John Moreland går nye veier med LP5. For å finne tilbake til gleden ved musikk, så har han tatt noen grep – gjort det han ønsket og hadde behov for – og laget platen slik han ville, ikke slik vi her ute forventet. Det har resultert i en plate som tidvis trekker tunge veksler på trommemaskiner og synthesizere, men som hele veien har låtene i fokus, og urkraften John Moreland i sentrum.
LP5 fikk en trang fødsel, når John Moreland mistet selve superkraften sin; gleden ved å lage ny musikk.
En tung periode som startet i forkant av Big Bad Luv, og som kulminerte i en periode med tunge tanker, skrivesperre og resignasjon. John likte ikke å lage musikk lengre. Det han hadde satt pris på tidligere, det å skape, var blitt en jobb – og han taklet ikke overgangen fra å være en liten artist som gjorde alt sjøl til å ha et apparat rundt seg som håndterte det han tidligere hadde satt pris på.
Turnéene ble for omfattende i det de gikk fra små kassebiler til turnébuss. Hver gang han gikk inn på musikkrommet sitt så følte han at han måtte lage en ny låt. Bedre enn det han hadde laget før. Det ble en jobb, folk der ute og apparatet hadde forventninger. Ønsker. Krav.
Etter å ha stått fast og følt på angst og depresjon – som blant annet medførte at han trakk seg fra alt av turnévirksomhet i Europa og transport som må foregå med fly, så fant han ut at han faktisk kunne gå inn i sitt lille hjemmestudio og bare ha det GØY igjen. Uten at han behøvde å komme ut igjen med en ny låt. Han kunne leke med en ny effektboks, bare klimpre litt på gitaren, kose seg uten å måtte skape noe. Og sakte men sikkert snudde noe, og han begynte å skrive igjen.
Det neste hinderet var ett som vi visste ville komme – John har gått fra å være en trist mann, til å – etter eget utsagn – være lykkeligere enn noen gang. Han har en karriere, han har en kone han elsker, og det er ikke like enkelt å skrive personlige, triste sanger når man har et hjerte fylt av kjærlighet og er tilfreds med livet. Det førte til en annen måte å skrive på, der John retter seg mer utover, og heller observerer mennesker og hendelser rundt seg – enn følelser inni seg. Det var merkbart på Big Bad Luv. Det er helt tydelig på LP5.
Og så kommer vi til det faktum at John med denne platen har valgt å gå i en helt annen retning musikalsk enn mange forventet, og atter andre hadde ønsket. Han forteller om fans som i etterkant av In The Throes uttalte at de følte platen var overprodusert. Og som han sier – “den platen ble spilt inn i stuen min, og du kan høre airconditionen på halvparten av låtene. Den er ikke akkurat overprodusert”.
Så uansett hva han gjør, så vil noen være misfornøyd. Og på denne platen ønsket han å få inn en tekniker som var bedre enn han selv, og han kontaktet Matt Pence, som vi kjenner som trommeslager i henfarne Centr-o-matic. Pence var klar, og selv om John var skeptisk til å la noen være med å bestemme, så merket de en kjemi helt umiddelbart – og etter to dager så var det tydelig at det var Pence som var produsent for platen.
John ønsket å gjøre noe helt utenfor boksen “sin”, og de hentet inn Bonnie Whitmore på bass, hans faste kumpan John Calvin Abney på sin velklingende nylonstrenger, piano og synthesizer og Pence håndterer trommene. Trommemaskinen er programmert av John Moreland, som også spiller Mellotron og munnspill i tillegg til akustisk gitar.
For det er greit å være klar over, at LP5 er John Moreland med synthesizere og trommemaskiner. Og med to instrumentale låter mellom sedvanlig brilliant lyrikk.
Han forteller at han før solokarrieren var den som arrangerte alle nye låter i band han spilte i. Siden han ikke sang, så fokukserte han på arrangementer og hvem som skulle spille hva. Han lagde gitardelene, og dette var en av selv-terapiene han brukte i hjemmestudioet sitt – han bare satt og koste seg med musikk, og noe av det som kom ut av det var de instrumentale “Two Stars” og “For Ichiro”. Der særlig sistnevnte er tungt nede i synth-land.
Jeg skal ikke late som om jeg elsker all produksjonen på denne platen, men jeg elsker det faktum at John har tatt grep og gjort det han trengte for å komme seg opp, frem og videre. Det er et par steder er jeg synes trommemaskinen kommer for langt frem i front og tar fokus fra vokalen. Og jeg elsker vokal i front. Men jeg elsker det faktum at han jobber seg gjennom tvil, skrivesperre, angst og depresjon gjennom disse låtene. Det er et deilig groove på det meste, og det låter nytt og friskt.
Låtene spenner fra Johns blikk på verden rundt seg, til kjærlighetssanger til kona og en hjerteskjærende hyllest til falne venner.
all the gods are watching
wars on television
placing their bets
and telling jokes about religion
Slik åpner “Harder Dreams”. Og John kikker på dagens tilstand i tv-verden og det er ganske tydelig at han ikke er imponert over tingenes tilstand. Langt ifra. Men han er en observatør, og dømmer ikke. Bare forteller hvordan han ser tingene.
“A Thought is Just a Passing Train” har et par av mine favorittlinjer på denne platen. Det er John som ekspanderer skrivekunsten sin, viser hvordan han fikser å skrive om annet enn knuste hjerter. Kanskje… Men som han kan skrive, den mannen…
i had a thought about darkness, a thought’s just a passing train
when you feel your weakest somebody knows your name
Litt hjertesorg er det naturligvis plass til, men det er ikke det hjerteskjærende, mørke dypet vi kjenner fra “gamle” John. På “East October” sier han “how am I ever gonna get by// how am I ever gonna get by all by myself”. Det er John som står på utsiden og opplever verden rundt seg.
I “I’m Learning How To Tell Myself The Truth” forteller han deg hele historien om hvordan han har hatt det inni seg de siste par årene. Det er direkte, det er tøft og det er genuin John Moreland.
I’m learning how to tell myself the truth
Forget all the shit I used to think I knew
Forgive me if i cannot give you proof
I just wanna move you
“I just wanna move you”. “I just wanna be true”. “Do you still see a soul you recognize”. Alle utsagn fra låten. Og usikkerheten og tvilen ligger tjukt utenpå det han gjør.
Når han sklir over i “Terrestrial” etter at instrumentalen “Two Stars” er over, så snakker han igjen om den tunge perioden der han måtte stoppe opp og bestemme seg for hvordan han ville gjøre ting. Han forteller også at han prøver å gå litt tilbake til den gamle “gjør det selv” måten, på turnéen blir det kun han og John Calvin, og det er ett av forsøkene han nå gjør på å finne tilbake til det som ga ham glede ved musikken før karrieren tok av.
Lytt til John Calvin Abney på “In Times Between”. Han er altså så overjordisk med den nylonstrengeren sin at man kan få tårer i øynene av mindre.
Låten er en vidunderlig vakker hyllest til vennen Chris Porter, som verden mistet i en tragisk ulykke i 2016. Han skrev denne samme dag som han fikk beskjeden. Og det er… alt.
Denne linjen sier egentlig alt…
you’re filling in the frequencies i tried to ignore
Og apropos tårer i øynene, kjærlighetssangen til konen Pearl… “When My Fever Breaks”. Han brukte tre år på å skrive den. Den kom linje for line. En linje en dag, og neste noen måneder senere. Inntil den plutselig var der. Ferdig i all sin vidunderlige enkelhet. Og kompleksitet. For hvordan beskriver du vunnet kjærlighet, når du gjennom x-antall låter har beskrevet savnet og sorgen etter tapt kjærlighet?
Det er mange linjer i denne låten som prøver, men for meg er disse det som oppsummerer alt…
but darlin’ when you reach for me
it feels just like infinity
Gåsehud er mildt sagt. “When My Fever Breaks” er en av de vakreste låtene John Moreland har skrevet, og det er noe som på merkelig vis minner meg om Paul Simons Gracelandplate i groovet. Jeg er en velkjent sucker for klissete følelser, og her viser John styrken sin. Ikke bare kan han skrive om sorg med hjertet utenpå skjorta – han kan skrive om hjertet sitt etter at det ble satt sammen igjen av å finne ny kjærlighet.
“I Always Let You Burn Me To The Ground” er igjen John som forsøker å lage seg en forståelse av de mørke tankene som har styrt ham alt for lenge. Bonnie Whitmore korer overjordisk vakkert, og han sier “show me how to kill my master // hold me down long enough to grow these roots”. Og det er der han skjønner at det er trygghet som skal løse det.
Instrumentalen “For Icharos” tar oss ut av “I Always” og inn i avslutningen “Let Me Be Understood”. Er det John som ber om forståelse for at han har laget en annen plate enn han regner med fansen forventet, eller er det John som frigjør seg fra kravene og forventningene?
friend, i’ve been restless, and i’ve been unwell
but i have a heartbeat, and a trial to tell
LP5 er John Moreland slik vi kjenner ham. Det er samtidig John Moreland slik vi ikke har hørt ham før. Gi denne platen litt tid, lytt på tekstene og hør hva han ønsker å fortelle. Jeg tror du kommer til å elske denne platen hvis du slipper den inn…
Platen får du hos Big Dipper.
