sterk og fin familiehistorie med et herlig fengende groove, og legger på en måte en historisk balanserende bro mellom “Memphis”, “Black Tree” og platens nest sterkeste spor “LA, a Lifetime Ago”. Både “LA” og “Memphis” var tiltenkt Out From Under, men ble fjernet i siste liten – fordi Michael mente de gjorde albumet “too sleepy”. 
Jeg elsker slike låter. Og “LA” er en intens kjærlighetshistorie til en by som gjentatte ganger har forsøkt å knekke ham. Michael sier selv: “I’ve always had a love/hate relationship with the city.. not so much hate but the city got the best of me at times… some of my darkest moments were in LA… but I still love it somehow… I was a kid thrust into a pretty heady world… recording studios, movie stars, money, drugs…etc… the bad ole days”.

En viktig historie om den gang, og hvordan de trodde de festet, men egentlig bare prøvde å overleve. 

We got so tired of hanging around
Just waiting on our big break, which never came
A part of me still lives there
Where the Santa Ana winds still blow
That was Los Angeles, a lifetime ago

Og så da, når du tror det ikke kan bli mer intenst. Så legger han den brilliante lille perlen “What If Today Were My Last” helt på slutten av platen. Et intenst piano minner meg om “Wounded”, og Michaels reflekterende vokal bare løfter seg til himmels og blir hengende som et stort spørsmålstegn. Hva hvis idag var DIN siste dag? Ville du vært stolt av det du etterlot deg?

What if today were my last
Would I be happy with the way that I lived
Would my friends all raise a glass

Orphans er alt annet enn en samling forlatte låter fra tidligere innspillinger. Det er et album med nøye utvalgte låter som forteller historien om Michael McDermott. Og om oss, menneskene som lever i denne stadig galere verden. Hva har vi gjort mot oss selv, og hva har vi gjort mot andre? Er vi tilfreds med måten vi har oppført oss på. Er det mer vi kan gjøre for å hjelpe oss selv og de rundt oss?

Today, I’m gonna make me some changes
What if today, were my last