Norsk natur er vår største turistattraksjon. Vi har naturopplevelser som få andre kan matche, og norske bygdesamfunn er unike på sine egne måter. Men et av mine favorittsteder i dette landet er Odda. Kontrastene i den vakre Hardangerbygda er nettopp det vi så gjerne forbinder med en Ekte Norsk Opplevelse. Fjellene som stuper rett i fjorden, husene som klamrer seg fast mot fjellsiden, for å ikke falle i sjøen – og midt i sentrum ligger en av landets beste musikkscener – Iris Scene. Der blueslaget Lokst utøve inviterer såvel nasjonale som internasjonale artister til å sette Odda Rock City på det musikalske verdenskartet.

Når planen for Michael McDermotts norgesturné ble lagt inne i hodet mitt, så var det ett sted jeg visste vi måtte besøke. Skal man først imponere besøkende artister nok til at de selv krever å få komme tilbake, så tar man dem med til Odda.

For det første skal man lete lenge etter hyggeligere og mer musikkglade mennesker enn de man treffer i og rundt Blueslaget der inne, og for det andre så blåser naturen selv den mest verdensvante omreisende trubadur i bakken.

En særdeles vellykket Bergenskonsert ble etterfulgt av en biltur fra Bergen via Nordheimsund, gjennom fantastisk vestlandsnatur. Praten gikk, dels for å holde en jetlagged musiker våken, dels fordi Michael McDermott rett og slett er en sjeldent godt likandes fyr som har utrolige mengder gode historier på lager.

Vel fremme i Odda blir vi møtt av hedersmann Bård Svenning, som tar oss med på en liten omvisning. Jetlag og ønske om en liten dupp begrenser turen til et møte med fossenes dal, Oddadalen – og Låtefossen. Deretter er det mat som står for tur, før dupping og lydsjekk på Iris Scene.

Blueslag-sjef Stein Egil bygger om rockeklubben Iris til en intim liten klubbscene, der sofaene foran scena fører til at konsertlokalet mest ligner på huskonsertene vi i Dust of Daylight Live har blitt så glade i de siste årene. Et femtitalls publikummere finner plassene sine, og med Doug Seegers på anlegget i bakgrunnen så er det flere enn meg som virker spente på Iris Scene denne torsdagskvelden i mai.

Klokken 22 introduserer Stein Egil kveldens artist, og ber om at folk respekterer artisten og tar snakkingen med seg utenfor.

McDermott-Odda3En nyduppet og opplagt McDermott tar plass bak keyboardet, og starter med «Bells» fra det utsøkte albumet Michael McDermott. Settlisten i Odda er helt forskjellig fra settlisten i Bergen. Koblet opp til et PA-anlegg så kommer gitaristen Michael McDermott mer til sin rett, der han bruker gitaren som basstromme og piano i tillegg til akustisk gitar.

Vi får høre en gnistrende versjon av «Around The World» fra Ashes. En låt som passer usedvanlig godt for en artist på førstereis til Odda.

 

I had to travel all around the world
just to find my way home.

«Murder On Her Lips» er neste låt ut, og vi er egentlig glad for å slippe å dumpe borti noen av Michaels tidlige kvinnebekjentskaper.

Første låt ut fra den nye/kommende platen Willow Springs er «These Last Few Days». Han bytter fra keyboard til gitar, og trøkket i rommet øker. Smilene brer seg i halvmørket, og «Getaway Car» fra samme plate får god respons.

Et lite tilløp til forstyrrelser blir bestemt slått ned av Stein Egil. Her er det artisten som skal være i fokus, ikke historier som kan diskuteres når som helst. En effektiv løsning der skravlehønene i hjørnet skilles og bokstavlig talt må sitte i hver sin del av rommet er noe flere konsertarrangører burde prøve ut. Effekten var upåklagelig.

Michael fortalte etterpå at han var enormt takknemlig overfor arrangøren som så kjapt og effektivt hadde ryddet opp, for som han sa «disse låtene er så avhengige av at folk lytter, eller så ramler hele opptreden sammen».

Vi får høre den nydelige «No. 49» fra debutplaten 620 W. Surf, før Bård får ønskelåten «Rosie» fra den første Westies-platen West Side Stories. 

There’s a ring around my Rosie,
and I watch her with a grin.
There’s a ring around my Rosie,
but she’ll never let me in.

Han setter seg ned ved pianoet og forteller om forholdet til faren, hvordan han tok ham med ut for å ha litt sosial kontakt etter at moren døde. Hvordan de – som irske menn flest – aldri egentlig hadde snakket sammen, og hans forsøk på å finne temaer å snakke om stort sett endte opp med at pave-vitser var det eneste som funket.

Faren døde plutselig i januar, og Michael skrev låten «Shadow In The Window» til sin far. Om hvordan skyggen han alltid så i vinduet når han kom og gikk var borte, og alle tingene han aldri fikk sagt. En intens, hjerteskjærende tekst om tap, lengsel, anger og savn. Noe av det sterkeste jeg har hørt, og som jeg har hatt på repeat siden jeg fikk den nye platen i hende for noen måneder siden.

I bilen til Odda spurte jeg om han kunne spille nettopp «Shadow In The Window», og nå gjør han nettopp det. Tårene triller. Jeg er ikke den eneste i lokalet som må tørke tårene denne kvelden. Det hele er intenst og ubeskrivelig vakkert.

Når han på slutten av låten regelrett skriker ut «I love you, I love you, I love you» som en siste hilsen til faren, så er det ikke en eneste person i salen som er uberørt.

På vei til Odda snakket vi om låten «Butterfly» fra den nye platen, der jeg spurte om jenten han synger om er den samme som fra låten «Junkie Girl» fra platen Bourbon Blue. Hun var en av to inspirasjonskilder bak låten «Butterfly», og han bestemmer seg for å teste ut «Junkie Girl» i Odda.

Den treffer som en knyttneve i mellomgulvet, og du kan høre en knappenål falle på Iris Scene.

McDermott-Odda5

Han vet akkurat når settet må brytes opp litt, og spretter opp fra pianoet for å finne gitaren.
Den herlige «Wall I Must Climb» fyller lokalet, og jeg står og tenker på det faktum at en mann på 21 hadde en slik låt i seg den gangen tidlig på nittitallet.

«Butterfly» er neste låt ut, og i bilen tilbake til Bergen blir den nok en gang et tema – og Michael bestemmer seg for å se om det fungerer å kjøre «Junkie Girl» direkte etterfulgt av «Butterfly» når han kommer til Oslo.

Åpneren fra Bergenskonserten; «So Am I» fra Hey-La-Hey slippes løs i Odda, og jeg ser meg rundt – på smilende mennesker som er oppslukt av øyeblikket, hvor flere en jeg hadde kunnet forestille meg synger med og koser seg flett fordervet.

Michael fyker rett over i «The Gang’s All Here» fra den siste Westies-platen Six On The Out, og vi hører de irske anene hans prøve å presse seg frem i sentrum av scenen.

Så… «Carry Your Cross». Et unisont sukk går gjennom publikum. Denne hadde man tydeligvis ventet på. Michael forteller litt om bakgrunnen for låten, og så deler han sine innerste tanker og følelser med oss gjennom en av de sterkeste låtene han noen gang har skrevet.

Pianoet toner ut, og Michael takker for i kveld. Publikum reiser seg. Det er stående applaus for vår venn fra Chicago. Han griper gitaren, og stuper rett inn i  «Willow Springs» – tittelsporet fra den nye platen. Applausen vil ikke gi seg, så han overrasker med «I Know A Place» – fra mini-EPen Italian Dreams.

Helt helt til slutt gir han oss en overjordisk versjon av «Wounded» på veien hjem ut i den svale førsommernatten, hvor vi snart skal gå for å fordøye opplevelsen vi har delt. Stående applaus følger ham av scenen, og øyeblikket går over i historien og blir til minner.

Jeg vet jeg har hørt en av de fineste konsertene jeg noen sinne vil få oppleve. Sammen med verdens fineste og mest respektfulle publikum i vakre Odda. Jeg er filleristet følelsesmessig, glad og lykkelig som aldri før, og kjenner på en intens glede over at musikkelskere i Norge har tatt så godt i mot en av mine aller største musikalske helter.

Som min kollega Rune Torsteinsen så treffende sa det etter McDermotts konsert i Oslo: «Det er kun musikk som kan gjøre slikt med deg.»

McDermott-Odda1

Etter konserten fyker platene ut fra merch-bordet. De aller fleste vil ha platen «med sangen til faren hans». Den nye platen selger som is i Sahara, og signeringene vil ingen ende ta. Det knipses bilder, og folket er fulle av lovord overfor Michael og en intens konsertopplevelse.

Et par som har kjørt i 6 timer for å oppleve konserten er overstrømmende glade etter konserten, de venter i lokalet mens Michael løper tilbake til hotellet for å hente flere t-skjorter, og hjelper etterpå med å bære utstyret til bilen. Det er smil, klemmer og lykkeønskninger overalt. Det er så utrolig å få oppleve hvordan musikk kan bringe mennesker sammen, og å se gleden som kan spre seg i et rom over musikalske opplevelser.

Takk til alle på Iris Scene i Odda for en enestående og utrolig vakker kveld. Både publikum, arrangører og ikke minst lydmann Martin bidro til å gjøre dette perfekt.

Forrige artikkelMichael McDermott ga bergenserne en konsertopplevelse av de sjeldne…
Neste artikkelEn reise i tid, rom og McDermott…
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here