Sentrum Scene Oslo
Jason Isbell and the 400 Unit
Support: John Moreland

Vi har knapt rukket å skrive 2016, det er årets første uke, og i går var det klart for årets første konsert, en konsert jeg har ventet på helt siden i fjor høst. Med den legendariske konserten med Jason Isbell og kona Amanda Shires på lille Buckleys i desember 2013 friskt i minne, visste jeg så inderlig godt at allerede 6. januar kunne det vise seg at en av årets beste konsertopplevelse skulle finne sted.

Oslos gater var smertefulle i går kveld. Kulda skar seg inn i huden som sylskarpe kniver mens jeg kjempet meg frem mot kveldens mål, og min indre kompassnål pekte beint mot Sentrum Scene og starten på Jason Isbells Europaturne.

Jeg dro jakka tettere om meg og forserte de siste kvartalene på veien mens jeg hørte Jason Isbell sin varme stemme synge noen strofer inni hodet, «Mountains rough this time of year», og tenkte at i dag får jaggu Isbell kjenne at her til lands er også storbyen ganske så røff på denne tida av året. Jeg sender ett raskt blikk opp mot John Dee, stedet hvor kveldens konsert opprinnelig skulle ha funnet sted, men nok en gang, som den gangen i 2013 har arrangørene bommet fullstendig på hvor mange som vil høre Isbell live. Billettene forsvant på ett blunk, og konserten ble flyttet til Rockefeller. Nye billetter forsvant som dugg for solen, og arrangøren endte opp med å flytte nok en gang og Sentrum Scene ble gjort klart til å fylles til bristepunktet etter at 1800 solgte billetter var ett faktum.

Ett meget sultent publikum trosset kulda og sto og stampet i en over hundre meter lang hutrende kø for å sikre seg de beste plassene, da dørene åpnet kl.20.00.
Jeg fant meg en brukbar plass i nærheten av miksebordet, og gledet meg som en guttunge til hva som skulle komme. Ikke bare det at jeg endelig skulle få høre Isbell med fullt band i ryggen, men også fordi jeg skulle få se og høre John Moreland for første gang.

Lokalet ble raskt fylt opp, og det varte ikke lenge før det kom en kjempe av en mann inn på scenen. Han setter seg ned på en stol, plukker opp gitaren, sier, «Hi i’m John Moreland», og så er kvelden i gang. Og kvelden kunne ikke fått en bedre start, for det som skjer er langt fra hverdagskost. Moreland viser fra første sekund hva han er gjort av, og hvilken fantastiske stemme han er i besittelse av, og publikum blir stående og nesten måpe – og ikke minst de holder kjeft og lurer på hvem i helvete denne mannen er. En fullsatt sal er så godt som helt stille når oppvarmingsartisten John Moreland byr på perle etter perle fra sine fantastiske skiver som så altfor få har hørt om. Han byr på låter som High On Tulsa Heat, superlåta Blacklist og ikke minst, Nobody Gives a Damn About Songs Anymore. Moreland gjør unna settet sitt på finfint vis, selv om man kunne ønsket seg litt smalltalk mellom låtene. Men jeg takker han for det han ga, og jeg tror veldig mange i salen vil huske navnet Moreland i tiden fremover.

Så, etter en kort pause er det klart for dagens store navn, Jason Isbell and The 400 Unit. Ett fullpakket Sentrum gir skikkelig lyd fra seg i det Jason og gjengen hans entrer scenen.

Moreland-Isbell22“Hi I’m Jason Isbell I’m from Muscle Shoals, Alabama.” Så er gullrekka i gang. The 400 Unit låter like tight som jeg hadde forestilt meg på forhånd, og Jason Isbell er den fødte frontmann, og står også selv for rollen som the lead guitarist. Selvfølgelig står låtene fra fjorårets album, Something More Than Free, og fantastiske Southeastern, først i køen av store låter som skal fremføres. Det er vel ikke til å stikke under en stol at det er gjennom de to skivene at brorparten av publikum kjenner han. Det er også de to siste skivene som har ført ham opp på listene verden over og som har høstet priser i bøtter og spann. Men Jason vet at han har fans i salen som har fulgt ham siden han var gitarist og låtskriver for ett av de siste tiåras tøffeste sørstatsband Drive By Truckers. Så selvfølgelig varter han opp med de gode gamle signaturlåtene som «Decoration Day», og «Outfit». Vi får høre den nydelige «Alabama Pines» fra Here We Rest.

Isbell leder an gjennom kvelden på en vanvittig fin måte, han viser hvilken stor artist han er, slik han veksler fra låt til låt, fra fullt rocke-øs for så å henge på seg kassegitaren å gjøre noen akustiske låter. Og det er når han står der alene med kassegitaren han virkelig får vist hvilken stemme han har og hvilken formidler han er. De såre og triste tekstene treffer deg beinhardt, stemmen hans river deg i fillebiter, og likevel så koser du deg glugg i hjel. Han byr på korte herlige historier om hvordan disse utrolige låtene har blitt til. Disse svært så nære, personlige tekstene som kommer rett fra levra, via hjertet og rett ut.

Vi fikk dessverre ikke høre låter som «God Damn Lonely Love» eller «Danko/Manuel», men vi fikk en ut av en annen verden fremføring av «Cover Me Up», og en mer enn nydelig versjon av både «Elephant» og «Stockholm». Og joda, Isbell og gutta fra Alabama hadde vært en tur rundt i Oslogatene og fått merke kuldehelvete der ute, noe han beskrev som å gjøre så vondt at en tur i en tannlegestol ville ha fremstått som noe varmt og godt i forhold. Isbell kan dette med å snakke med publikum, han kan dette med å formidle. Han er rocker, singer/songwriter og countrystjerne. Han har alt og han er stor. Dette beviste han nok en gang i går kveld.

Han kunne heller ikke hatt med seg ett bedre band, enn det 400 Unit vi fikk oppleve i går kveld. Når de til slutt sa takk for seg, ville jubelen ingen ende ta, og etter noen minutter med ellevill roping på mer, var det duket for ett par himmelske ekstra nummer. Først ut var «Children of Children», en av kveldens høydepunkter, og en ny signaturlåt, som også sier noe om hvor stor fan Isbell er av Neil Young. Teksten er av typen som kun Isbell er i stand til skrive, musikken langt tilbake i Neil Young-land. Så avsluttes den store kvelden med fantastiske «Codeine» som følges med allsang fra publikum. En stor helaften er over, dette ble en festkveld takket være Isbell og 400 Unit, takket være en stor John Moreland, og ikke minst ett fantastisk publikum.

På vei ut i den kalde Oslo-natta, ser jeg kun folk som gliser fra øre til øre, de kjøper plater og t-skjorter på vei ut, og jeg legger med stor glede merke til at veldig mange har en John Moreland-plate under armen.

Til alle som var på Sentrum Scene i går kveld, og til alle som gikk glipp av denne festkvelden: Vi sees på Øya 10. August. Da kommer Jason Isbell tilbake.

Takk Jason Isbell! Takk!

Ps. På den iskalde hjemveien gjennom gatene, kunne man observere godt voksne folk i førti/femtiåra som desperate forsøkte på å få lirket ned, og med seg ett kjært minne i form av Isbell-plakater fra bussbuer og oppslagsvegger. OK, undertegnede var en av disse.

Bildene er tatt av vår mann Pål Melhus Rognstad.

[nggallery id=73]

Forrige artikkelThe Dogs – Swamp Gospel Promises
Neste artikkelGrattis Mr. Presley!
Rune Torsteinsen, odøling -67 modell. Har en bakgrunn som dj fra åra rundt 1990 på ei lokal bule hvor blues, sørstatsrock og pubrock sto høyt i kurs. Men selv om bula gikk dukken, så beholdt jeg interessen for musikk. I dag spiller jeg fortsatt gammel Lynyrd Skynyrd og Little Feat. Lone Justice og Maria McKee vil jeg alltid ha med meg. Det samme gjelder for Son Volt og Jason Isbell. Min største hobby og tidstyv er nok jakten på nye og ukjente artister. PS. Jeg liker både country & western.

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here