I 1995 kjøpte jeg en plate som het «…to the last Dead Cowboy» med et band som kalte seg Waco Brothers. I tiden pre internett så var det smått med informasjon å hente om bandet utover det som stod i coveret. Men den første låten «Geronimo» fanget meg tvert. Plystringen som åpner, «vokalbiten» som består av «ooooh oooh oooh oooooooh no GERONIMO» og den frittløpende surfgitaren som riffer seg vei gjennom låten sørget for en fast plass som åpningslåt i utallige fest-samlekassetter, samlecder og etterhver mp3-spillelister.

Den britiske vokalisten som sang mange av låtene, rockabilly meets cowpunk-soundet og hele pakken sørget for at plate har fulgt meg siden den gang. Waco brødrene har utgitt 9 plater siden den gang – flere utmerkede album som mest av alt handler om å ha det så gøy som overhode mulig mens man spiller musikk – og samtidig levere noen av bransjens med legendariske og forjettede liveshows.

Waco Brothers - Going Down In History coverDen britiske stemmen tilhører Jon Langford, som vi kjenner fra punkrock-ensemblet Mekons. Resten av gjengen er britiske Alan Doughty og Tracey Dear, samt amerikanerne Dean Schlabowske og Joe Camarillo. Tidligere har Steve Goulding fra Graham Parkers The Rumour og Mekons vært medlem, det samme har Tom Ray som spilte bass i Bottle Rockets midt på 90-tallet.

Med unntak av «Nine Slices of My Midlife Crisis» som de laget sammen med Uncle Dave i 2004, så har Waco Brothers gitt ut alle sine album hos våre venner i Bloodshot Records.

Og nå er de altså klare med sitt 12. album, sitt 11. på Bloodshot. Og så det coveret da. Jeg elsker dette coveret. Jeg kan ikke vente på å få vinylen og se det i full size.

Det starter infernalsk heftig med «DIYBYOB». Og det første som slår meg er at dette låter som den siste platen til The Bottle Rockets. De låter større, mer fokusert og konsentrert enn noen gang.

This is the first track from the last album
No one knows which way this shit will hit

Waco Brothers handler ikke om dype tekster og utforsking av egne og andres følelser. Her er det streit – rett i trynet rock’n’roll som gjelder. Bandets grunnfundament er tuftet på punk, og med innspill fra rockabilly og country så er det våre velkjente venner i Waco Brothers som kommer snikende frem fra hjørnet utover denne platen. Som de sier i slutten av «DIYBYOB»:

We’ll keep the party running through the night

Som forventet legger de inn et ekstra gir, og flerrer gjennom den ene låten etter den andre – punkeren «We know it», surfrockeren med masse britisk 60-talls inspirasjon i det som må være en av de heftigste livekillerne de har laget: «Receiver».

Platens vakreste øyeblikk – hvor underlig det enn er å bruke det ordet om en Waco Brothers-plate – er hyllesten til deres gode venn Ian McLagan som spilte keyboard i the Faces.

Small Faces’ «All Or Nothing» har blitt en rent ut sagt herlig versjon som moderniserer det opprinnelige soundet, og samtidig beholder energien The Small Faces var så kjent for. Jeg kan ikke tenke meg et mer perfekt band til å covre en av rockhistoriens mest undervurderte band.

Wacos_BW2_2016_Paul Beaty

«Had Enough» og «Lucky Fool» fortsetter i samme retning, og på samme måte som Bottle Rockets sin mest fokuserte innsats på plate på mange år, så er det tydelig at Waco Brothers har skrudd et knepp nærmere innertieren denne gangen. Det oser spilleglede og energi, og låtene er mer fengende enn noen gang.

Platen avsluttes med John Dee Grahams «Orphan Song» – og sjelden har man vel hørt et band gjøre en coverlåt til sin egen som Waco omfavner «Oprhan Song».

Behov for å hoppe litt opp og ned og bare rope «YEEAAAAAAAAAAAHHHHHHHHHHHHH!» ??

Sett på Going Down In History og slå deg løs sammen med Waco Brothers (og meg). 5-åringen i huset elsker denne platen, og herjer rundt og spiller luftgitar som en konge. Det ER håp for den oppvoksende slekt! Gi dem elgitar og cowpunk før elektroniske heislyder tar dem!

Bloodshot har stort salg på everything Waco for tiden, sjekk det hos Bloodshot Records.

Going Down In History bestille du også hos Bloodshot. (CD og Vinyl)

Forrige artikkelLørdagsvideo: Stonehoney – White Knuckle Wind
Neste artikkelEn forsmak på Family Values nye EP «Time Stands Still»
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here